Bilder fra vår gåtur fra Altagracia til havna...

Du trodde jeg var ferdig med Ometepe? Neida, vi måtte jo på en eller annen måte komme oss bort fra øya. Jeg mener og huske at jeg hadde opptil flere fingre med i spillet da valget falt på å ta den trege ferga sørøstover hele innsjøen til San Carlos. Ferga går fra havna på totalt motsatt side av Ometepe. Hadde vi tatt en kikk på kartet hadde vi nok også lagt merke til at det var en del kilometer fra busstoppet i Altagracia til havna, men siden vi hadde beregnet mer enn alt for god tid gjorde ikke det så alt for mye. Vi fikk derfor tid til ekstremt mye kortspilling mens vi holdt på å overse en av tidenes fineste solnedganger. Reisefølget hadde blitt utvidet med person som vi møtte på Mérida – Marva som levde i en kibbutz i Israel og var niesa til Mandy Patinkin.


Jeg syntes det var så vanskelig å velge mellom disse to bildene at jeg like så godt la ut begge to..

Vi skal ikke skryte på oss at vi klarte å skaffe de aller beste overnattingsplassene på det som viste seg å bli en nattferge. Hammockfolka hadde vært tidlig ute og dermed var det bare å ta til takke med dekket som mykt underlag. Heldigvis var været så bra at i alle fall jeg sov litt mer enn lite i det som ble en småkald skyfri natt.



På den annen side trenger ikke en soloppgang være å forakte heller. Bussen var det kuleste med San Carlos.

San Carlos ligger plassert der Río San Juan starter sin sløve 180 kilometers ferd ut til Karibien, samt at dette er endepunktet for Río Frío som går et godt stykke inn i Costa Rica. Før Panama-kanalen ble en realitet var det planer om at Río San Juan skulle bli Nicaragua-kanalen. Godt at det ikke skjedde. På grunn av sin strategiske posisjon har både spanjoler, pirater, Vanderbilt, William Walker, Mark Twain og Sandinistene satt sine fotspor her. Det siste førte til at byen ble slukt av flammene i 1984 og fremstår i dag ikke akkurat som himmelen på jord, men derimot som et nødvendig transitpunkt.



Portretta er tatt fra og på båten nedover Río San Juan.

Mark Twain ja. Jeg siterte han på Mauritius, og jammen fulgte jeg ikke hans fotspor igjen. Som oss hadde han El Castillo – strategisk lokalisert ved El Diablo strømmen - som mål. Halve moroa med å legge turen om El Castillo er å cruise nedover elva i 2 timer sammen med lokalbefolkningen mens spesielt fuglelivet er ytterst rikt på alle kanter. Fremkomstmiddelet ser ut som en videreutviklet motorisert kano.


Det første inntrykket du får av El Castillo . Hospedaje Universal - som var vårt tilholdssted - er andre etasje av det hvite huset litt til høyre for midten.

El Castillo og fortet ble ferdig påtenkt etter et storstilt angrep på Granada i 1665. De lærde er noe uenige om hvem mulige pirataktører var, men enes stort sett om at Henry Morgan, David Marteen og John Morris kan ha gjennomført den lukrative virksomheten. Fortet var ferdig i 1675, og ble først satt skikkelig på prøve under 100 år senere da engelskmennene fant ut at de ville kontrollere elva. Første forsøk i 1762 var mislykket, men i 1780 var det som skulle bli Admiral Lord Nelson med på å bevise fortets store svakheter. De inntok fortet, men deres ”company in crime” – Miskitoindianerne – ble lei av å nettopp være det. De stakk av, og dette i tillegg til typiske dødelige jungelsykdommer gjorde at engelskmennene fulgte samme taktikk innen 1 år. Etter dette har ikke fortet vært i bruk.



1. Utsikt oppstrøms El Castillo fra verandaen vår.
2. Et naturskjønt sted en kun finner hvis en trasker 2 kilometer oppstrøms utafor all bebyggelse. Det var nesten så jeg hadde lyst til å finne fram teltet.
3. Utsikt fra fortet og nedstrøms.
4. Ikke vår do.

Hvis du leter etter noen luksushoteller i El Castillo kan du bare glemme det. En blir derimot totalt sjarmert i senk av enkelheten, befolkningen og styltehusa med bølgeblikktak langs elvebredden. Hovedgata er betonglagt og har akkurat plass nok til en kjerre. For å komme til romma våre i Hospedaje Universal måtte vi gå igjennom stua til de som leide ut noen ytterst enkle rom i andre etasje. Til gjengjeld hadde vi veranda ”ute i elva” hvor vi kunne stirre på gigantiske sábalos snappe etter matbeter . Overraskende nok hadde vi også en av våre aller beste (fiske-)middager på aldri så lenge hos Soda Vanessa.



Den nedre halvdelen av El Castillo på det første fotografiet. Statens Vegvesen har forresten litt annerledes jobb på dette stedet, og en må være litt forsiktig så ikke sokkene forsvinner ut i elva ved vasking av klær.

Etter at Dave og Erika hadde snudd og vendt på dollarene ble de enige med meg og Marva om at vi skulle investere i guide og båt videre nedover elva til Reserva Biológica Indio Maíz. Argumentet om ”at i Costa Rica har vel all autentisk regnskogopplevelse blitt slått i hjel av feite amerikanske turister med for mange dollar” hadde størst gjennomslagskraft. Turen startet med at vi ble stødig manøvrert nedover El Diablo, og etter hvert plukket motormannen opp en guide. Hun snakket til min lettelse veldig bra engelsk, var faglig flink, og en mester til å legge merke til ting på bakken. Når sant skal sies så oppdaget vi vel ikke mer enn 3 levende krabater i løpet av tre timer i regnskogen – alle av typen frosk, men det var nok av stillestående individer å bruke tid på å fotografere.  Stort sett hang Dave og jeg til lett irritasjon langt etter resten i det som med rette blir kalt ett av de mest uberørte naturreservatene i Mellom-Amerika.



Er det bare jeg som ser et ansikt i sølpepytten? Ingen andre så det... Frosken til venstre heter Green and Black Poison Dart Frog og han uskarpe til høyre lyder Strawberry Poison Dart Frog


  
Jeg vet ikke om det var utsikten til at flyet hjem til Norge kun tok av om en drøy uke som gjorde at jeg følte meg halvdårlig hele den siste natta i El Castillo. Heldigvis hadde jeg pakka sekken kvelden før, og klarte å drasse meg klokka 5 bort til første morgenbåt opp til San Carlos igjen. Hele turen startet trolsk i tett tåke som gradvis lettet, og med enda rikere fugleliv enn motsatt vei. En opplevelse å skrive hjem om. Akkurat som alle andre dager i Nicaragua. Og hva tror du var det første en møtte da en krysset over grensa til Costa Rica på Río Frío? En malplassert stor guidebåt fylt til randen av amerikanere. Jeg var så glad for at jeg hadde prioritert å bruke tid i Nicaragua!



Mine siste timer i Nicaragua...