| Introduksjon |
Land |
| Startside |
| Wai Wai |
    Rotorua på sin side stinker. Dette fordi byen er en del av verdens mest konsentrerte og lett tilgjengelige geotermiske områder. Sulfurlukt er noe du bare må bli vant til. Dette er også et av områdene som maorikulturen er sterkest, selv om den samtidig har blitt veldig turistifisert. Det tok ikke lang tid etter kolonisering før byen ble et yndet spa-reisemål på grunn av at gjørme og varmt vann skulle være helsebringende. Nokså snart protesterte maoriske ånder på dette og 10. juni 1886 delte vulkanske Mount Tarawera seg i to og ødela for alltid de visstnok ekstremt naturskjønne rosa og hvite terrassene, begravde byen Te Wairoa, endret på innsjøer, og dannet Waimangu Volcanic Valley.   Ræva-ut teknikken fungerer godt foran det gamle spa-hotellet. Forøvrig litt ulik i stil fra maoriene sitt vindu. Dette la i og for seg ikke noe demper på turismen og det Tudor-aktige badehuset bygd i 1908 i Goverment Gardens er byen Rotorua sitt kjennetegn. Bygningen ble kjent som det beste spaet sør for ekvator, og kunne kurere alt fra artritter til alkoholisme. I dag huser bygningen Rotorua sitt ”Art and History”-museum og tar selvfølgelig utførlig for seg Tarawera-eksplosjonen. En kan også vandre rundt i huset og med god hjelp prøve å forestille seg hvordan det var på et spa for nærmere 100 år siden.   Lady Knox var hyggelig nok. Champagne Pool var mer enn grei nok.  Som alle andre turiststeder kan en i Rotorua gjør alt mulig av adrenalin-ting. Jeg fortsatte heller med natur-ting. Derfor booka jeg tur til Wai-O-Tapu og Waimangu. Før en kommer frem til Wai-O-Tapu har en kort stopp ved en større putrende gjørmeinnsjø før en som en av 300 andre ser at Lady Knox kvart over 10 spruter 10 meter til værs med god hjelp av såpepulver. Wai-O-Tapu på sin side er et ekstremt konsentrert område av termalsk aktivitet som har skapt fargerike kratere, innsjøer i alle regnbuens farger, hvite terrasser og ikke minst Champagne Pool som er en putrende grønn innsjø med en helt ekstraordinær rød/orange ”hylle” rundt.     Fra Wai-O-Tapu Waimangu-dalen ble som tidligere nevnt dannet av Tarawera-eksplosjonen. Regenereringsprosessen har i og for seg gått sin gang men for eksempel ble 100 diameter store Frying Pan Lake (verdens største varme kilde) dannet i 1917. En kan vel selv tenke seg hva som skjer i Inferno Crater, og de 4 første årene på 1900-tallet spruta Waimangu-geysiren 400 meter til værs. Det tar et par timer å gå ned dalen til Lake Rotomahana hvor nettopp Tarawera dominerer horisonten på andre siden. Hvis en ikke vil ta bussen opp dalen igjen med en gang kan en bruke ytterligere dollar på et cruise på innsjøen.     Fra Waimagu-dalen. Tarawera i bakgrunnen på oversiktsbildet. En ting en ikke burde gjøre i Rotorua er å overnatte på base Backpackers. Mens en lurer på hvorfor de fleste maorier er fødte dørvakter (det vil si noe fyldige) kan en ta en 500 meters gåtur til litt autentiske Ohinemutu, som var maoriene sin by før Rotorua slukte den. Bor en på et eller annet hotell er det nokså sikkert at du blir forsøkt lurt med på et konstruert maori-show hvor den nokså kjente dansen haka vil være en bestanddel. Tilbake til fyldige maorier. Den ikke altfor godkjente vitenskapelige forklaringen er at maoriene har et gen som gjorde at de kunne ”spise” seg opp i perioder med god mattilgang og leve på dette i dårlige perioder. Når man nå har altfor lett tilgang på usunn mat blir man lett noe feit. En skal ikke se bort i fra dette er en ondsinnet vandrehistorie satt i gang av hvite som i alle år har undertrykt de mer rette innehaverne av landet. Siste sted på programmet var Waitomo. Hvis du lurer på hvorfor det er Wai i alle navna, så betyr det vann. Wai-O-Tapu = det hellige vannet. Waimangu = svart vann. Waitomo = vann (som går ned i) sjakt. Når jeg da forteller at bergarten rundt Waitomo består av karst kan de mest oppegående legge en og en i sammen til tre om hva som er stedets attraksjon. Fortsatt ikke kommet frem til løsninga? Okey. Underjordiske elveturer.   Litt kurva pannekaketendenser utafor turiststien i Waitomo. Så var det de tidligere nevnte glowworms. Jeg vet ikke om det er noe norsk navn på det, men i alle fall er dette larver som gløder i mørket via bioluminescens (akkurat som sankthansormer). I Waitomo finner man de i godt monn både over og under bakken. Den dyreste måten å se dem lyse opp som en stjernehimmel under bakken er å rappellere hundre meter ned i et hull før en kravler seg i våtdrakt og gedigne pæler gjennom gjørme, vann og små fossefall. Jeg gjorde kun siste halvdelen med hjelpemidlene badering og noe svakt batteri på hodelykta. Det var ganske så stilig å skru av hodelykta, legge seg i baderingen og gli sakte av gårde med en stjernehimmel en meter over seg. Kanskje ikke noe for folk med klaustrofobi.   Jeg vet ikke hvem som vinner skjønnhetskonkuransen mellom over og under bakken... Har man en ettermiddag til overs, og ingen bil til å transportere en kan jeg anbefale å gå 5 kilometer lange Waitomo Walkway til Aranui Cave. Kommer en som meg dit i skumringen er det nokså spennende å gå Ruakuri Natural Tunnel og lete etter glowworms i friluft. Forresten, larvene bruker 9 måneder på lyse opp verdenen før de som insekt har 2 dager på og parre seg før de dør… Lurer du på hvor referatet fra Auckland blir av så kan jeg fortelle at jeg lett skippa den millionbyen. Overnattinga tok jeg heller på flyplassen mens jeg drømte om laguner, strender og palmer.  
|
Erlend Tormodsgard