Retur til SKRIVEKLØE
FISKEREN
av Jan Nordstrøm

1.KAPITTEL FISKEREN OG DVERGENE

Det var en gang en fisker som het Artur Henri. Han bodde alene ytterst ute på et nes på en øy som heter Søyle. Hver eneste dag det var fint vær, dro Artur Henri ut på havet for å fiske. Han hadde en liten seilbåt som han kalte "Villdyret". Artur Henri visste om mange gode fiskeplasser. Han kom alltid  hjem med store fangster som han solgte ved landsbykaien.

Historien du nå får høre, begynte en dag om høsten. Havet var stille og været var pent. Artur Henri laget seg matpakke og fylte kaffe på termosen. Så gikk  han ned til bryggen, hoppet ombord i "Villdyret",  foldet ut trekantseilet  og satte kursen mot fiskebankene.  

Han seilte i over en time før han var fremme ved Staurholmene, noen store steintårn som stakk opp av havet i sør. Her kastet han snørene uti. Det tok ikke lang tid før fisken bet og Artur Henri fyllte rommet bak i båten med store, fine fjoller*. Ja, så god ble fangsten denne dagen at han ikke så de mørke skyene i horisonten. Fiskeren  merket ikke stormen som kom før de første store bølgene tok tak i "Villdyret".

Før Artur Henri rakk å gjøre noe, ble han og båten ført med en kjempebølge innover mot den nærmeste staurholmen. Båten ble kastet  opp på land. Da vannet strømmet ut igjen, stod båten langt inne på stranden. "Villdyret" var uskadd, men den var altfor tung  til at Artur Henri alene kunne skyve den ut på sjøen igjen.

Og på Staurholmene bodde det ikke folk, - trodde Artur Henri!  

Så satt fiskeren der, med båten full av fjollefisk, men akk så langt oppå land. Han var trist og motløs. Han tok frem snadden og tente på.  Snart steg det opp en sur røyksky og spredde seg med vinden. Da hørte Artur Henri en kraftig hosting og en liten mann, en dverg, kom frem fra buskene og sa:  

- Vet du ikke at det er farlig å røyke ? Artur Henri skvatt opp. Han ble mildt sagt overrasket. I mange år hadde han seilt forbi Staurholmene, men aldri hadde han sett noe annet levende enn fugl og fisk. Denne dvergen var imidlertid svært levende. Han smilte lurt fra et tynt, men blidt ansikt. På hodet hadde han en artig hatt, nedenfor stakk det ut masse grått skjegg og hår. Han var kledd i noen rare,  grå klær som gjorde at han nesten gikk i ett med fjellet bak.

- Hvis du gir oss fangsten din, skal vi få båten ut på sjøen, sa den lille mannen. Artur Henri så ut på havet som nå var stilnet av. Han så på båten og han så at bare litt av fangsten var synlig. Mesteparten lå oppi lasterommet med lokk over. Artur Henri hadde veldig lyst å komme hjem, men han hadde liten lyst til å gi fra seg all fisken.
Dvergen plystret og med ett krydde det av små folk rundt båten.  - Hiv o'hoi ! sa de og snart lå "Villdyret" og duppet på bølgene. Artur Henri sprang oppi båten og kastet i land de fiskene som lå  nede i bunnen. - Var det alt ?  spurte den største dvergen. - Ja, det var alt !  sa Artur Henri, men bak ryggen laget han lygekryss. Så seilte Artur Henri glad og fornøyd mot Søyle. Han nynnet på en munter melodi. Vinden førte "Villdyret" med god fart innover mot kaien der folk stod og ventet for å kjøpe fersk fisk. Fiskeren gned seg i hendene da han tenkte på alle pengene som han snart skulle tjene.

Artur Henri fortøyde båten til kaien. Han åpnet lokket over det lille lasterommet, og snart var ivrige hender igang med å bytte penger mot fisk. Så glad var Artur Henri for alle pengene han fikk at han merket ikke at det kom en rar lukt fra fiskene. Men det merket de som hadde kjøpt ! Snart suste fiskene rundt ørene på fiskeren og folk ropte med sinte stemmer: - Fjollene er råtne ! 

De rasende kjøperne grebbet tilbake pengene sine, så marsjerte de med hyttende never bort fra kaien. Noen skrek ut at det var absolutt siste gang de skulle kjøpe noe hos Artur Henri. Tilbake i båten satt Artur Henri midt i en haug av illeluktende fjoller, uten penger, måpende med åpen munn. Han forstod ingenting før han hørte kremting oppe fra masten.

- Du lovet å gi oss hele fangsten !  Det var dvergmannen fra Staur som talte fra mastens topp.- Vi var svært sultne, fortsatte han. - Det har vært dårlig med mat i det siste, men vi hjalp deg ! Dvergen var skarp i stemmen. - Vi dvergfolk kan mye, fuglene på holmene gav oss alt vi trengte, men nå er nesten alle forsvunnet på mystisk vis, og ikke tør vi å dra ut på sjøen for å fiske ! - Du sa vi skulle få alle fiskene ! Det løftet holdt du ikke, men man lurer ikke oss dvergfolk så lett, kan du tro ! 
Mens du var opptatt med å slenge småfisk til ungene, snek jeg meg ombord i båten din, og jeg har alltid  med meg litt pulver ! sa dvergen.

- Pulver ? spurte Artur Henri. -  Soppstøv ! svarte dvergen. -Vi pleier å drysse det på døde dyr som havet skyller på land for at avfallet skal råtne fort og bli til god jord. Langsomt gikk han opp til steinhuset, gikk inn, tok av seg yttertøyet og satte seg i en stol foran vinduet. Der satt han og stirret utover havet, stirret ut der Staurholmene lå med sine hemmeligheter. Han hadde fått mye å lure på, men mest av alt lurte han på hvor det var blitt av dvergen. Dvergen sa jo klart fra at han ikke likte havet. Ikke hadde Artur Henri sett noen båt ute på holmen heller, så hvordan skulle han komme seg hjem ? Hadde Artur Henri visst sannheten, hadde han nok blitt enda mer forundret.

Da dvergen, han het forresten Gabbre, forsvant rundt hushjørnet, løp han gjennom landsbyen og ut på en skogkledd pynt på vestsiden av Søyle. Der tok han fram en fløyte og blåste kraftig. En skarp tone sang gjennom luften.

* En fjolle er en torskelignende fisk med kraftige røde og grønne stiper