Jeg skal innrømme at jeg har noen reisebrev å støtte meg på i mangel av notater. Og som jeg skrev i ett av dem (etter et par uker i Tanzania): ”Forøvrig merker jeg av lengden på reisebreva at jeg har begynt å komme inn i backpackermodus med lange overdramatiseringer”. Jeg anser meg selv for ganske nøytral i mine skildringer, men jeg møtte nok av folk som var mestere til å smøre på til det ugjenkjennelige.

Men tilbake til virkeligheten. Reisebrevet forteller meg at jeg hadde en mellomlanding på Madagaskar. Da jeg ankom Mauritius var jeg den siste til å komme igjennom passkontrollen siden de har en policy på at de skal være sikker på at du reiser tilbake til hjemlandet. Jeg husker at jeg dro opp den ene flybilletten etter den andre, før den kvinnelige kontrolløren etter å ha sjekket notatene kom med tusenkronersspørsmålet: ”Hvor er flybilletten til Norge?” Jeg prøvde å forklare at det var noe som het elektronisk billett og at nettopp flyturen til Norge var knyttet til VISA-kortet. Etter ytterligere utgreinger så hun i alle fall logikken om at jeg kom til å forlate landet.
 
Flyplassen i Nairobi derimot var en oppvisning i unormal afrikansk effektivitet. Jeg tror jeg brukte kun 20 minutter på å få bagasje, komme igjennom passkontrollen og betale $ 20 for et visum som jeg kom til å benytte i 5 timer. Av den grunn rakk jeg også å få kjøpt meg plass i en overbooka, utrangert og importert japansk minibuss med dårlige fjærer som skulle til Arusha i Tanzania. Reisefølget besto av 2 eldre amerikanske damer, ei japansk jente, noen lokale og et høyrøstet fransktalende rugbyteam. En av fyrene på rugbyteamet var fra Botswana og påstod hardnakket at han kjente Cedric i Péreybère. Landskapsmessig var dette litt av en overgang fra frodige øyer i det indiske hav til enorme øde, støvete strekninger med (akasie)trær med 100 meters mellomrom. Solnedgangen var ytterst pen, mens grensepasseringa var noe stress med pågående selgere, liksom-hjelpere, og utrolig ineffektiv luke for å betale $ 50 i visum til Tanzania. Visumet var derimot reisas stiligste.

I Arusha begynte problemene. Etter å ha lekt racerbilsjåfør i mange timer, satte sjåføren seg plent på bakbeina da han kom til et bestemt hotell i utkanten av Arusha. Han henviste til at fyren på flyplassen i Nairobi hadde skrevet i hans hellige bok at vi skulle til nettopp dette hotellet. Selvfølgelig hadde selgeren sagt noe helt annet til oss da han solgte turen. Nokså sikkert var dette en normal oppførsel for å skaffe provisjon av nettopp dette hotellet. Etter mye megling tok jeg fram trumfkortet Lonely Planet, viste til at selskapet var anbefalt der, og sa at jeg ville komme til å skrive en mail der jeg kom til å argumentere for å fjerne dette useriøse selskapet i neste utgave. Jeg var overrasket over at dette argumentet virket, og han kjørte oss et par kilometer lenger inn mot sentrum. Der ble jeg i bekmørket satt av utafor et av det dyre Impala hotellet. Sta som jeg er ville jeg først prøve meg på noen av overnattingsstedene som jeg selv hadde sett ut.  Etter å ha gitt 2 dollar til en nokså uautorisert taxi som måtte dyttes i gang, var sjåføren hjelpsomheten selv. Etter et par bomturer endte vi opp på det middels dyre hotellet Le Jacaranda. Jeg sovna kjapt i dobbeltsenga der uten å bry meg om at jeg hadde brutt en del uskrevne regler om hvordan en skal opptre når det er mørkt i Arusha.


Til venstre er det kveldsstemning på Le Jacaranda. Til høyre er de lilla trærne som stedet er oppkalt etter.