Stone Town i gryende soloppgang

Om Dar Es Salaam er det ikke mer å si enn at den er klam og ekstremt het, det var billig å surfe på internett, at det kan være vært å bruke hele to timer på byen, og at en burde prøve å unngå å gjøre alle feilene jeg gjorde.

Da jeg kom til YMCA dagen før flyavreise stod det en drosjesjåfør der som jeg kom i snakk med. Vi ble enige om at han skulle være på samme sted klokka 13.00 dagen etter slik at jeg kom meg ut til flyplassen. Siden det var nødvendig å ha en del dollar til visa og lignende fant jeg ut at burde ha en buffer på 500 dollar. Så mye var det ikke var mulig å få ut i kun ett uttak i minibanken, slik at jeg måtte benytte meg av mesteparten av alle minibankene som var i sentrum. Lommeboka ble tykk, og jeg følte meg lettet når jeg fikk vekslet pengene inn til en mye tynnere dollarbunke.




Drosja var på plass til avtalt tid, men sjåføren hadde tatt med seg en kamerat slik at jeg måtte sitte i baksetet, og sekken havnet i bagasjerommet. Første hint som jeg ikke tok. Etter hvert måtte de inn på bensinstasjon for å fylle bensin, men de hadde ikke nok cash slik at de lurte på om jeg kunne forhåndsbetale litt. Hint nummer 2. På motorveien svingte de plutselig av veien, og åpnet panseret på grunn av at vannet kokte. Hint nummer 3 sank bare delvis inn siden selv en som ikke har peiling på biler hadde lagt merke til at det ikke var noen slike problemer. Sjåføren sa at han måtte ut å hjelpe kameraten og lurte på om jeg kunne holde røyken. Hint nummer 4 tok jeg, men det var allerede for sent. Sekken lå i bagasjerommet, og før jeg fikk sagt nei takk hoppet to gedigne fyrer inn på hver side av meg i baksetet. De påsto selvfølgelig at de var fra politiet, viste fram noe ytterst tvilsom legitimasjon, og sa at jeg var deltaker i narkotikakriminalitet. Sjåføren satte bilen i gir, og ut det bar på en heisatur på motorveien i absolutt gal retning av flyplassen.

Jeg prøvde å spille med i 20 minutter, og var til det kjedsomlige villig til å bli med på politikontoret på flyplassen. Junkiene var såpass lure at de fant ut at de like godt kunne gi opp politihistoria, men krevde en helt ekstraordinær sum for å slippe meg. Sannsynligvis hadde de spionert siden gårsdagen, men jeg prøvde meg på at jeg kun hadde noen Shillings på meg. Selvfølgelig kunne de få disse sedlene. Etter en stund ba de meg også åpne den låste dagstursekken hvor jeg hadde Ipod, kamera og alt av reisepapirer. Jeg gjorde så, men de skjønte sannsynligvis ikke hvor effektiv denne ordren var. Hva var skarve 500 dollar mot at de tok alt som var verdifullt for meg (som å fortsatt ha bilder fra de 2 første månedene av turen). De begynte samtidig å bli smått voldelige av all stillstand i ranet, så jeg tok en pokersjanse og bladde opp alle dollarene jeg hadde. Jeg var også i tidsnød for å rekke flyet. En av ranerne ble veldig ivrig og skulle selvfølgelig sjekke om jeg hadde enda mer. Sjåføren viste faktisk litt barmhjertighet og ba dem holde opp, og de glemte faktisk å ta VISA-kort, kamera og Ipod. De svingte inn til sida på motorveien, og sa at de kom til å dumpe meg og sekken. Siden jeg ikke hadde noen anelse om hvor jeg var, måtte jeg spørre hvor langt det var til flyplassen. 15 kilometer var svaret. Deretter måtte jeg begynne å forhandle om å få litt penger tilbake for å ha noe gryn til å betale en noe mer reell drosje. De var faktisk ganske ettergivende på dette punket og ga med denne avskjedsbeskjeden:

”We are bad people. We have no job, so we have to rob you. We are bad people”

Forbanna på meg selv traska jeg noen hundre meter og fikk overbetalt noen ungdommer til å vise hva fartsvidunderet deres var godt for. På flyplassen hadde jeg kun 20 minutter til rådighet for å få anmeldt det hele til politiet, men slike ting gikk selvfølgelig ikke så kjapt kunne tjenestemannen forsikre meg om. Men de skulle selvfølgelig se på saken. Jada, sikkert!

Etter bytte av fly i Muscat ble jeg oppgradert til businessklasse. Dessverre var avstanden til Delhi kort. Transferen der var en studie i hva effektivitet ikke er. Etter å ha spurt 5 personer fikk jeg vite at jeg skulle sitte og vente i noen umerka sofaer inntil noen fra flyselskapet skulle komme og hjelpe meg videre. Det er lett å vite uten noen form for informasjon. Etter 30 minutter kom det ei dame og fylte ut 3 skjemaer. Deretter forsvant hun uten mye forklaring, for så å komme tilbake for å spørre hvor mye innsjekket bagasje jeg hadde. 1 var svaret. Hun snudde på hælen og forsvant. 15 minutter senere var hun tilbake igjen og geleidet meg til transfer lounge som var alt annet enn lounge. Der ventet jeg i 1 time på å få noe informasjon. Ei ny dame dukket opp og lurte på hvor mange kolli jeg hadde. Fortsatt ett sa jeg irritert, og begynte å bli bekymra. 20 minutter senere kom hun tilbake og sa at jeg personlig måtte bekrefte kolliet mitt. Jeg var lettet da jeg så sekken min lå der like hel. Nærmere 1 time senere fikk jeg til og med boardingkortet til Kathmandu.


Mitt første inntrykk av Himalaya. Så bedre ut i virkeligheten..

Innflyginga til Kathmandu var bare ekstraordinær. Jeg hadde heldigvis fått plass på venstre side og hadde panoramautsikt ut over Himalaya. Jeg hadde på forhånd avtalt med Kathmandu Peace Guest House at de skulle plukke meg opp på flyplassen, og de kom personlig for å møte meg. For en gangs skyld gikk alt glatt, men jeg betalte selvfølgelig overpris for denne servicen. Ved 9-tida på kvelden stupte jeg i seng etter 2 timers søvn i løpet av de 36 forrige.