Det nyoppussede gamle apoteket. På dala-dala 101 ligger en sverdfisk.

Bussen fra Lushoto til Dar Es Salaam gikk i ekspressfart. Det gjorde derimot ikke båten ut til Zanzibar som lokale haier fikk lurt meg til å kjøpe billett på. En blir nærmest overfalt når en kommer til havna, noe som jeg viste om på forhånd. Jeg fikk tips om hvor jeg skulle kjøpe billett, men prøvde ellers å ikke snakke med en eneste sjel som skulle være veldig hjelpsomme. Deretter ble jeg fotfulgt av 3 stykker ut mot havna, og måtte betale en ny avgift til en person for å komme inn på havneområdet. Dette var garantert bare tull, men jeg begynte faktisk å frykte litt for sikkerheten siden jeg var aleine. Jeg så derfor noen få kroner som en god investering. En av forfølgerne var tydeligvis helt desperat og fulgte meg helt til siste sikkerhetssjekk og ble nærmest truende da jeg sa at jeg kom til å betale han for at han hadde ”vist veien”. 



Drinken er på taket av Emerson & Green hvor en kan se fotografiet ved siden av...

Å kalle fremkomstmiddelet en båt er unyansert. Det var et kombinert frakteskip. Videre var ”luksus”klassen et lite avlukke med plass til 8 backpackere og en vifte i slow-motion. Det mest positive var at vi var en gjeng til å passe på sakene våre på rundgang mens skipet gikk oss på nervene. Frakteskipet gikk så fort at det hadde sikkert gått raskere å padle. Jeg hadde estimert å komme 3 timer før solnedgang til Stone Town, men endte opp der 1 time etter. For sikkerhets skyld var det strømbrudd i byen så jeg satt meg i en taxi sammen med noe av reisefølget. Sjåføren kjørte en svær runde som utgjorde sikkert mer enn 1 kilometer. Da jeg målte avstanden neste dag hadde det var raskere å kjøre de reelle hundre meterne. Sjåføren kom for øvrig neste dag for å få provisjon for å ha skaffa Warere Town House en kunde. Jeg ble enige med betjeningen om at jeg ikke var inne, og liksom kom til å sjekke ut av hotellet.



For å forstå Zanzibar må en kunne noe historie. Zanzibar har alltid vært et viktig knutepunkt for sjøfarere fra den persiske gulf, og det indiske hav generelt. I år 1505 kom øya under portugisisk kontroll før Oman i 1698 tok over herredømmet. I 1840 ble hovedstaden i Oman faktisk flyttet fra Muscat til Stone Town (gamlebyen i det som i dag blir kalt Zanzibar by), men sønnene til denne sultanen ble aldri enige slik at en fikk Oman, den andre Zanzibar. 50 år senere tok engelskmennene over øya formelt, men utnevnte lokale sultansprellemenn. I 1963 ble øya selvstendig. Det tok kun 1 måned før sultanen ble kastet og ytterligere noen måneder før øya slo seg sammen med Tanganyika og navnet på landet ble sammentrukket til TanZania. Zanzibar forbeholdt seg allikevel en del selvstendighet. For fastlandet har de for mye selvstendighet. På Zanzibar mener de det motsatte.

Stone Town er heldigvis sterkt preget av sin arabiske fortid med sine trange konstant svingende smug (som en bare er nødt til å gå seg vill i siden en stadig blir avbrutt av selgere og småbutikker), livlig basarer, store arabiske hus og forseggjorte tredører. Engelskmennene har egentlig ødelagt ganske lite. De siste 40 åra har ordet oppussing gått i glemmeboka, men er nå på vei tilbake i vokabularet. Noen finner derfor byen skitten og vanskjøttet. Jeg mener det bringer atmosfære og sjarm.


Beit el-Ajaib bak buska. Dette seremonielle og administrative palasset stod ferdig i 1883 og var den gang Øst-Afrikas høyeste. Nå huser det nasjonal- og kulturmuseet. Et nødvendig stoppested.

Noen annet som Stone Town er kjent for er papasi. En papasi betyr oversatt noe i nærheten av midd/flått/igle. ”The Beach Boys” lever av å få kommisjon for å få deg med på turer, for å booke deg inn på et hotell, restaurant og til og med barer. Noen er rett og slett tyver. Selverklærte guider er de også. Hvis en snakker litt kameratslig med dem så kan en få ut noe informasjon. Problemet er at du ikke må bli for kameratslig eller røpe hvor du holder til fordi da har man dem på nakken resten av tida i Stone Town.  En blir mildt sagt noe lei av dem etter hvert. Men bli aldri irritert. Avslå tilbuda høflig, kort og ha et sløvt, uinteressert blikk.


Det over 300 år gamle omanske fortet, også kalt Ngome Kongwe. Scenen er betraktelig nyere

Forresten var det Ramadan slik at mange spisesteder var stengt. Jeg gjorde den tabben å kjøpe noen bananer på markedet, og gikk nokså åpenlyst og spiste en av disse foran en gruppe med muslimske kvinner. Jeg fikk noen lett (u)tilslørte kommentarer. Jeg svarte med den vestlige minen ”hvem, meg?” mens jeg gjemte banen bak ryggen. Trikset slo lattermildt ut. Eneste gangen jeg ikke har vært ufrivillig morsom.



Det første bildet er fra fiskemarkedet. Den forsøksvis hvitvaska bygningen er sultanboligen. Til slutt Beit el-Ajaib igjen sett fra Forodhani Gardens hvor det på dette bildet er valgkamp, mens det når mørket senker seg selges ikke så billig gatemat for sterke mager.

Hvis du ikke blir mett av å spise bananer kan du bestille dyr solnedgangsmiddag på takrestauranten til det like dyre hotellet Emerson & Green. Eller du kan kjøre jukseversjonen med å kjøpe en drink for å få med deg den beste utsikten i Stone Town og mesteparten av solnedgangen før en må rømme plassen til de som faktisk har betalt for det. Andreas hadde anbefalt å gjøre det, og taktikken fungerte for meg også.

Forodhani Gardens og fortet sett fra Beit el-Ajaib.