De 30 som ikke fikk tilbud om å være porter. Vakten til venstre er bevæpnet...

Litt utpå morgenkvisten gikk jeg til turistinformasjonen i Boma Road for å høre hvilke turselskap som var til å stole på. Det fins nok av folk på gata som tilbyr utrolig billige safarier og turer opp på Kilimanjaro, for så at man ender opp med ett ekstremt useriøst opplegg eller rett og slett at mellommannen stikker av med pengene.

På turistinformasjonen skjønte de at jeg hadde lyst til å få kroppen i gir, og selv om de ikke ville anbefale noen spesielle tok de en telefon til Shidolya Tours for å høre om de hadde plass til en person til på dagens avreise til Kilimanjaro. Navnet på selskapet sa meg ingenting, men jeg fikk i ettertid vite at de var et av selskapene som har vært lengst i bransjen, og at de arrangerte helt greie billige turer.

Solnedgang ved Machame-leiren

Jeg ble eskortert opp til kontoret deres i Arusha Internasjonale Konferansesenter. Det er her blant annet at rettssakene etter Rwandamassakren fortsatt blir gjennomført. Så et israelsk par ved navn Tal og Mir, Andrew fra Australia og McKinsey, og tyskeren Andreas fikk noe forsinket avreise på grunn av at jeg måtte forhandle meg fram til en pris som begge var fornøyd med (nærmere bestemt $ 635). De råkjørte meg tilbake til Le Jacaranda for at jeg skulle hurtigpakke, mens de skaffa ekstra mat til etterpåslengeren. Ting gikk så fort at jeg husket å betale for rommet, men glemte å gi fra meg nøkkelen.

Det er ulike ruter opp på Kilimanjaro. Jeg hadde allerede i Norge bestemt meg for å gå den lengste – Machame. På grunn av man bruker 4-5 dager til å komme opp på toppen, er det også større sjanse for at man når dit.



Øverst venstre: Sinnssvakt breibeint jeg var. Tal, Mir, E.T., Andrew og Andreas.
Øverst høyre: Første glimt av Kilimanjaro fra Machame-leiren.

Denne ruta starter på 1800 meter. Utafor porten møter hver dag opp et hundretalls personer for å kjempe om å bli bærere for en absolutt luselønn.  Første dag går til Machame-leiren på 3000 meter gjennom frodig regnskog. Personen som ble valgt til å bære sekken min hadde en ytterst dårlig dag på jobben, og jeg fikk ikke sekken min før lenge etter en fin solnedgang. Jeg må presisere at dette er første og eneste gang i hele mitt voksne liv at jeg ikke har båret sekken min selv. Kvelden ble som resten brukt til utstrakt kortspilling etter en mer enn god nok middag. På vei oppover Kilimanjaro hadde jeg forresten en av mine bedre perioder av kortspilling.



4566 meter høye Mt. Meru i fokus på dag 2 og 3.

Etter en kald natt måtte jeg bruke timen før klokka 7 til å pakke om sekken min og fikk lett sure og trøtte kommentarer fra Tyskland. Etter hvert dro det seg til med tåke a la Ringenes Herre, og da vi så vidt hadde kommet oss ytterligere 850 meter lengre opp til Shira-leiren begynte det å regne. I løpet av tidlig natt ble været ikke bedre, og temperaturen dro seg ned mot frysepunktet. Minst to av telta bestod ikke vanntesten, og klokka 1 om natta måtte jeg utføre israelsk nødhjelp. Jeg hadde hinta om at jeg hadde med mitt personlige telt, men at teltet ikke var egna for hurtigoppsetting. Vi klarte det allikevel på en måte uten at fryse av oss alle fingrene.

Vekster fra ulike høydemeter over havet. Senecio kilimanjari til høyre var 3-4 meter høyt.

Fra nå av begynner en å runde rundt Kilimanjaro, og høydeforskjellen på neste dags etappe er kun drøye 100 meter. Morgenen var som vanlig nydelig med is på teltduken. Andrew begynte å slite med hodepine, mens jeg hadde størst problem med å gå sakte nok. Vi møtte også noe snø denne dagen.



Første bildet er fra toppen av Barranco-veggen med Mt. Meru i bakgrunnen. Siste fotografiet viser det en bruker 6 timer på å gå opp på natta.

Dag 4 starter med en drøy times stigning opp ”en vegg”. Den kalles også frokostveggen siden en del etterlater seg noen spredte spor mellom de glatte stupa. I løpet av dagen passerer man også siste bekken med vann, og en går i et så utrulig tregt tempo at en skilpadde hadde holdt følge. Etter at naturen så langt hadde vært mye mer frodig enn jeg hadde trodd, ble landskapet mer og mer ørkenaktig og goldt. Utpå ettermiddagen når en Barafuleiren hvor en prøver å komme seg inn i soveposen så tidlig som mulig. Selvfølgelig klarte ikke jeg å koble ut hjernen ett sekund en gang. Grunnen til denne sløve holdningen er at en noe før midnatt legger av gårde de siste 1300 høydemeterne opp på Kibo for å nå kraterkanten Stella Point til soloppgang. Jeg hadde planer om å benytte Ipoden som avledningsmedium, men den streiket etter 7 minutter på grunn av kulda. En går i stummende mørke, iskald vind og mange minus kun opplyst av lommelykter og ”tusen øyne” oppover fjellsida. Jeg husker at Andreas hadde problemer med dårlig fottøy som han hadde lånt av Shidolya, og at Andrew som vanlig hadde hodepine. Tal (som er et jentenavn) var generelt sliten, men Mir og guidene prøvde seg med ulike gulrøtter.




Bildene viser den kjente snøen oppe på Kilimanjaro.

Hvis en ikke har fått noe høydesjuke før en når Stella Point er det noe fysiologisk galt. Jeg var i god form, men selv de mest heldige føler at de har fått en tanke for mye alkoholholdig drikke innabords. For å korrigere denne sjanglinga feira vi at alle nådde Uhuru Peak’s 5895 meter med 2 flasker champagne. Neida, grunnen til dette var at Mir var i det romantiske hjørnet og at Andrew fylte 30 år. Deretter var det bare å komme seg skliende ned fra fjellet igjen. Etter en kort lur på Barafu fortsatte vi i god fart nedover fjellsida til Mwekaleiren.


Gliset var frosset på plass i løpet av natta. Over 5000 meter på kontinent nummer 2.

Neste dag skulle vi fordele tipset. Vi hadde den dagen en anelse om at det plutselig var noen flere bærere i nærheten enn de vi hadde sett de foregående. Selv om det ikke er like lett å skjelne afrikanere fra hverandre hadde vi kommet til noe i nærheten av 8. Vi bestemte oss derfor for å be alle bli med på et gruppebilde, og tipse 10 % av totalt utlegg og ikke gi mer enn $60 og $50 dollar til guidene våre Tegemea og Pryson. På bildet er det 11 + kokken! Når vi forlot leiren ble av en eller annen grunn guidene våre hengende etter. En kan bare tenke seg hvor hektisk byttevirksomhet det ble da de skjønte at planen deres hadde slått feil.


Måtte ta med enda et bilde fra toppen som bekreftelse at alle kom seg opp. Til høyre er alle ++ samlet..

Vel nede i selve tettstedet Mweka er det mange som skal selge lavkvalitets T-skjorter, hatter og annet juggel. Denne dagen hadde en av de lokale fått litt for mye av narkotiske stoffer innabords, og tiltalte seg selv som ”Mister Cheap”. Han var så billig at han ødela handelen for all de andre, og da Andreas endelig slo til på et av de aller billigste tilbuda måtte han skaffe t-skjorte i et hemmelig lager. Mest sannsynlig betalte han langt over det Andreas måtte legge ut. Både vi og den lokale befolkningen fikk oss en god latter.


Mr. Cheap som naturlig midtpunkt.