Unger i Mweka (siste dag Kilimanjaro)

Tilbake i Arusha ble jeg og Andreas enige med Shidolya om at vi ville bli med på en skikkelig safari mens vi var så godt i gang. Tegemea tok på seg å vaske teltet for skitt og grus, mens Le Jacaranda mot betaling ordnet med å la klærne mine få seg en velfortjent forfriskning. På kvelden samlet vi oss alle igjen for en bedre flerretters middag og noe drikke på det fortsatt dyre Hotel Impala.

Neste dag, ja.

Den starta ganske normalt. Shidolya hadde skaffa enda en tysker, Carsten, slik at vi ble 3 stykker på safarien. Safari betyr forresten reise på Swahili, så å si at du skal ”reise på safari” er litt smør på flesk. Siden Shidolya tok ekstra avgift for å betale med VISA-kort hadde jeg isteden tatt ut en 20 centimeters bunke med Tanzanianske Shillings. Ære være økonomen som ikke tenker på at det er mindre lurt å gå rundt med noe slikt.


Ungdommer i Mweka (siste dag Kilimanjaro). Valgkamp-plakat på veggen

Resten av dagslyset brukte jeg til å labbe rundt i Arusha. Arusha er en frodig oase på grunn av den næringsrike vulkanske jorda ved foten av Mt. Meru. Dette ser også til å bli byens undergang. Folk i alt for stort antall strømmer til dette forjettede land for å ta del i å utnytte rikdommene og handelen, samt sko seg på at Arusha er safarihovedstaden med stor S. Dette har ført til ekstra mye fattigdom, og at byen har ord på seg for å være en av de farligere å bevege seg i etter at mørket har senket seg.  

Ved klokketårnet står avisselgerne, med stort sett overraskende god geografikunnskap. Hver eneste gang du passerer er de like ivrige. En av samtalene gikk noe i denne duren:

”Jambo, skal du ha en avis? Jeg har aviser fra England, Tyskland og USA. Jeg har fra hele verden”
”Nei, takk. Jeg er fra Norge forresten.”
”Norge! Skandinavia, ikke sant? Veldig kaldt. Langt nord. Fine damer.”
”Eeeh, jo da!”
Han blar raskt gjennom bunka si og kommer opp med et ukegammelt VG: ”Fine bilder. Mye farger” mens han blar igjennom avisa.
Jeg prøver å vri meg unna med at jeg har vært inne på internett og fått en oppdatering. Han blir ikke finta ut så lett og graver enda dypere i bunken sin og drar opp en mistenkelig rosa avis. Dagens Næringsliv! Ser jeg ut som en vandrende økonomistudent?

Gatebilder fra Arusha

Så mye annet er det etter min mening ikke å fortelle om Arusha. Forresten, like ved TFA Shoppingsenteret har det dukket opp noen eksklusive forretninger kun innrettet mot rike turister. De fremtidige safari-gutta lekte dette for et øyeblikk og bestilte europeisk sjokoladekake i et air-conditioned lokale. Neste gang jeg spiste sjokoladekake var mest sannsynlig i Norge, mens neste gang jeg var i et avkjølt rom var den naturlige versjonen 3000 meter over bakken i Nepal.

Etter dette innfallet av fråtsing skilte vi lag for å pakke ferdig for safari neste dag, men vi skulle møtes ved 7-tida igjen for middag og en tur ut for å sjekke nattelivet. Jeg valgte beina som framkomstmåte til dette møtestedet. Siden jeg lett passerte de stedene som det er advart mot, ble jeg muligens noe uoppmerksom.

Jeg gikk oppover en faktisk nokså godt opplyst gate. I ettertid fant jeg ut at det var 30 meter under ett tre som var dårlig opplyst. Jeg la først merke til en som ikke helt tilfeldig begynte å følge meg på høyre side. Jeg tror jeg derfor økte farten litt, noe som førte til at det plutselig var 3 stykker over meg. En person holdt meg fast, en lette febrilsk etter lommeboka som jeg hadde i en lenke ned i lomma som igjen var lukket med glidelås. Den siste tok kvelertak på meg mens jeg la merke til at han hadde ett eller annet i hånda. Det kan ha vært en pinne. Det kan ha vært en kniv. Stikk i strid med læreboka begynner en selvfølgelig å stritte i mot. Jeg husker jeg ropte ut noe som ikke var forståelig på norsk, og heller ikke på noe annet språk, men det gjorda såpass susen at folk i nærheten begynte å nærme seg for å hjelpe til. Siden de ikke fant lommeboka lot de meg derfor bare gå, og det eneste utbyttet var at de fikk nesten revet i stykker t-skjorta mi.

Merkelig nok tok jeg derfor rolig på hele episoden, og hadde ikke Carsten og Andreas sett t-skjorta hadde de vel heller ikke trodd på meg. Vi fulgte allikevel planen og gikk etter middagen ut på absolutt anbefalte Via Via. Der spilte vi som forventet utrolig dårlig biljard mot en Maasai i full påkledning. Jeg prøvde ikke en gang å bortforklare mitt slette talent med ettervirkninger etter nærkontakt i 3. grad.