Henholdsvis: Ankomst Moyogalpa med Volcán Concepción i bakgrunnen. Hacienda Mérida fra vår "balkong". Vi hadde vår private hengekøye. Bilde nummer 3 er på vei til San Ramón, mens det siste er langs Playa Santo Domingo. Fotografiet er ganske kreativt siden det ikke var støtte på sykkelen. Dave måtte selvfølgelig kopiere...

8-talls forma Isla de Ometepe ligger et godt stykke uti verdens tiende største innsjø - Cocibolca (som er det gamle navnet på Lago de Nicaragua) og er dominert samt dannet av 2 vulkaner: 1610 meter høye og noe aktive Volcán Concepción på den nordlige delen, og 1345 meter høye Volcán Maderas på den sydlige. Vi hadde bestemt oss for å ta en lang påskeweekend på Hacienda Mérida. Haciendaen tilhørte tidligere Somoza-familien, og brygga (som nå er ideell for solnedgangsbilder) ble en gang brukt til å skipe kaffe inn til fastlandet.



4 ulike solnedganger på Hacienda Mérida...

Det er to måter å komme seg til ”fredsoasen” (som folk fa Ometepe kaller øya etter at den på grunn av sin beliggenhet ikke var en naturlig del av Contras-operasjonen til USA).  En kan ta en ikke akkurat for hyppig stor og treg ferge fra Granada, eller en kan hoppe på en mye mindre ferge i San Jorge i nærheten av Rivas. Det siste er å anbefale. Klarer en som oss å time fergeturen med ”El Ferry” (!!) har man panoramautsikt fra dekket til Volcán Concepción mens en i en time cruiser inn til Moyogalpa. I Moyogalpa er det ikke så annet mye å gjøre enn å skaffe seg transport til andre steder på øya. Skal en som oss utafor allfarvei til Mérida vil jeg absolutt anbefale å forhandle seg frem til en minibusstur istedenfor å vente i det uendelige på bussforbindelser. Den siste halve delen av kjøreturen til Mérida er ikke noe for folk med såre bakender, og den må være litt av en sledetur i regnvær.



Et fremkomstmiddeltema fra sykkelturen til San Ramón fossen. Jeg lurer mest på hvem av mannfolka som bruker krokodilla! Har man et adrenalinbehov så kan man dekke dette på vei ned fra fossen.

Hacienda Mérida blir i en reisebok beskrevet som en ”gringo summer camp”. Det er nok noe i det - både i positiv og negativ forstand. Har en lyst til å feste med andre gringoer byr hver eneste kveld (og natt) på muligheter. Matserveringa er billig samt veldig god og både frokost og middag er etter buffetmetoden. Går en litt lei av dette så er det faktisk en brukbar lokal restaurant rett utafor den vestlige porten til Haciendaen. Haciendaen leier også ut sykler, hester, kajakker, og skaffer en transport og guide for å klatre opp på Volcán Maderas. Sovesalen så ikke ut til å være verdens beste så jeg priset med lykkelig for at Dave og Erika hadde vært så forutseende at de hadde bestilt et firemannsrom i en nyere bygning. En tanke privatliv og et sted å trekke seg tilbake til kan være greit.



En del av lokalbefolkningen lever nokså primitivt, noe som er store deler av sjarmen med øya. Fyren hadde som sin "greie" at han skulle bli tatt bilde av med snorkel på mest utenkelige steder.

Det første lure vi gjorde var å leie oss terrengsykler for en god del dager. Første utflukt gikk sørover til San Ramón som enkelte rikere nicaraguanere har lagt sin elsk på. Betaler en portvakta til den økologiske stasjonen noen gylne mynter får man tilgang til det som for enkelte i vårt reisefølge ble en strabasiøs ferd til den 40 meter høye San Ramón fossen. Den første halvparten av turen kan en sykle i stekende hete oppover fjellsiden, før man den siste halve timen må ta beina fatt i skyggen av urskog. Det som få guidebøker nevner er at langs stien går en rørledning som de lokale bruker til irrigasjon. Fossen var fin den, men utflukten har blitt noe ødelagt av nedhogging av skog, skrap i kulpen ved fossen, og en elv som har blitt lagt i rør.



Langfredag på Ometepsk

Langfredag ble terrengsyklene rettet motsatt vei. I San Antonio møtte vi forholdsvis pynta lokalbefolkning som tok påskeprosesjonering lang mer alvorlig enn kortbuksekledde turister. Det varte allikevel ikke lengre enn til at når man hadde gjort ferdig sin religiøse dont så var Playa Santo Domingo neste mål. En skal ikke se bort i fra at den langstrakte sandstranda er en av de fineste ferskvannstrendene i Nicaragua, men dersom en kan tenke seg å ta en dukkert så er stranda rimelig langgrunn (i alle fall da vi var der i den tørre sesongen).  Har man sykkel så er det faktisk å bedre bruke stranda som vei i et par kilometer enn det som skal være vei. Stranda ble denne dagen også brukt til både fotball, volleyball og mye festivitas.



Fortsatt langfredag. Dave viser sine sykkelkunster, mens noen ungdommer nok allerede hadde fått mer enn nok innabords da de fant på at de skulle tenne på en grein og late som det var sigar.

Vi møtte også på 2 amerikanske jenter fra Apoyo som hadde leid inn noen dyre hester. De kunne fortelle at det var et sååå fint badeanlegg i nærheten. Vi skulle ha tatt hintet. En naturlig oase – Ojo de Agua (vannets øye) - inne i skogen på eidet hadde blitt omgjort til et unaturlig stort badebasseng uten noen stor form for sjarm. Stedet var allikevel populært hos lokalbefolkning på piknik, og svinghuska var høydepunktet (jamfør dette ryggplasket ). Bortkasta inngangspenger var det etter vår mening. Dagsutflukten var derimot ikke på noen som helst bortkasta i et aldeles (som vanlig) strålende vær.



Flere bilder fra langfredag. Krøtterstien vi sykler på er hovedveien!.

Neste dag skulle Volcán Maderas bestiges. Det har blitt påbudt å ha guide etter at en amerikaner og en engelskmann forsvant i november 2004 etter å ha lagt ut i fra Hacienda Mérida. Man har samtidig sett sitt snitt til å tjene litt penger på guidevirksomhet siden man prøver å kjøre en strikt linje på 1 guide per 3 personer. Denne praksisen kom allikevel til sin rett da Erika kjapt måtte returnere til Mérida. Dave fulgte med. Dermed var det jeg som måtte ta på meg å være filmstjerne for Hacienda Mérida. De hadde hyra inn 1 person til å feste en hikingtur på tape. Kameramannen hadde en tendens til å stikke av i forveien og dukke opp når en minst venta det. En gang klarte jeg derfor å skalle hodet inn i en lavtflyvende grein.




Fauna fra regnskogen rundt Volcán Maderas

Store deler av den fulldagslange turen trasker en på rotfull sti inne i en regnskog. Av en eller annen grunn var det lite dyreliv å se denne dagen, utenom at en hørte en del aper. På vei oppover fjellsiden får en av og til panoramautsikt til Volcán Concepción, før man vet ordet av det merker en at en har nådd toppen og begynner å traversere kraterkanten til den trolig utdødde vulkanen. Godt nede i krateret ligger et lite vann som etter en stupbratt nedklatring dobler som idyllisk lunsjstopp.



Filmstjerner i aktiv regnskogklatring. Utsikten var helt grei de få gangene en hadde det.

Vi hadde some kan se av bildene enda en skyfri dag, men jeg kan bare tenke meg hvordan denne turen er etter noe regnvær. Ikke første ting jeg ville gjennomført. Fordelen med å starte turen fra Hacienda Mérida-siden er at kan foreta nedstegninga på en etter forholdene autostrada-sti til Finca Magdalena. Fincaen er et kooperativ av 26 familier, og så ut til å være et enda mer alternativt sted å overnatte på Ometepe. På vei nedover til fincaen passerer en også enkelte av Ometepes 1700 helleristninger – her i form av ape. Siste etappe er å riste løs alle muskler bakpå en pickup på halvtimes lang skumringstur til Mérida.



Hvem de gliser av fikk jeg aldri vite. Fotografiet er av Finca Magdalena, og siste bildet er ikke et fototriks. Ristinga bakpå pickupen laget en naturlig kul effekt.