"Gang of Mtae" Dette er ett av bildene fra hele turen som jeg er mest fornøyd med.

Det er hardt å være backpacker. Før klokka 6 måtte jeg dra meg opp av senga for å komme meg på bussen til Lushoto i Usambara-fjellene. Hvor lite jeg måtte betale for billetten (som jeg ordnet dagen før) er faktisk en historie å fortelle.

Det er 2 priser på alt i Tanzania. En Mzungu-pris og en for de lokale. Deretter er det et vidt spekter av priser for Mzunguer ettersom hvor lettlurte de er. Jeg hadde konferert med Lonely Planet for å sjekke hva som burde være normal pris for den hvite mann. Billettsjappa prøvde seg på en ublu pris. Jeg holdt hardnakket på det jeg mente å huske var prisen fra Lonely Planet. Eneste problemet var at jeg husket en alt for lav pris. Etter 10 minutter fikk jeg det som jeg ville, og et klapp på skuldra og godord for en utfordrene kjøpslåing. De må ha vært rimelig imponert over staheten til nordboeren for å selge billetten til nesten under lokalpris!


Fanger som gjør noe annet enn å spikre paller i Lushoto

Men altså Lushoto. Den første til å oppdage Usambara-fjellas helårs avkjølende og tempererte klima var misjonæren Johann Ludwig Krapf i 1849. Den neste tyskeren som besøkte Lushoto (27 år senere) fikk etter hvert tilnavnet ”mannen med blodstenkte hender” – Karl Peters. Som mange andre steder kjøpte han en avtale/jorda for en billig penge fra lokale høvdinger. Fjellkjeden ble snart en del av Tysk Østafrika som tilsvarer dagens fastlands Tanzania, Rwanda og Burundi. Lushoto ble omdøpt Wilhelmstal etter keiseren, og ble en slags sommerhovedstad når heten ble for tung å bære i Dar Es Salaam.

Målet mitt for å ta en tur litt utenom den helt faste reiseruta for backpackere var å gå en 3 dagers fottur gjennom landsbygda. Det har vært noen tilfeller med overfall og lureri fra uautoriserte guider, så det mest sikre er å ta turen til turistinformasjonen og leie en guide der. Dyrere ja, men som en bonus går litt av pengene tilbake til å sponse den lokale befolkningen med ulike prosjekt.

Min personlige guide het Aggrey Jawa. Han viste seg å være en noe spesiell fyr som første dagen påsto at han ble syk av ugali, som er fattigmannskosten i Tanzania. Videre var han veldig filosofisk, likte å høre Aimee Mann på Ipoden, inkonsekvent kristen, både røykte og drakk, men som studerte jordbruk og kunne en hel del om fjellområdet og hvordan folk skulle få mer ut av levebrødet sitt. Her var terrasser et nymotens ord.

Dette mest spesielle med den første dagen var at vi overnattet på nonneklosteret i Rangwi. Jeg hadde tendenser til religiøsitet, men slapp heldigvis å holde bordbønnen sammen med pateren og nonnene som disket opp en aldeles brukbar middag. Pateren var også interessert i å se nyheter på engelsk. Ved å gå i gjennom gjesteboka fant jeg ut at nordmenn var et av få folkeslag som hadde så og si glimret med sitt fravær i løpet av de siste åra.

Neste dag var den mest interessante. Det var søndag, og ungene var naturlig nok ikke på skolen. Lenge før jeg møtte dem i de ulike landsbyene hørte jeg ordene Mzungu, Mzungu ("hvit mann, hvit mann"), og løpende føtter. Noen var veldig sjenerte, mens andre bare elsket å bli tatt bilde av med digitalkameraet. Det var faktisk enkelte småunger som gråt når de så meg. Det mest spesielle var når de skulle være høflige. Tydeligvis hadde de bare kvinnelig lærere fordi jeg alltid ble tiltalt "Good morning, madam". Til orientering hadde jeg på det tidspunktet kort hår. Dagens endepunkt var Mtae som ligger spektakulært på en åsrygg med lavlandet 1000 meter under en på begge sider. Utsikten er bare enorm. Jeg forlot guiden min og foretok en 2 timers tur blant de lokale med unger i hælene, og deling av Ipod med noen ungdommer. De ble rimelig fascinert av rocken til Jet. Jeg vil aldri glemme Mtae. Senga, derimot, vil gå i glemmeboka.



Bilder fra Mtae. Gutta på bildet er de som lånte Ipod'en

Tredje dag gikk vi til Mlalo. Av interessante hendelser var at vi skimta en ape. I motsetning til på safarien er de ytterst varsomme her. Vi passerte også noen hedenske offersteder, og et par skoleklasser tok en litt ulovlig avstikker fra skolegården for å se på meg. Jeg har aldri følt meg mer populær. I Mlalo (hvor guiden hadde gått på skole) hoppet vi på en dala-dala tilbake til Arusha. Dette er en delt taxi (dvs. minibuss) som en må sloss for å få plass på. Som de aller fleste i Tanzania var den ekstremt treg og manglet det som heter fjæring. Etter et par timer hadde jeg mildt sagt noe vondt i ræva. Vi passerte forøvrig et marked i Lukozi hvor de aller fleste kvinnene hadde på seg de fargerike Kangaene.


Den lille ungen skrek i 2 minutter første gangen han så meg. Guiden til høyre

Jeg hadde allerede betalt for en dag til med guiding, så jeg fikk lurt guiden til å ta med meg med til Irente Viewpoint for en ettermiddags økt. Denne strekning er beryktet for notoriske overfall når det begynner å bli litt mørkt, så etter at solnedgangen hadde gjort sitt leide jeg en taxi for 25 kroner for å kjøre oss tilbake til Lushoto. Kameraten til guiden fikk dermed litt mer penger til å pusse opp sin overraskende strøkne bil. Tilbake på Karibuni Lodge (som kan anbefales på det sterkeste) var det ikke noe vann, og som middag fikk jeg dagens frokost.

Neste morgen var det vann, men ikke noe strøm. Zanzibar neste!


Kvinner som har på seg kanga, og en fyr som skulle ha rengjort t-skjorta på Irente Viewpoint