2. KAPITTEL DVERGENE  OG SVARTBAKENE

Da dvergen, han het forresten Gabbre, forsvant rundt hushjørnet, løp han gjennom landsbyen og ut på en skogkledd pynt på vestsiden av Søyle. Der tok han fram en fløyte og blåste kraftig. En skarp tone sang gjennom luften.

Lyden var ikke for verken menneske- eller dvergører, snart kunne man høre bruset av fjær og en liten flokk svartbak kom flygende i tett formasjon. De stod og flakset i luften over Gabbre og en skinnsele ble senket ned foran dvergen. Raskt tok han på seg selen, og ropte opp til flokken: - Fly hjem. De sterke fuglevingene løftet Gabbre opp i luften og så fløy flokken utover havet mot Staur.

Men dette visste ikke Artur Henri, så han så for seg en sulten dverg, skjelvende langt inne i Mørkeskogen. Så tenkte han på alle de tynne, glade dvergungene som hadde skubbet "Villdyret" ut på dypt vann. Han kjente en klump inni seg. Han var flau over å ha lurt dvergene. Kunne han gjøre det godt igjen ?

Solen gikk ned i havet i vest. Det som ut som det steg opp damp der solen dukket under, men det var bare tåken som kom. Den natten sov Artur Henri dårlig. Da han våknet altfor tidlig på morgen- kvisten, hadde han tatt en viktig avgjørelse.

Han kledde på seg, smurte matpakken og fyllte termosen med varm kaffe, så gikk han ned til båten som duppet opp og ned i bukta. Fremdeles hang den råtne lukten i båten. Han vasket den ren før han satte kursen ut mot fiskefeltet.

I dag var sjøen rolig. Som vanlig fikk han mye fisk og da båten var full, satte han kursen inn til Staurholmen der stormen kastet ham i land i går. Han fortøyde båten og tok en kasse fin, stor torsk med seg opp på land. Han gikk så langt det var mulig å gå før loddrette fjellveggen stanset ham. Det var ingenting å se verken til dverger eller dyr. Ikke fant han noe som kunne minne om åpninger heller. Det var kratt og det var fjell og det var sjø på alle sider. Han så et par måker som fløy inn i sprekker langt oppe i fjellsiden. De hadde nebbene fulle av småfisk.

Han ropte: - Hallo, hallo - er det noen hjemme ? Han fikk ikke noe svar. Han lot kassen med fisk stå, han la bare en stor steinhelle over, så seilte han hjemover. Da ham kom på kaien stod det ingen kjøpere og ventet på ham. Han ropte utover landsbyen Søyland: - Garantert fersk fisk til salgs ! Det kom et par mennesker, de studerte fisken meget grundig, luktet på den, skar i den, rispet i skinnen, luktet på nytt, men de kjøpte. Artur Henri ba dem si til folk at det som skjedde i går var et uhell. Han skulle aldri mer selge dårlig fisk !

Tidlig neste dag dro Artur Henri igjen ut på fiskebankene. På nytt ble båten fyllt til randen med store, fine fisker. Også denne da gen seilte han innom den største Staurholmen for å se etter dvergene. Kassen han satte fra seg i går var borte, altså var dvergene her, men hvor ? Det var ingen å se, bare noen måker som fløy inn i hullene sine med fisk i nebbene. Fisk i nebbene nå som det var høst ? I går hadde han sett det samme, men da tenkte han ikke over det. Artur Henri hadde fått en tanke til å tenke på. Hvorfor hadde måkene mat med seg når de ikke hadde unger å mate ?

- Hallo, hallo ! Jeg vet dere er her ! Bare kom frem, jeg vil så gjerne hjelpe dere. Jeg har god fisk med i dag også ! Kom frem ! ropte Artur Henri. Men akkurat det samme skjedde som dagen før - ingenting !

Artur Henri måtte bare seile tilbake til Søyle. Han ble litt lettere til sinns da han så at det stod folk på kaien. Han fikk solgt  det meste av fisken, men det var flere som kom med spydige bemerkninger. Det var en gammel kar som spurte om fiskeren hadde fått de underjordiske på nakken den dagen fangsten var uspiselig.- Du var jammen nær sannheten, mumlet Artur Henri.

Den tredje dagen var sjøen urolig, så Artur Henri holdt seg hjemme. Det blåste godt utpå sjøen. Det var skumtopper på bølgene. Det var kaldt i været. Det var helt tydelig at nå gikk det mot vinter. Vinter, ja ! - Hvordan klarer dvergene seg gjennom vinteren, tenkte fiskeren. Han var bekymret for de små folkene. Det gikk lang tid før han sovnet den kvelden, men så falt det ham inn at de hadde sikkert bodd der ute i mange, mange år, så de var nok vant til å klare seg. Så da sovnet han endelig, men han drømte om fugler som fløy bort og ikke kom tilbake.

På den fjerde dagen etter råttenfisken, var havet vennlig og Artur Henri gjorde som han pleide: På med klærne, lage mat, koke kaffe, gå ned til båten og heise seil. Så for "Villdyret" avgårde med vinden i ryggen.

Det ble en praktfull dag. Fiskeren hadde en fæl jobb med å hale opp fisken. Han måtte ha seg en snaddepause. Mens han satt der og laget sur røyk, hørte han dvergen som sa: Vet du ikke at det er farlig å røyke du ? Hvordan kunne dvergen vite det forresten ? Artur Henri dunket resten av tobakken ut av pipen. Det freste da den glødende tobakken sluknet i vannet. Så ordnet han snørene og satte kursen mot Staurholmene.

Artur Henri fortøyde båten og løftet to kasser med fisk i land. Han bar en om gangen opp på stranden der han hadde satt fra seg fisk tidligere. Kassene stod der uten fisk, men oppi den ene lå det 10 gullmynter og en lapp hvor det stod skrevet med nydelig skrift :

          Takk, Artur Henri !                               

                   Gabbre  

Fiskeren ble glad, men nok engang forbauset. Hvordan i alle dager kunne dvergene vite hva han het ? Artur Henri så og lyttet, men alt han hørte var vinden som raslet i det tørre løvet under buskene. Han så oppover mot den skogvokste toppen på klippen. Noen måker forsvant inn i fjellsprekkene.

Da syntes Artur Henri at han så et hode inne blant trærne, men plutselig var det borte. - Halloooo, ropte han så det ljomet i berget. Han skremte opp noen små fugler fra krattet likeved. Han skulle akkurat til å vende tilbake til "Villdyret" da han hørte det knaket i en kvist. Han snudde seg og så rett inn i to store øyne under en ganske liten busk. - Hei, jeg heter Råge, sa munnen under de store brune øynene. Et lite dvergbarn hoppet frem fra buskaset. Artur Henri smilte til ham. Råge stakk frem hånden sin og ga den store mannen en rund stein med nydelige farger. - Du er snill som har gitt oss fisk, sa ungdvergen  Råge. - Du er snill som har gitt oss mat, sa en flokk smådverger som nå hoppet ut fra hver en busk.

Fiskeren lo da han så alle de glade, artige fjesene som stod rundt ham. Han satte seg ned på en stein. Alle ungene samlet seg rundt ham. Ikke rart de var nysjerrige, det var første gangen i sitt liv at de hadde vært nær et menneske.

I samme øyebikk snudde alle hodene og så på samme sted rett bak Artur Henri. Som tryllet frem fra fjellet, stod Gabbre bak ham - Takk for sist, sa fiskeren. Dvergen smilte og hadde latter i stem- men da han svarte: Sjøl takk for sist !

Artur Henri holdt frem hånden og dvergen tok den. - Takk for hjelpen, sa han. - Vi har lite med mat for tiden. Det du gav kom godt med. Vi har mange munner å mette. Beklager at vi ikke kom frem de to gangene du kom med fangst, men vi stoler ikke på menneskene. Vi har lært oss å være forsiktige !  

- Jammen har dere skjult dere godt, sa fiskeren. - Hvor holder dere til ? spurte han. De små holdt pusten, ville Gabbre avsløre hemmelighetene deres for et menneske ?

Gabbre kremtet og så snakket han med klar stemme:

- I hundre år har vi bodd her på denne holmen som du kaller Staur-holmen. I hundre år har vi holdt oss skjult for menneskene. Det hadde vi egentlig tenkt å fortsette med, men så begynte rare ting å skje og da du havnet her i stormen, valgte vi å tilby deg vår hjelp. 

- Det har vært mange folk her før kan du tro, også fiskere i havsnød. Vi har alltid holdt oss skjult, men nå trenger vi hjelp. Vi håper at du kan hjelpe oss. Vi stoler på deg, Artur Henri. Du skal få bli med oss inn i berget, hvis du tør, la han til med et smil.

Artur Henri forstod at dvergene måtte vite om menneskesagn om folk som ble bergtatt av troll og skrømt siden han kunne spøke slik han gjorde. - Hvordan kunne det ha seg at du vet hva jeg heter, spurte fiskeren. - Hvordan kan du vite så mye om oss mennesker når dere har holdt dere i skjul ? - Et spørsmål om gangen, svarte Gabbre.

- Kom ! Dvergen pekte på bergveggen og med ett åpnet en dør seg i gråsteinen. - Du må nok bøye deg ned, men vi har ganske bra plass inne i fjellet, så det skal nok gå bra, sa den voksne dvergen.

Hele følget kom inn i en stor sal. Det var lyst som dagen der inne og det var godt og varmt. Det luktet fisk, men ikke ubehagelig, mer som duften av tørrfisk. Inne i hallen satt det mange dverger, store og små. De hadde på seg fargerike klær, Artur Henri gjettet  at dette måtte være jentedvergene.

De stoppet å snakke da den store mannen kom inn i salen. Flere av dem så engstelige ut, men det var vel ikke så rart, tenkte fiskeren. Det må jo være første gangen de slipper et menneske inn i sitt hjem!

Tusen tanker og spørsmål svirret rundt i Artur Henris hode, men han sa ikke noe. Hvis han var tålmodig, så fikk han vel svar til slutt, antok han. Følget gikk nå oppover mange brede steintrapper som snodde seg i spiral oppover i fjellet. Hele tiden gikk de forbi dører. - Hele fjellet måtte være uthult, tenkte fiskeren.

Da de hadde gått oppover og oppover så lenge at Artur Henri  var både trett og svimmel, kom de til en stor dør. Gabbre sa noen rare ord, og døren gikk opp til en fantastisk utsikt. Langt i det fjerne kunne fiskeren se sin egen øy Søyle, men bare som en liten flekk der hav og himmel møttes. Målbundet stod Artur Henri midt inne i en lysning i en skog. Bladene hadde falt av, men det hang frukt på greinene. Det så ut til å være en slags epletrær. 
- Bare ta deg en pumle, sa Gabbre. Det store mannen plukket en pumle og tok seg en bit. Det var den herligste fruktsmaken han noen gang hadde kjent ! *

- Så til spørsmålene, sa Gabbre. - Du lurte på hvordan vi kunne vite hva du het ? Jeg har vært på besøk hos dere mange ganger ! - Men hvordan klarer du å komme deg over til øyen vår ? lurte Artur Henri. - Det er enkelt det, med flysele!, svarte dvergen, nok engang med et lurt glimt i øyet. - Flysele ?!? Fiskeren så ut som et eneste stort spørsmålstegn. - Ja, med flysele, fortsatte Gabbre. - Vi har en flokk med tamme svartbaker. Det er svartbakene som skaffer oss mat. Vi har laget lune og trygge reirplasser for dem og som takk fanger de fisk til oss hele året. - - Så det er derfor jeg så måkene fly inn i fjellet med fisk i nebbet ! utbrøt Artur Henri.
- Akkurat, nikket den lure dvergen.

( * Hvis du spiser av eple, pære, banan, ananas og appelsin på samme tid og så tar et jordbær inn i munnen, så kjenner du pumlesmak - forf. anm.).