Individualistenes whisky

TEKST: PER ARLOV, FOTO: CBS/MARK SELIGER, VINCENT LELOUP SPRINGRANK

Familien Mitchell har eid Springbankdestilleriet fra det ble starter i 1828, og det er et av de minste i hele Skottland. Det er riktignok ikke så lite som Edradour, som med sine tre medarbeidere og en enkelt bygning er aller minst, men Springbank er ikke så veldig mye større. Sterke tradisjoner gjennomsyrer destilleriet, og produkrer bærer preg av en viss eksldusivitet. Etter artikkelforfatterens mening er dette Skottlands beste maltwhisky.

CAMPBELTOWNS SISTE SKANSE

På 1880-tallet reiste Alfred Barnard rundt i Skottland og besøkte destillelier, og skrev en bok om disse som kom ut i 1887. Da han kom til den lille (lands)byen Campbeltown lengst sør på halvøya Kintyre, like innenfor Isle of Islay, var den sentrum for produksjon av maltwhisky i Skottland. Han besøkte 21 av de 34 destilleriene som da var i drift.

Men det var dengang. I dag er der bare Springbank som ennå er operativt; Glen Scotia sluttet med produksjon for et par år siden, selv om de fremdeles har en god del fat liggende til modning. Likevel er det vanlig å regne Cambeltown som en egen whisky-region, på linje med Speyside, lavlandet og Islay. Dette har delvis historiske årsaker, men samtidig finnes det en del karakteristiske trekk som skiller denne whiskyen fra andre regioner. Røyksmaken er noe mindre på-trengende enn hos Islay-whiskyer, mens salt gjerne trekkes frem som typisk. Du Får ikke den samme brutale møtet som Laphroaig eller Lagavulin kan by på; Campbeltown-whisky er mer delikat, men samtidig sammensatt og utfordrende.

TO OG EN HALV GANG

Når du kommer inn i rommet der selve destilleringen foregår på Springbank, finner du tre kobberkjeler der disse er relativt små i forhold til andre destillerier, men en av dem er større enn de to andre. Dette kalles Wash Still, og her foregår første runde destillering. Denne kobberkjelen varmes opp med en levende flamme. Dette var vanlig før, men er nå er det bare Springbank som gjør det på denne måten. Resultatet av destilletingen går over til neste kjele, og samme prosessen gjentas. Til slutt blir den delen som tas vare på fra andre runde destillert i den tredje kjelen. Fra denne destilleringen foretas utvelgelsen ved at første og siste del av produksjonen holdes unna. Den første delen Forshots er for sterk og inneholdet uønskede bestanddeler, mens den siste delen Feints er for svak. Da står du igjen med the Middle Cut, den delen som til slutt ender på fat for modning.

LONGROW

Kanskje det aller mest særpregede med Springbank-destillerier er at de lager to ulike whiskyer på samme detrilleri. Om Springbank er vanskelig å få tak i, er det andre merket Longrow omtrent umulig. Men hvordan er det mulig å lage to ulike merket med samme utstyr? Hemmeligheten ligger torvtørkingen av maltet. Hos Springbank brennes torven i seks timer, og så slukkes flammen. Deretter fullføtes tørkingen med oljebasert varme, og fortsetter i nye 18 timer. Resultatet blir malt med klart lavere fenolinnhold enn for eksempel det Laphroaig bruker.

Malt til Longrow blir på sin side utsatt for torvrøyk under hele tørkeprosessen. Dermed blir røyksmaken mer utpreget i sluttproduktet. Longrow blir bare produsert i ganske små mengder, og slett ikke hvert år. Da de i fjor tappet ett fat, ble produktet solgt med begrensningen om at det bare var en flaske til hver kunde. Men heldigvis ligger det flere tønner på lagerbygningen og godgjør seg, og den som venter noe noe godt venter som kjent ikke forgjeves.

SIN EGEN MÅTE

Springbank er noe for seg selv; de er stolte av det, og gjør sitt beste for å opprettholde inntrykket. Siden destilleriet ikke er medlem av noen gruppe (japanske Suntory har for eksempel vært aktiv i oppkjøp av skotske destillerier i det siste), står de fritt til å eksperimentere. For noen år siden tappet de for eksempel et relativt lite antall flasker som var modnet på et fat som tidligere var brukt til rom. Resultatet var en grønn whisky som raskt fikk en høy stjerne hos samlere, på samme måte som det nå koster tusenvis av kroner å sikre seg en flaske Black Bowmore. Men stort sett lagres Spring- bank på henholdsvis bourbon- og sherryfat, og disse komponeres omhyggelig for å ivareta den unike smaken fra år til annet. For tiden brukes en del av lagerkapasiteten til nydestillerte varer fra det nesten helt nye destilleriet på Isle of Arran, en øy som ligger mellom Campbeltown og fastlandet.

Også styrkemessig går Springhank sine egne veier, for 46 prosent er deres standard styrke. Dette henger muligens sammen med at destilleriet heller ikke kaldfiltrerer produktet sitt, slik de fleste andre destillerier gjør. Uten slik filtrering vil whiskeyen kunne virke grumset hvis den har stått kald. Dette forsvinner av seg selv når temperaturen stiger men kan være negativt for den som ikke kjenner årsaken. Men effekten er mindre når alkoholprosenten er høyere.

Dessuten er Springbank det eneste destilleriet som selv tapper produktet sitt på flaske. Nå gjøres dette riktignok også på

på Clenfiddich, men der er det bare deler av produksjonen som tappes lokalt. Hos Springbank tapper de alt selv - for hånd, også etikettene settes på flasken manuelt. Dessuten tappes det på grønne Cadenhead-flasker. Dette firmaet, som kontrolleres av samme familie som eier Springbank kjøper opp tønner fra ulike destillerier og selger whisky uten å tynne den ut, og dette kalles Cask Strength.

Springhank er favorittwhiskyen til Bob Dylan - som skulle understreke at dette er en sær whisky for utpregede individualister.

Men nydelig er den. Og nå er den visstnok på vei tli Norge også. Takk og pris for det.


Land of the midnight sun