Bilder fra bussen (i fart) til León. En kan i alle fall late som det var en orkan vi opplevde. Til høyre kunne en ha sett at det hang sko fra høyspentledninga. Dave fortalte at det betydde at her var det narkotiske stoffer å få kjøpt. Jeg velger å tro på det.

Siden Dave og Erika kommer til å figurere i resten av mine kapitler, så kan jeg vel gi dem etternavn først som sist. David Nayagam og Erika Martini. Dave sin familie kommer fra Sri Lanka, og via England hadde de rota seg til Australia. Erika hadde italienske aner. Dave var også gitarist for bandet Diane Young, og hadde i skikkelig rockestil hatt veldig langt hår. Dette kunne ha skaffet oss problemer da vi krysset grensa til Nicaragua. Mens vi gikk over grensebroa hadde vi det mest artig med å vise fram hvor generelt håpløse passbilder er. Det er vel ett ord som en ikke skal nevne i slike sammenhenger. Erika presterte å si dette når vi var få meter fra grensevakta. En setning om at Dave så ut som en terrorist på passbildet førte ikke til nærmere oppstandelse siden vakta trolig ikke var alt for stødig i engelsk.


Siesta var ikke et fremmedord i León.

Området rundt Nicaragua sin tidligere hovedstad León er hett. Derfor passet det godt at jeg hadde uspesifisert feber første dagen i byen.  León lå opprinnelig på et sted mye nærmere Lago de Managua, men spanjolene gjorde samme feilen som i Antigua. Å legge viktige byer rett i nærheten av aktive vulkaner er aldri noe sjakktrekk. På nyttårsaften i 1609 tok både jordskjelv og vulkanutbrudd knekken på det nåværende León Viejo, og den dag i dag hevder folk fra Nicaragua at det var gud som straffet alle syndene, kriminaliteten og lefling med rikdom som skjedde i byen. Derfor flyttet man hovedsetet til et sted som lå 21 kilometer fra mulige angrep fra pirater, og lang nok avstand fra aktive jordiske monstre.


Hennholdsvis La Recoleccion og katedralen (høyre). Katedralen ligger rett ved Parque Central som selvfølgelig er tett befolket med løvestatuer.

León blir karakterisert som den nest fineste byen i Nicaragua (etter erkefienden Granada), og er kjent for at den har landets største katedral. I likhet med resten av byen ser den halvveis forfallen ut, men i dette tilfellet gir det bare sjarm.  Overalt hvor en går er husa bygget i typisk kolonialstil og vi la oss inn i ett av dem. León er trolig også kjent for gyngestoler.


Et motorsykkelspeil og et par trøtte Aussies på hotellet.

I samme hotellet holdt det til en ytterst sur tysker som vi bak ryggen fleipet med fortsatt var bitter etter nederlaget i 1945. Noe senere dukket det opp en lokal mannsperson som var veldig interessert i land og kulturer. I starten ante ingen av oss ugler i mosen, og syntes han bare var veldig hyggelig og en av de mer interessante personene vi hadde møtt. Etter hvert begynte hinta og bli mer og mer tydelige. Noen som kan nevnes? Han spurte etter adressa mi i Norge slik at han kunne brevveksle / ha en adresse dersom han kom til landet en gang. Han kunne skaffe alt mulig til veie dersom vi ble værende i León. Han hadde en stygg tendens til å flytte stolen nærmere og nærmere meg. Hvis noen sa noe artig så måtte han av en eller annen grunn tilfeldigvis komme borti meg selv om jeg gjorde alt for å unngå dette. Dave syntes selvfølgelig det som skjedde var forferdelig morsomt, og fant på århundrets dårligste unnskyldning for å gå til rommet. Jeg holdt ut i 5 minutter før jeg måtte finne på en enda dårligere unnskyldning for å følge etter. Vennskapelig mobbing fortsatte i 3 uker. Adressa til fyren mista jeg dessverre ned i søplekurven. Vi møtte forresten han på et kjøpesenter noen dager etter. Jeg prøvde å overse han mest mulig, mens Dave forsøkte iherdig å gjøre det motsatte.


Is går ned på høykant på skoleuniformen

Av andre ting som hendte i León var at vi prøvde å finne et sted å spise. Ikke noe revolusjonerende akkurat det, men det som hendte denne formiddagen var at på restauranten vi valgte var det to fyldige eldre damer og en halt mann som lyttet på skikkelig fengende latinamerikansk musikk.  Av en eller annen grunn så de følget vårt som passende danspartnere. Er en snill kan en si at Erika hadde rytme i kroppen, Dave hadde det ikke, og jeg var som alltid hakket verre. Tror du det hjalp enn dritt? Jeg tror de satt igjen med en opplevelse for livet av alt for mange minutters slett gringodans. Den halte fyren var forresten klåfingra, og lunsjen tok vi et annet sted.



Siden jeg allerede har nevnt Sandinistene, må jeg vel komme med en forsøksvis historiefortelling. Siden tidlig på 1900-tallet har USA hatt opptil flere fingre fingre med i spillet om hvordan Nicaragua skal styres. En som tidlig på 1930-tallet ikke likte desse sprellemannstendensene var Augusto César Sandino. Han prøvde å heve både røst og gevær, men den USA-støttede generalen Somoza fikk i 1937 noe i nærheten av æren av å gi orderen om å ta livet av Sandino. Selv om Somoza selv led samme skjebne i Leóns gater i 1955 da poeten Rigoberto López Pérez tok pistolen i egne hender, så fortsatte familiedynastiet. Lille juleaften i 1972 viste seg å bli et vendepunkt da et jordskjelv så å si raserte hovedstaden Managua, og Sandinistene (oppkalt etter deres helt) stiftet av jusstudenter i León på 50-tallet benyttet tida etter opptøyene som fulgte meget godt. Første stikket skjedde i romjula i 1974 da en geriljagruppe tok en hel haug Somozaer til fange og fikk 6 million dollar, løslatelse av blant annet bankrøveren Daniel Ortega og økt minstelønn med på kjøpet. Revolusjonen startet i 1978 da opposisjonslederen Pedro Joaquín Chamorro ble drept av nasjonalgarden. Streiker fulgte og USA så sitt snitt til å trekke seg ut. Senere på høsten ble kongressen stormet og 2000 personer ble holdt fanget i 2 dager. I løpet av det neste året fortsatte Somzafamilien sitt fall fra tronen og frontfigurene som steg frem i stadig mer voldelige opptøyer var Daniel Ortega fra Sandinistene og Violeta Chamorro (enka etter opposisjonslederen). Sandinistene har i vestlige øyne ett veldig dårlig rykte på seg. Ikke at jeg skal være så alt for politisk, men dette skyldes nok at Ronald Reagan etter hvert fant ut at Nicaragua var såpass sosialistisk at de kunne bli en venn av store stygge bjørnen i øst. USA hadde riktignok en tanke rett i dette siden militæret var godt utdannet med hjelp fra Cuba og Russland og Sandinistene viste seg å ha en stor grad av marxistisk idealisme i seg. Men å spytte inn 20 millioner dollar inn for å kvele et forsøk på å få et vanstyrt land økonomisk, sosialt og litterært på fote kan man vel kalle overkill. Irangate har også en link til dette spillet. Oliver North (++)solgte våpen illegalt til fienden Iran for og finansiere krigen mot Nicaragua. Contras-soldatene ble trent i Honduras og Costa Rica, og satte Nicaragua enda lenger tilbake enn det hadde vært. En 5 års blokade av landet hjalp heller ikke på. Jeg har en viss forståelse for at en fortsatt kunne se en del antiamerikanske tegninger på veggene i León. Det er synd å se at USA aldri kan lære seg til og heller konsentrere seg om hva som skjer i deres eget land. Utfallet ble som alltid at det var befolkningen som led, men de har i alle falle hatt nærmere 20 år med mer rolige tilstander nå etter at USA nesten fikk viljen sin.