De to øverste bildene fra Granada er tatt ved Plaza de Indepencia som henger sammen med Parque Central. Parque Central heter egentlig heter Parque Colón, men det bryr ingen seg om. Ved Parque Central ligger naturligvis katedralen (som er fra 1915), mens kirkeklokkene kan en finne ved betraktelig eldre Iglesia San Francisco.

Hovedstaden Managua skippa vi fortest mulig, og satte oss etter mye latinamerikansk uoversiktlig slåssing om kunder i en minibuss til Granada. Slett ikke noe dårlig valg, og vi var overraskende nok også fullstendig enige om at vi skulle overnatte på Hostel Oasis Granada. En skal vel ikke se bort i fra at det var gratis internett som lokket. I en restaurert kolonialbygning er stedet helt åpenlyst rettet mot backpackere med hengekøyer, smakfullt designa veggmaleri, bar, et knøttlite svømmebasseng, gratis utleie av dvdfilmer, 10 gratis ringeminutter til bekymra pårørende, og vaskerom oppe på taket. Vi sparte penger og installerte oss i sovesalen.


Fra Oasis. Hengekøyer er forresten spesialiteten til håndverkerne i Masaya (se senere)

Granada var det spanske rikets juvel i Mellom-Amerika. De første spadetaka ved Lago de Nicaragua ble tatt i 1524 og byen ble transitpunkt for all rikdom som skulle sendes tilbake til Spania. Galleonene seilte over innsjøen og nedover Río San Juan til Kariben. Siden mye av lasten var gull ble også byen og fartøya et yndet mål for pirater. Spanjolene bygde derfor et fort på en smal strekning av Río San Juan. Selv om vi ikke visste det da, havnet vi på dette stedet 2 uker senere.



Et taktema. Siste bildet er fra Fortaleza La Pólvora

Rikdommen til criolloene – spanske etterkommere født i Latin Amerika – var en torn i øynene til liberale León, og den moderne amerikanske piraten William Walker ble nokså korttenkt leid inn av eliten i León i 1855. Han klarte med en 55 manns stor hær bak seg å ta over konservative Granada, og utnevnte seg selv til den 6. Presidenten av Nicaragua. Siden Walker sitt mål var og anglofisere Mellom-Amerika var ikke den daværende presidenten i USA så alt for negative til det som hendte. Neste mål var å gå til angrep på alle nabolanda, men planene falt etter hvert i fisk da Cornelius Vanderbilt kom på banen for å verne sine egne interesser. Det gikk som det måtte gå, og med god hjelp av Costa Rica, Guatemala og en president som hadde snudd, ble Walker i 1857 eskortert ut av landet. Walker klarte allikevel å gjennomføre sitt makkverk ved å sette fyr på Granada.



Granada er ikke bare rikdom. Bildet nederst til venstre er av 2 tiggere (mor og datter) og museumsvakta til anbefalte Centro Cultural Antiguo Convento San Francisco. Svenskene har hjulpet til med å byge opp et severdig museum som blant annet inneholder religiøse statuer fra Isla Zapatera og annet arkeologisk håndverk.

Granada klarte aldri å reise seg etter dette, men for en gangs skyld har turisme faktisk hatt en positiv innvirkning på et sted. Pengene som strømmer inn blir brukt til å restaurere gamle bygninger, og pastellfarger er yndet som veggmaling. Det er ikke helt Antigua, men selve sentrum av Granada fremstår i dag som en av de mest arkitektoniske interessante og fine byene i Mellom-Amerika.  På den annen side skal en ikke påstå at byen er alt for rik på severdigheter. Bruker man en dag i kvartalene rundt palmekledde Parque Central har man fått med seg de meste som Granada har å tilby. Men Granada har den udefinerbare atmosfæren (og dagligdagse livet som Antigua ikke har) som gjør at en blir sugd til å være der mye lenger enn beregnet.


Restaurering går på høyoktan. En skulle tro at vegvesenet i Nicaragua har noen få ansatte.

Vi delte vårt opphold i Granada i to. Innsjøen Laguna de Apoyo var veldig anbefalt i Lonely Planet (jeg brukte som vanlig Rough Guide) og for en gangs skyld var det ikke veldig dumt å følge den boka.  Nicaragua har 15 kraterinnsjøer, og denne ble dannet for 23 000 år siden. Fra kraterkanten er det 400 meter ned til den 6 kilometer brede innsjøen hvor vi hadde bestilt plass på Oasis sitt søstersted Crater’s Edge (som nå har skiftet eier og heter Paradiso Hostel). Fra Crater’s Edge og ned til bunnen av innsjøen vet man ikke hvor langt det er, men at den ligger langt under havoverflaten er helt sikkert. Det er litt spesielt å svømme i dette vannet siden det er mineralholdig, og skulle en finne på å teste lungekapasiteten så forsvinner bunnen nedover i nesten konstant 45 graders helning slik at en plutselig har 10 meter opp til overflaten. Kajakk er også til gratis utleie og Skype ble brukt til telefonering til Frankrike.



Triggerhappy politi ved Laguna de Apoyo som glana på kvinnfolk. Jeg var mer opptatt av å ta bilde av refleksjoner i vannet.

Crater’s Edge har nok tidligere vært ”hytta” til noen av Nicaraguas rikere folk, og prisen gjenspeiler litt dette. Men en får også det en betaler for. Maten er ytterst smakfull, og middagen ble da strømmen gikk servert under åpen himmel med stearinlys som eneste lyskilde. Har man som oss med seg en flaske med veldig god nicaraguansk rom (Flor de Caña) og en del cola, er man såpass lite profittjagende at man tilbyr glass og isbiter til nachspiel i idylliske ”Lakeside Bar”.  Det ble opptil flere kvelder med Rum & Coke (lime fant vi liggende på bakken) og gitarspilling (Dave vel å merke) der. En reiser ikke til Laguna de Apoyo for å gjøre mye annet enn å ha noen avslappende dager.



Kvelds- og morgenstemning ved Laguna de Apoyo.

På veien tilbake til Granada forlot forresten jeg og Dave bussen i markedsbyen Masaya. Han hadde vært der tidligere for å se etter en gitar, men de hadde i latinamerikansk ånd jobbet etter prinsippet mañana. Det eneste vi fikk ut av turen til håndverkeren var at han viste stolt frem sin beltedyrcharango. Jeg gjorde også mitt første forsøk på å overbevise en lett hypokonder om at det ikke trenger og værefarlig å spise mat sammen med lokalbefolkningen på et gedigent, men også interessant marked.


En pinne og flyttebrygge ved Laguna de Apoyo kan lage et stemningsfyllt bilde. Det var også god stemning hos (den eneste) konkurrenten Monkey Hut.

Vårt neste prosjekt i Granada (ved siden av å lete etter den lett avhengighetsskapende brusen Fresca) var en båttur ut i den 354 øyers store ”skjærgården” på Lago de Nicaragua – kalt Las Isletas. Lite visste vi at vi kom til å figurere på nyhetene til Canal 4 den kvelden. Av en eller annen grunn bestemte filmteamet å sette seg på en båt med tre åpenbare gringoer for å dokumentere hva folk gjorde i påsken.  Jeg gjorde ingen forsøk på å brife med spansken, men da jeg dro frem fotballferdighetene mine på lunsjstoppet Isla Punta Correviento ble jeg raskt omdøpt til Ronaldinho av småungene. Dessverre hadde kameramannen tatt siesta, så mitt håp om og endelig bli fotballproff falt i grus. Las Isletas har i de senere år tiltrukket seg mange rikfolk som TV-stasjonen var mye mer interessert i å feste til film. For de som vil ha en god latter (latteren som man hører er forresten vår) så klikk her.



Ulike fremkomstmiddel fra Granadas gatebilde. Jeg liker bildet av fyren på sykkel best. Kul skygge fra treet også.

Ellers så pådro jeg meg et snev av religiøsitet i løpet av påsken. Jeg klarte i søvne en av de første nettene på Oasis å dytte Ipoden en halv meter ned på et flislagt gulv. Selvfølgelig tok den kvelden. Siden jeg hadde 7 måneders backup av bilder på den ble jeg litt nervøs.  Påskeuka varte og rakk uten at spilleren så ut til å ha lært noe av religionstimene. Antagelig var det heller matematikk som ikke var dens sterkeste fag siden den 5 dager etter han andre bestemte seg for å stå opp fra de døde.


Stranda til Granada er ikke så fin som den ser ut. Complejo Turistico som lå like i nærheten var preget av turister som ikke var der (og stengte restauranter). Et foreløpig (og forhåpentligvis for alltid) feilslått forsøk på turistifisering av Granada.

Til slutt må det selvfølgelig nevnes at siden jeg var lett avhengig av internett på Oasis så tok det kun få timer før jeg fikk vite at jeg hadde blitt onkel til Syver og Even. Guttane hadde bestemt seg for å få en fødselsdag der et par stolte besteforeldre var i Frankrike. Uskikkelige allerede ved fødsel. Sånt liker vi.


Aussies poserer for kameramannen på Batteria de San Pablo (hvor jeg klarte å snørre og ødelegge buksa). De fargerike stolene befant seg på Isla Punta Correviento.