I Bwejuu startet det samme provisjonsstyret: ”Evergreen Bungalows er virkelig bra. Billige priser”. Etter at jeg ekstremt uinteressert hadde vært med på omvisning, stod jeg på at jeg ville se på Robinson’s Place. Like motvillig kjørte de meg dit. Grunnen var nok at eierne ikke betalte noen form for provisjon. Det var heller ikke mulig å forhandle prisen noe ned. Jeg sa nei takk i første omgang, men planen var å riste av meg sjåføren. Jeg ble derfor med tilbake Evergreen, sneik meg ut på stranda og løp med hele oppakninga til Robinson’s Place. Der betalte jeg 20 dollar natta for noe som var blant hele turens overnattingshøydepunkt.



Fra Robinson's Place

Edi (fra Zanzibar) og Ann (fra Sveits) begynte å utvikle denne plassen i 1999. Edi minner om en avslappet karibisk reggae-fyr, mens Ann er en typisk europeisk backpacker som har funnet sitt paradis. Det fins ikke elektrisitet på Robinson’s Place. Man setter ut oljelamper om kvelden. Det er plass til maks 10 personer. Overnattingshovedattraksjonen er et slags toetasjers ”Robinson Crusoe” hus med stranda som nærmeste nabo. Jeg fikk underetasjen. Det er også leiligheter i hovedhuset, men de kan ikke måle seg med å ha høyvannet 10 meter unna som konstant bakgrunnsmusikk om natten. Noe bråkete for en landulk, men veldig sjarmerende. Frokostene var gedigne med masse frisk frukt, og middagen ble til av det som Edi hadde fanget om dagen (det vil si fisk) og ble servert for kun gjestene på golvet av liten åpen hytte med tidligere nevnte oljelamper som stemningsskapende element. De som bodde i etasjen over meg var på bryllupsferie, og de ga uttrykk for at dette var nærmest ideelt.



Jeg hadde ikke en gang stupt fra nederste sats ved høyvann! Lurer på hva byrådet tenkte på da de bestemte seg for å investere i dette tårnet.

Gjorde jeg lite i Nungwi, gjorde jeg enda mindre her. I tillegg til Nesbø ble Jonathan Kellerman’s Murder Book utlest i hengekøyene. På østkysten av Unguja er det er det ekstremt langgrunt og stor forskjell på høy- og lavvann. Det betyr at man kun har bademuligheter deler av dagen. Siden det også er en del sjøgress innebærer det at lokalbefolkning har et viktig levebrød av å dyrke dette. Med andre ord. En reiser ikke hit hvis en kun har en paradisisk sandstrand som mål, men dersom en vil bort fra turistene er dette ideelt.

Først da jeg redigerte bildet oppdaget jeg den lille fisken...

Utflukter var i det store antallet av 2. Den første gikk barbeint et par kilometer nordover stranda til Dongwe hvor dyre, lite personlige pakketurhoteller ligger. Det var også mange (liksom-) Maasai’er der som solgte mye masseproduserte skvip, men de var i alle fall veldig hyggelige å snakke med. Den andre gikk på en sykkel 15 kilometer sørover stranda til Jambiani. Selv om jeg ble sår i ræva var det noe spesielt å kunne sykle så å si hele strekningen på stranda, spille fotball med lokale småunger i Jambiani, vasse 500 meter utover og se hvordan man faktisk dyrker og høster sjøgress, og ellers få god kontakt med de lokale. Jambiani virket forresten også som et sted som kunne anbefales.



Fra sykkelturen. Man dyrket tangen på piggtråd...

Etter 4 døgn var det på tide å komme meg tilbake til Stone Town. Drosja fikk jeg spandert gratis av et eldre engelsk par som jeg hadde blitt kjent med. I Stone Town var det nå Eid, og kvinnene i Forodhani var festklede. Mennene så som vanlig ikke poenget med å pynte seg. Jeg traff på et engelsk par som jeg hadde snakket litt med i Nungwi. Hun hadde bodd i Stone Town for 10 år siden, men måtte evakueres tilbake til England etter at hun hadde pådratt seg en alvorlig psykisk bivirkning av å ha gått langt over det anbefalte tidsrommet på malariatabletter. Hun kjente derfor til en del i Stone Town, og på Monsoon Restaurant møtte vi en av stedets eiere – en homse som hun hadde gått sammen med. Det er ikke spøk å være åpen på dette i Zanzibar siden det i 2004 ble gjort forbudt.  Neste punkt på planen var å møte flere av hennes tidligere skolekamerater på Mercury’s, som selvfølgelig er oppkalt etter Freddie Mercury som er fra Stone Town og opprinnelig het Farrokh Bulsara. Da de sent på natta skulle på nettopp en nattklubb skygga jeg banen fordi…


Fjøs?

Siste dag i Stone Town hadde jeg booket en standard kryddertur. Det er mange som liker dette, men jeg klarte aldri å få det store kicket av å lære om alle de forskjellige krydder og fruktene man (liksom) produserer på Zanzibar. Minibankene var nå tømt før jeg fikk rota meg dit slik at jeg bare fikk råd til en kort tur på stamstedet Sweet Eazy, hvor de også serverer god men dyr middag. Neste morgen klarte jeg på egen hånd å få plass på en av de hurtiggående båtene tilbake til Dar.


Jeg vil tro at boksestilen til han til høyre er litt upraktisk