Jeg skrev jo et brev til dere da jeg bare var liten hund, og siden har dere ikke hørt mer fra meg. Men det betyr ikke at jeg ikke har mye å fortelle og si. Og nå var det jammen på tide å begynne å fortelle litt igjen. Og det gjør jeg best ved å fortelle hva som skjer i livet mitt, sånn i hverdagen. For det er da dere lærer meg å kjenne.
Hva kan jeg si om dagen i dag? Jo, mamma begynte å kalle meg med et nytt navn. I stedet for navnet på rasen min (som jeg er veldig stolt av: Kleiner Münsterländer. Det lyder flott, ikke sant?), så begynte hun å kalle meg Propellus infantilis. Det høres jo flott ut, det også, men jeg vet ikke helt hvor godt jeg liker det. Jeg tror nemlig hun sier det for å erte meg! Hun påstår at det er fordi jeg er så propell for tiden, og fordi jeg har begynt å oppføre meg som jeg gjorde da jeg var 6-7 måneder gammel (minus det jeg ødela den tiden). Jeg er uansett i veldig godt humør akkurat nå (selv om mamma kaller meg med mange rare navn). Det er nemlig SNØ ute, og jeg elsker snø! Og det er så morsomt å herje rundt i snøen, og springe så fort jeg bare kan! Det skulle vært vinter hele året, synes jeg. Det eneste triste da, er at det hadde vært litt vel lite vått vann. Vannet fryser jo til is, og det er det vanskelig å bade i. Iskaldt vann gjør meg ingenting (vann er vann, uansett temperatur), men det er ikke fullt så morsomt når det bare er is - hvis ikke det er sånn at jeg kan knuse tynne isplater da. For det er morsomt, det også!
Jeg må forresten innrømme at jeg var litt dum i kveld. Vi var ute og gikk, og da møtte jeg en hannhund jeg gjerne ville leke med. Han var ikke fullt så interessert i å leke, men mer interessert i å tisse. Og når noen tisser, må jeg jo bort og lukte, for så å tisse på nøyaktig samme plassen. Jeg må jo ha lukta mi øverst, uansett om det er gutter eller jenter som har tisset der først. Men denne gangen var jeg litt vel ivrig, og bestemte meg å for å lukte før typen var ferdig med å tisse. Jeg stakk hodet inn under beinet på fyren, mens han ennå holdt på. Mamma var slem og begynte å le av meg. Og like etterpå var jeg så dum at jeg greide å gjøre det en gang til! Huff, jeg ble litt flau (selv om jeg ikke viste det til mamma som stod der og lo av meg). Jeg bruker jo vanligvis å være litt smartere enn dette!
Sånn ca. 20. desember begynte mamma å styre voldsomt her hjemme. Det ble massevis av vannbytter på de dumme fiskene hennes (sjalu jeg? Neeeei...), og hun begynte også å pakke ned klær og ting og tang i en koffert og en bag. Jeg ble litt urolig, siden jeg ikke var sikker på om jeg fikk bli med. Jada, jeg vet mamma sa det til meg mange ganger at jeg skulle få bli med henne, men helt sikker var jeg ikke før hun puttet meg i bilen på søndagen før Jul.
Etter en stund begynte jeg nesten å angre på at jeg hadde vært så ivrig på å få bli med. For det var en laaaaaang kjøretur! Jeg burde jo egentlig vite at det er sånn det går, for jeg har vært med dit mange ganger før. Men jeg glemmer alltid hvor langt det er til Trøndelag (og dessuten visste jeg jo ikke at det var dit jeg skulle reise). I følge mamma tok det enda lengre tid enn det normalt gjør, for det var dårlig vær på turen, og det varierte hvor fort hun kunne kjøre.
Etter 9 1/2 times kjøring, svingte mamma opp mot Vikhammeråsen, og sa til meg at vi var framme. Men jammen var det ikke helt sant! For etter å ha kjørt 50 meter, greide ikke mamma å kjøre lenger. Det var visst helt forferdelig glatt. Hun nevnte noe jeg ikke har hørt om før: "Underkjølt regn". Jeg trodde jo vi var framme, så jeg reiste meg og begynte å sutre og lage bråk, slik jeg gjør når jeg er drittlei og endelig tror jeg skal få slippe ut (men ikke får det). Etter å ha sklidd masse med bilen, parkerte mamma, og så satte hun seg ganske enkelt ned og ventet - og jeg skjønte i hvert fall ingenting! Hva var det hun ventet på? Det var 3 på natta, vi hadde kjørt i 9 1/2 time, mamma hadde sagt at vi var framme, og så forble vi bare i bilen, og satt bare der!
Etter en liten stund, begynte mamma å styre rundt. Hun skiftet sko, og flyttet rundt på noe av bagasjen. Så satte hun seg inn i bilen igjen og ventet på nytt. Plutselig kom det noen og åpnet bildøra på mamma sin side, og da skjønte jeg hvem vi ventet på!
Det var bestefar (pappa'n til mamma), og han er jeg veldig, veldig glad i! Jeg ble helt ellevill og ville at han skulle komme bort til meg med en gang! Og da han kom, ga jeg han en skikkelig velkomst, slik hunder skal (sa noen rundslikking, massevis av lyder og ekstrem logring?).
Da jeg fikk komme ut av bilen, skjønte jeg litt mer hvorfor mamma klagde over føret. Fy fillern så glatt det var! Selv jeg, med mine innebygde piggdekk (les: klør), hadde store problemer med å få feste på glatta. Bestefar lo av meg og sa at det var like greit at jeg gled slik på isen - for da var det lettere for han å holde meg (alle klager sånn over at jeg ikke kan gå i bånd. Mamma har forsøkt å lære meg det siden jeg var bitteliten, men jeg husker det bare sånn ca. 10 sekunder om gangen - og så er det så mye spennende rundt meg som får meg til å glemme at jeg ikke løper fritt rundt). Mamma tok en plastikksekk utenpå kofferten (en sånn koffert med hjul på), låste bilen, og så gikk vi oppover åsen, til huset til bestefar og bestemor. Det regnet noe voldsomt, og vi ble veldig våte. Bestefar og mamma hadde tatt på seg noe som heter brodder, så de gled faktisk mindre enn jeg gjorde på den veldig glatte isen.
Da vi kom fram til huset til bestefar og bestemor, var vi veldig glade, alle sammen! Jeg fikk masse god mat av bestefar (jeg spiser aldri når vi kjører bil. Jeg vil ganske enkelt ikke ha noe mat da), og jeg ble tørket og ble varm igjen. Det ble ikke før det nesten var morgen igjen før vi kunne legge oss. Og da krøp jeg ned under dyna til mamma, og la meg mellom beina hennes. Vel, for en liten stund, i hvert fall. Så ble det for varmt, og jeg krøp ned på gulvet igjen.
Det er slitsomt når det er gjennomslag. Men det er ikke mindre moro med
snø for det!
En liten pause mens jeg ennå flyter oppå snøen. Se på føttene mine!
Jeg har skikkelige truger!
Pen jente, ikke sant?
Det er lettere å gå i skisporet.
Men det er mer som frister utenfor sporet.
Fortsatt i skisporet.
Men å stå i ro når mamma skal ta bilde, det liker jeg ikke.
Ut på snøen igjen.
Huff, skal vi ikke gå snart nå?
Ok, da! Jeg skal vurdere å gi deg ett skikkelig bilde...
Jeg er pen jente, ja. Men nå vil jeg at vi skal fortsette turen!
Mamma har forresten også begynt å kalle meg noe jeg ikke liker så godt: min løpske tispe. Det er jo ikke akkurat så hyggelig å bli kalt. Da liker jeg bedre kallenavnet hun ellers bruker aller mest for tiden: tullefanten min. Eller tullingen min. Hun påstår at jeg oppfører meg som en valp fortsatt, selv om jeg nå snart burde være voksen. Men jeg liker å late som jeg er valp, jeg. Det er så mye mer morsomt å herje rundt med kongler og snø. Mamma sier forresten også at jeg er langt mindre hormonell enn jeg har vært når jeg har hatt løpetid før. Faktisk har jeg oppført meg helt normalt fram til nå, med unntak av at jeg veldig gjerne vil slåss med andre tisper. Jeg må jo vise at jeg er sjef! Men, mamma er ikke helt glad for timingen av løpetiden heller. For det betyr at jeg får innbilt svangerskap akkurat når det er våronn i hagen, og da vil jeg jo så gjerne hjelpe til med all gravingen. Men mamma er ikke så fornøyd med den hjelpa, fordi jeg graver alle andre steder enn der hun vil at det skal graves. Ikke skjønner jeg hvorfor all den fine, grønne plena ikke skal graves i. Mamma gidder jo aldri å grave der, bare klippe det dumme gresset.
Siden det også denne gangen var 7 1/2 måned mellom løpetidene mine (det var det sist også), ser det ut som om det er den tiden jeg har bestemt meg for å holde. Så da vet vi det. Dette er min 4. løpetid, så nå begynner det jo nesten å bli en vane. Her en dag møtte jeg forresten en av frierne mine fra i sommer. Det var sist jeg hadde løpetid at jeg møtte denne herremannen, sammen med en annen herremann. Begge to var veldig interessert i rumpa mi. Veldig, veldig interessert. Og du kan tro jeg hadde mye moro med dem! Jeg lot dem få lov til å lukte, til å slikke, og jeg løftet det ene bakbeinet, slik at de skulle komme bedre til. Og da de var så opphisset at de ikke lenger greide å holde seg, men bare måtte forsøke å komme til for å ri, så banket jeg dem opp. Deretter lot jeg dem få lukte, slikke også videre igjen, helt til de var helt på knærne på nytt, og så banket jeg dem igjen. Sånn holdt vi på lenge, og mamma holdt på å le seg i hjel av oss alle tre. Men nå møtte jeg altså den ene frieren før jeg hadde fått løpetida, så denne gangen ble det ingen annen moro enn at vi lekte litt sammen. Men det hadde vært moro å se om jeg kunne greie å leke fristerinne igjen. Det kan jo være at jeg får sjansen i løpet av de nærmeste 3 ukene... ;-D
Men bortsett fra disse ikke-eksisterende valpene jeg har, så har jeg det fint for tiden. I kveld var jeg med mamma til et hus der det var masse folk. Det var en del unger også, og de var litt masete, synes jeg. Men de ga meg også deilig pølsebrød, så da var jo alt tilgitt. Og til sist kastet de masse herlige pinner i det deilige vannet, så jeg fikk badet MASSE! Det var bare sååå moro! Men da mamma dro meg bort fra herligheten, og satte meg i bilen, ble det litt kaldt, så jeg frøs så jeg hakket tenner. Og det gjorde jeg til vi kom hjem (det var heldigvis ikke så langt hjem), og mamma kunne hente fram et håndkle og tørke meg. Nå ligger jeg langflat på sofaen og har det deilig igjen. Det har vært en skikkelig fin dag, altså! Og tenk: for 3 dager siden så ble jeg voksen hund! Da ble jeg hele 3 menneskeår! Ikke det at jeg ble voksen over natta. Mamma påstår at jeg aldri kommer til å bli voksen, og at jeg såvisst ikke oppfører meg som voksne hunder gjør. Og det er det visst flere som synes, for vi møter mange som tror jeg er en valp! Pøh! Bare fordi jeg er litt vill!