Lake Manyara

En safari gjør seg best i bilder. Så nå får jeg testa mitt litterære talent.

Før vi forlot Shidolya-kontoret dro sjefen meg til side for en innføring i hvordan man skulle tipse sjåfør og kokk. En trenger ikke være skarpeste kniven i skuffen for å forstå at grunnen var at jeg bodde på et middels dyrt hotell istedenfor tyskerne som holdt til på absolutt billigst nivå. Ja og ha sa jeg, og dreit langt i denne lærdommen da vi gjorde opp til slutt.



Forholdsvis velkjente dyr i Lake Manyara. Gul Bavian, Afrikansk Elefant, Burchell's Zebra og Impala.

Første stoppested var nasjonalparken Lake Manyara og Twiga-campingplassen i Mto Wa Mbu. Fritt oversatt til norsk betyr det Myggelva. Vi så ikke noe til disse krypa, men startet safarien med å sole oss ved svømmebassenget. Myggelva sin populasjon har økt fra 3000 til 30000 i løpet av 35 år, og har satt økosystemet i Lake Manyara i fare. Lake Manyara er spesielt kjent for sine elefanter, og at du kommer særdeles tett innpå alle dyre- og fugleslaga fra bilen. Videre er en stor del av den lille parken dekket av skog og busker, slik at dyr dukker opp av intet rundt neste sving. Det var ganske så overveldende, spesielt siden dette var min første safariopplevelse. Kameraet ble brukt mer enn flittig, mens en skjønte at dyra var godt vant med slike inntrengere. De brydde seg ikke en døyt om oss. Jeg vet ikke om en skal se det som positivt eller negativt.



Stilig drikkestilling! Sjiraff, Vortesvin, Niland (?) og Hjelmperlehøne.

Jeg meldte meg frivillig til å få eget telt, og lot Carsten og Andreas få snakke en del tysk. Hvis jeg fant for godt å hoppe inn i samtalene gjorde jeg det på engelsk.  Jeg skulle søren meg ikke ødelegge mitt livslange løfte om å ikke snakke tysk mer. Noen ganger underholdt jeg de med hvor likt tysk og norsk egentlig er.



Henholdsvis Kirk's Dik-Dik, Termittue, Western Citril (?), Superb Starling (stær), Red-headed Agama

Neste dags etappe var lang gjennom den Tanzanianske landsbygda, forbi Ngorongoro, lunsjstopp ved Olduvai Gorge som er ravinen hvor man har man funnet 2,5 millioner gamle spor et våre forfedre, og så en støvete ferd gjennom steppene i Serengeti til Seronera. Har man penger og været på sin side kan man fly hit (eller hvis en er virkelig gal – ta bussen!). Vi rakk en halvannen times ettermiddagstur før kokken vår disket opp en lite fantasifull middag.


Portretter tatt fra jeepen (i fart!). Det samme med bildet litt lenger ned til høyre av Maasaiene.

Vi traff en amerikaner ved navn John som hadde sin egen enmannsekspedisjon, og fant ut at vi skulle foreta vår egen nattlige ulovlige safari. Uten lykter og kikkerter gikk vi ut i den forholdsvis stjerneklare natta. Samtalen gikk snart slik:

”Se der borte. 100 meter. Litt til høyre. Er ikke det noen sebraer?”
”Jo, kanskje. Men de var da veldig urolige?”
”Skal vi gå litt nærmere?”

Vi gjør selvfølgelig det, før Andreas hvisker:

”Der borte. Noe til venstre. Ikke langt i det hele tatt. Ser jeg syner, eller er det en hyene?”

Vettuge folk hadde vel da skygga banen greit og gått tilbake til leiren. Vi gjorde også det. For å hente lommelykter og kikkerter.  Vi sneik oss ut igjen og fikk oppleve en del hyener som i alle fall jaga en sebraflokk, og som ut i fra skriket mest sannsynlig nedla en. Carsten fikk øye på en formasjon flere hundre meter borte som ligna på en sjiraff. Vi var egentlig ganske enige om at det måtte det være, men den sto mistenkelige stille. Sov den? Da vi hadde gått helt bort ditt gjennom det knusktørre grasset fant vi ut at det var et like tørt tre. Det ble mange enda tørrere vitser etterpå. En opplevelse for ettertiden var det i alle fall.


Utsikt fra Lobo. Sannsynlig tenker jeg på endeløsheten og at jeg burde ha vaska håret..

John hadde i likhet med oss hørt at migrasjonen av dyr var på vei tilbake til Serengeti fra Maasai Mara i Kenya. Migrasjonen består av hovedsakelig gnuer og sebraer med kjøttetende dyr luskende i bakgrunnen. Neste morgen hadde vi en opphetet diskusjon med vår sjåfør. Vi sa som riktig var at vi hadde betalt for en tur til Serengeti, og det hadde ikke blitt sagt hvor i Serengeti. Vi hadde derfor betstemt at vi ville så langt nord som mulig. Han prøvde seg først med at dette var helt ureglementert, og deretter at han ikke hadde nok bensin. Etter han nokså lenge hadde snakket i telefonen med sjefen i Shidolya fikk vi viljen vår. Jeg er så glad for at vi stod på krava.



Klippegrevling, Afrikansk Bøffel, Afrikansk Savanneelefant, og Grant's Gazelle.

Som en av 5 biler hadde vi hele naturskjønne nordlige Serengeti for oss selv, og møtte fortroppen til migrasjonen helt på grensa til Kenya. Vi hadde en stopp på Lobo Wildlife Lodge med enorm utsikt, og som sikkert kan være å anbefale hvis en har minst 1500 kroner dagen å kaste bort. Vi traff også på en løve som søvnig så etter senga si etter å ha nedlagt en sebra som allerede hadde fått åtselsfuglene over seg.


Gnuer ved den kenyanske grensa

Dagens nattsafari gikk ble gjennomført i klappstoler rett utafor leiren. Høydepunktet kom etter få minutter da en hyene passerte 15 meter foran oss. Etter en stund ble vi brutalt jaget tilbake til leiren av noen liksom-voktere i en jeep. Det virket som de hadde røykt ett eller annet siden de truet hver og en av oss med 2000 Tanzanianske Shilling i bot. Hvis en tar hardt i tilsvarer dette 10 kroner. Vi vart så skremt at vi spilte noe kort før vi la oss.





Det første bildet er av en maasai-landsby på vei til Serengeti. Resten er fra Serengeti.

Morgensafarien neste dag var dørgende kjedelig før vi fant 2 leoparder etter 2 timer. Ingen andre Jeeper hadde funnet stort mer, så der stod 25 biler og 120 kikkerter og glana på disse leopardene. Etter hvert sa vi Sayonara til Seronera og la inn en lang etappe tilbake til Ngorongoro. Denne gangen var det like støvete på innsiden av jeepen som på utsida, og vi så ut som vandrende lik da vi kom fram til leiren på kraterkanten.


Ettermiddag i Seronera.

Der klarte vi første å terge på oss en elefant som senere kom opp i leiren, og jeg klarte å snørre ned i ei renne da jeg skulle gå tilbake fra leirbålet etter brillene som jeg hadde glemt i matsalen. Praten rundt leirbålet var av typen cricket, så jeg trakk meg tilbake. I løpet av natta begynte det å regne inn av teltvinduet som jeg ikke hadde lukket igjen. Det geniale var at en måtte ut for å fikse dette problemet. Sovepose var også nødvendig.



Fortsatt Serengeti.

Ikke overraskende var det tåke neste morgen. Vindusviskerne og førerdøra hadde også tatt kvelden på grunn av fuktigheten. Heldigvis var det ikke tåke nede i det 8288 kvadratkilometer store krateret, men dyrelivet var ikke så alt for bra i forhold til hva det kan være. Vi så allikevel to geparder hvorav en lekte med og deretter drepte en Thomson gaselle, en ekstremt nærgående løve, og et eksemplar av nesten alle dyreslag en kan tenke seg utenom nesehorn. Nærgående var også fuglene på det faste lunsjstedet. I Kamikaze-stil kom de i drit fart for å sneie hodet og prøve å få med seg nista. Jeg evakuerte inn i jeepen. På ettermiddagen var vi tilbake i Myggelva hvor jeg fikk endelig et tonn støv ut av håret og plaska litt i bassenget.



Topi, Hartebeest, Kori Bustard og Løve.

Neste morgen var vi for n’te gang de siste til å forlate leiren pga vår lite oppfinnsomme (og rusa) kokk og alltid pent kledde og trege sjåfør. På vei tilbake til Arusha svingte vi innom Tarangire-parken. Denne er en typisk ”tørr-sesong” destinasjon som alltid har ett godt utvalg av dyr. Vi begynte nå og bli litt lei, men den er allikevel å anbefale på sin måte. Dessuten er parken hjemmet til de gedigne baobab trærne. I løpet av 100 år blir stammen 10 meter vid!



Nærgående løve, flygende struts, uskarpe dvergflamingoer og floder med skitende hegrer i tungt vær i Ngorongoro.

Vi endte opp med å tipse henholdsvis $ 45 og 30 til sjåføren og kokken. Dette var mer enn nok, og de ekstra 15 var bare fordi han tok oss med til det nordlige Serengeti. I Arusha fulgte jeg tyskerne til en kald dusj på ekstremt billige Kilimanjaro Villa. Siden Carsten og jeg havna på samme rom slengte vi oss i en pizza og reiste til Via Via. Denne dagen var det en litt større fest med økt ølpris og tanzaniansk reggeamusikk kombinert med saksofon. Spennende miks. En av sangene hadde nok repetisjoner av Hakuna Matata (”ingen bekymring”)…



Søskenkjærlighet i Serengeti, en utgave av treklatrer på kraterkanten av Ngorongoro, og til slutt Jeep, Andreas og Baobab i Tarangire.