Grunnen til at jeg satte i gang på dette selvmorderiske oppdraget var å fortest mulig tilvenne meg et sløvt backpacker-tempo. Det er ganske enkelt umulig å stresse rundt med en så tung sekk. Dessuten kan en campe hvor en vil når en har et telt. At jeg brukte dette teltet til sammen 7 dager i løpet av 8 måneder er noe annet.

Så jeg satte meg på første morgenbuss til det forhenværende kurbadstedet med det tiltalende navnet Hell-Bourg. Stort heldigere med foreldrene var vel ikke guvernøren som stedet er oppkalt etter - Amiral de Hell. Réunion kjennetegnes av 3 kollapsa vulkaner – kaldera (eller cirque på fransk), og en aktiv en – Piton de la Fournaise. Min fotturplan var å gå fra Hell-Bourg i Cirque de Salazie over til veiløse Cirque de Mafate og til slutt ende opp i Cilaos i nettopp Cirque de Cilaos.


Venstre: Soloppgang ved teltplassen i Cirque de Salazie
Høyre: Nedstigning i Cirque de Cilaos for meg. Posering for andre.

I guideboka var det et kart som viste løypeprofil. Ut i fra det skulle jeg klatre 1000 høydemeter før jeg kunne se inn i Cirque de Mafate. Eneste problemet var at det som så ut som 10 kilometer med slak oppoverbakke, var i kategorien berg- og dalbane i stekende sol. Det tok i underkant av 2 timer før jeg hadde mest lyst til å slenge sekken i fra meg. Jeg klarte allikevel å nyte litt av den generelt praktfulle naturen som er på Réunion, og stedet jeg campa hadde ikke akkurat dårlig utsikt som en kan se av bildet. Ved nærmere ettertanke tror jeg det er best at jeg lar noen bilder beskrive fotturen…

Mens jeg slet meg av gårde i særs bedagelig tempo ble jeg stadig tatt igjen av folk som trente til det årlige terrengløpet som blir arrangert i oktober eller november. Le Grand Raid er ikke noe en burde prøve seg på som nyfrelst nyttårsjogger siden løpet har fått tilnavnet ”terrengløp for gale”. I løpet av det drøye 140 kilometer lange løpet har man en ”høydeforskjell” på magre 8700 meter. 20 timer pleier vinneren å klokkes inn på. Mitt største problem var å finne et stort nok flatt område til å parkere teltet mitt for natt nummer 2. Jeg endte dagen i tussmørket med å febrilsk sette opp teltet midt i stien. Dette sier vel litt om hvor flat fjellheimen i Réunion er. Hele natta igjennom ble jeg vekt av løpere (med hodelykter) som fikk en noe overraskende hindring under sin korte treningstur i stupbratte og ofte såpeglatte fjellsider.


Et blad gal person tar en rast i døråpninga til "Snack Bar Le Marla" mens en tilskuer sitter på en grein

Siste dag klarte jeg å kravle meg over i kaldera nummer 3, møte hele Réunion på søndagstur, før til slutt helt utslitt få slengt meg på en buss i Cilaos. Dette stedet innehar forresten nedbørverdensrekorden i løpet av 24 timer. Som vanlig hadde jeg strålende vær etter en noe mer fuktig kveld og natt.


Cirque de Salazie. Dag 2. Nå er det "bare" å ta seg opp på den åskammen...

Cirque de Mafate. Er det dette man kaller urskog?

Cirque de Mafate. Været tok heldigvis hensyn til min slette form.

Cirque de Mafate. Dag 3 har begynt med strålende vær.