Hunder til minne:

Tino kom til meg 7 uker gammel i juli, året var 1994, han var av rasen border collie.

Det viste seg fort at han var den fødte lydighetshund, da jeg første dagen han var hjemme, skulle gå over stuegulvet for å hente noe, oppdager at Tino ”går fri ved fot”. Han gikk klistra til venstrebeinet mitt med full kontakt, så den øvelsen fikk jeg gratis. Han lærte øvelser utrolig fort, og da han var 10 måneder gammel debuterte han i klasse 1 med 187 poeng og delt førsteplass med en annen hund, det var over 60 startende i klassen, og Tino var den yngste deltagende hunden. Han gikk fort oppover i klassene og i  april `96 debuterte han i eliteklassen, som forøvrig ikke er stort å skryte av. Men det gikk fort bedre og bedre, for på høsten samme år gikk han til 280,5 poeng.

Sommeren i `97 var han kvalifisert for Norgesmesterskapet, mor har aldri vært så nervøs noen gang, men det gikk tålig greit med 1 premie som var 255 poeng og kom på 20 plass. Han var med i 7 Norgesmesterskap med 290,67 og 2 plass i 2002, og 294,5 poeng og 7 plass i 2003 som de beste i Nm. Han hadde mange pallplasseringer gjennom årene i eliteklassen med 13 førsteplasser, 15 andreplasser og 13 tredjeplasser.

Han fikk også delta i 1 verdensmesterskap og 1 nordisk mesterskap med de norske fargene, året var 2002. I vm fikk han 267 poeng og 19 plass av 95 startende, og tok 3 plass for dagen. I desember reiste vi til Stockholm  for å representere Norge i nordisk mesterskap, da ble det 274,5 poeng og 7 plass. I 2003 fikk han delta i vm utenom landslaget, og da fikk han 279,85 poeng og tok 18 plassen. 

Han gikk også agility i noen år, men måtte gi seg tidlig p.g.a. albueartrosen. Så Tino har hatt et aktivt og innholdrikt liv, og han hadde en utrolig STOR personlighet, han var utrolig glad i barn, der ungene var, der var Tino, hakk i hæl. Det skulle skje noe hele tiden, hvis ikke han fikk med folk på det han ville, gikk han å syket folk med blikket til de ga etter.

Tino var en veldig smart hund også, man kunne se at det rørte seg masse oppe i hodet hans, han var en tenkende hund.

Det siste han presterte å gjøre som imponerte meg mye var siste sommeren til Tino i 2005, på den daglige turen, hvorpå jeg mistet klokka mi, og sa høyt F….., jeg mistet klokka mi, så ser jeg Tino snur å går bak meg, men tenkte ikke mer på det, så fortsetter jeg å gå innover, etter 10 meter stopper Tino opp foran meg og spytter ut klokka mi. ”Jeg har mistet” skjønte Tino, så da gikk han liksågodt å hentet den. Tino er den hunden av de jeg har hatt og har som alltid kommer til å ligge mitt hjerte nærmest, han kommer til å være dypt savnet sikkert resten av livet mitt.

Nikita:

Nikita var en blanding av elghund og labrador og kom til meg bare 5 uker gammel i mai `90, da jeg ikke visse at de skulle være hos mor i 8 uker, og hundemor-eier sa jeg bare kunne ta henne med hjem da jeg var der for å levere et teppe som hun skulle få med når jeg hentet henne med ”flokkens” lukt. Siden jeg da ikke hadde peiling, og siden hun var min første egne hund tok  jeg henne med, og fikk beskjed om å gi henne 3 måltider med melk og brød. Noe jeg selvfølgelig gjorde, og det gikk ikke mange dagene før hun fikk magesyke. Da var det bare å ringe søster og få råd. Mens hun var syk skulle jeg gi 8 måltider med ris og kylling, og da ble hun fort frisk igjen. Etter det ble det kjøpt inn hundemat.

Jeg forsøkte etter beste evne å lære henne forskjellige ting, som ”ligg død, rull, dekk og på plass” og litt forskjellige øvelser, men jeg gjorde sikkert ikke ting riktig, da jeg ikke hadde noen erfaring med hundetrening. Drev ikke med noe sånt med hundene hjemme hos foreldrene, da de mest var løpekompisene til fattern. På plass ble trent med løs hund, så hun gikk en halv meter ifra meg, og jeg gjorde da ikke noe med det. Når Nikita var 1 år gammel, meldte jeg henne på et helgekurs i agility i regi av Moss og omegn hundeklubb, og fikk også begynne på dressurkurset som var godt i gang. Da vi etter endt kurs klarte å ta bronsemerket, var jeg allerede hekta på hundetrening. Men det skulle vise seg at Nikita var for smart til den slags, hun gadd vel ikke å jobbe hvis ikke jeg betalte henne masse med godbiter, og sånn var hun hele livet. Konkurranser for Nikita var fullstendig bortkastet, det gadd hun hvertfall ikke. Hun var noe bedre i agility, men jukset stadig der også hvis hun fikk sjansen til det. Så noen stor konkurransehund ble hun aldri. Hun kom til klasse 2 i begge grener, da ga jeg henne opp i konkurranse-sammenheng. Prøvde henne også på spor, men når det ikke var snakk om mat, så hun ingen grunn til å følge etter lukten min.

Nikita hadde også sin helt utrolige personlighet og sjarme, hun kunne sitte i evigheter å glane på folk på stevner, som sto med hendene i lomma, helt til de så på henne, da logret hun med hele seg og det lyste MAT av øynene hennes. Alle skjønte jo at det var mat hun smisket etter, og alle ble betatt av hennes glede til tross for at de var vilt fremmende mennesker.

Nikita var alltid utrolig snill og grei å ha med å gjøre, fremmede hunder brydde hun seg filla om, de kunne seile sin egen sjø for hennes del. Ugang i valpetiden tok jeg henne for en gang, ”2 fingere i nakkeskinnet som dro henne vekk fra det hun forsøkte å tygge på, og et bestemt NEI”, da gjorde hun ikke det mer. Rørte bare lovlige leker. En kjempehund å starte med for en nybegynner.

Mange som kjente henne ville stadig vekk låne henne til tur, og Nikita elsket disse menneskene over alt på jord, hun tok helt av da de kom for å hente henne.

Da Nikita var 12.5 år begynte nyrene hennes å bli dårlige etter en operasjon for å fjerne en dårlig tann, hun tålte ikke narkosen i den høye alderen. Jeg ga henne aloe vera juice som gjorde nyreprøvene bedre, så hun hadde gode prøver i et år til, men så skjedde noe annet som veterinæren ikke fant ut av, hun fikk store smerter et eller annet sted, så hun fikk kortison. Men på natten våknet jeg 3 ganger av at hun lå å hylte av smerte, så da valgte jeg å la henne slippe, så det ble veterinærbesøk isteden for apotekbesøk. Nikita ble 13,5 år gammel, og vil alltid bli  minnet av meg og de som kjente henne for hennes utrolig herlige personlighet.

Falco:

Falco var 3,5 måned når jeg fikk ham året i juli `96.

Jeg skulle hjelpe til på en kennel i en uke, og der var det selvfølgelig valper, og da ble det en valp på meg, enda jeg hadde bestemt meg for ”aldri mer schæfer, da den første ble avlivet i ung alder p.g.a. sykdom.

Falco utviklet seg til å bli en meget dominant og trygg hund, og han var bare ute etter lek og moro med andre hunder. Jeg brukte ham på kursa mine til miljøtrening av andres hunder, og samme hvor mye de ville ta ham og forsøke å sloss, hoppet og spratt han rundt dem for å få dem i lek isteden. Hvis det ble alvor med hannhunder som skulle ta ham, la han seg bare på rygg for deretter å løpe vekk og finne på noe morsomt isteden.

Jeg begynte å trene ham i lydighet, men det skulle vise seg ikke var det enkleste her i verden. Det gadd vel ikke han å være med på. Da  han var 12,5 måneder gammel skulle jeg prøve meg på bronsemerket, og under generalprøven la han seg i dekk som en snegle, etter fem ganger med litt risting i nakkeskinnet, begynte han å klaske i bakken, da hadde vi brukt bare 11 måneder på å lære ham rask dekk. Skulle jeg satset med ham, hadde vi vært i eliteklassen på hans pensjonistdager. En gang forsøkte vi oss på bronsemerket i agility, og det ble 119 feilpoeng, ikke noe merke på oss nei. Falco var ubrukelig til lydighet og agility p.g.a. hans dominans, men han var en ypperlig brukshund, han elsket å gå spor.

Uansett hvor ubrukelig han var, var han en herlig hund med det flotte gemyttet sitt, en sjelden vare på schæferhunder. Men dessverre ble Falco bare 2 år gammel, da det viste seg at han var full av sykdommer. Hd og aa, hårsekkmidd, så han mistet all pelsen rundt øya og det værste som er vanskelig å behandle, schæfer-rumpe.

Jeg hadde da bestemt meg for at den dagen han begynte å få vondt skulle han få slippe, da det var så mye galt, han hadde bare måttet levd på medisiner, og det er ikke noe liv for en ung hund. Han ble avlivet 3 mai 1998, og vil alltid bli husket som en godgutt.

Rozzy:

Rozzy, en liten schæfergutt kom til meg 3,5 måned gammel i mai `92.

Han var en utrolig nervøs hund som bare skulle ligge under bilen når jeg var ute med ham etter han kom i hus. Han hadde bodd i en kennel med minimalt med miljøtrening. Jeg valgte å overse det at han lå under bilen, og stelte meg med ryggen til ham og hadde det kjempemorsomt med den andre hunden min, Nikita. Etter hvert torde han å komme krypende bort til bena mine å sitte der å se på storesøster leke. Når jeg begynte å ta han med på turer, gikk han stort sett ved bena mine. Men det forandret seg veldig fort, han ble dratt med over alt, til byen,  på bussen, i hundeklubben og stort sett over alt, så han ble veldig trygg på alle omgivelser. Vi startet på dressurkurs da han var 6 måneder gammel, men fikk ikke møtt opp mange gangene da kurset gikk langt unna der jeg bodde og jeg var uten bil, men vi trente en del hjemme. På avsluttende bronsemerke var det bare 2 oppmøtte fra nybegynnerkurset, men mange fra videregående kurset, og lille Rozzy klarte jaggu å vinne over alle de voksene hundene, til tross for hans unge alder, bare 8,5 måned. Han startet en del i klasse 1 og 2 i lydighet, med gjevne resultater på rundt 180 poeng. Han startet også klasse 3 en del ganger uten de helt store poengsummene. Han klarte et opprykk til klasse elite på 267,5 poeng, men jeg valgte å ikke gå opp i eliten, da han ikke var klar for det.

Det viste seg at Rozzy hadde sterk hd på begge sider, det var så ille at hele hoftekula lå utenfor skåla, men han viste ingenting til det før han var snaue 3 år. Han hadde også middels aa på en side. Etter hvert som plagene ble mer gjeldene gikk lydigheta dårligere og dårligere, så jeg pensjonerte ham i april `95.

Han var en veldig snill schæfer som det lyste godhet av øynene på, til og med folk som var redd for hunder torde hilse på ham fordi han så så snill ut. Som regel holder hunderedde folk seg langt unna schæferen, da de har mange dårlige rykter på seg.

Han var en gladgutt helt til slutt til tross for sine plager. Jeg forsøkte å operere ham i Sverige for hden, de kuttet en muskel i hvert bakben, for å lage belastningen et annet sted, og det var vellykket det, han var på beina igjen samme dag når vi kom hjem, men på vei hjem fra Sverige slo han på seg nyreskader, så han begynte kort tid etter å tisse blod. Vi forsøkte å kasterere ham i håp om at det var prostataen det var noe galt med, men det var det ikke. Da bestemte vi oss for å prøve å fjerne den ene nyren hannes, men før vi kom så langt begynte han å halte på forbenet og utviklet også eksem. Så da synes jeg han hadde opplevd nok sykdom i sin unge alder, han ble sendt til hvile i mai `95.

Han var også en meget spesiell hund som jeg alltid vil ha i minnet.