|
Som de fleste etterkrigsbarn var jeg en ivrig leser av Donald Duck &
co. Med stor glede så jeg frem til bladagen og nye eventyr med Donald,
Ole, Dole, Doffen, onkel Skrue og de andre bukseløse endene i Andeby. Det
virker som så vel sentralbanksjef Gjedrem, ledende økonomer, flertallet på
Stortinget og regjeringen, har latt seg inspirere av samme blad. Den
norske staten samler i lader som onkel Skrue i sin pengebinge. Det er om
å gjøre å ha mest mulig, og bruke minst mulig. Gnieren McDuck er i dag
det beste symbolet for norsk økonomisk politikk.
Dette utvikler
seg til en tragedie for landet. Vi har aldri hatt så mange eldre som
venter i sykehjemskø. Vi har en skole som sakker lenger og lenger akterut
i forhold til den tekniske utviklingen. Et økende antall elever med særlige
vansker blir møtt med reduserte bevilgninger.
Kriminalitet og
rusmisbruk øker. Alt dette samtidig som vi målt i penger er verdens
rikeste land. Det er ikke rart at folk mister troen på folkestyret.
Hvis det er slik
at disse pengene ikke kan røres i dag uten å gi øket inflasjon og følgende
arbeidsledighet, så vil de
også i fremtiden gjøre det. Det betyr i klartekst at dersom vi ikke
satser på andre modeller for vårt økonomiske system, så vil vi få en
økende, ukontrollerbar kriminell økonomi ved siden av den offisielle. Vi
vil få større forskjeller blant folk. Vi beveger oss i retning av
russiske tilstander. Dette vil medføre et moralsk forfall som vil bli svært
vanskelig å hente inn igjen, og som kommer til å påføre befolkningen
lidelser.
Det er et paradoks at det er det norske arbeiderparti som styrer denne
utviklingen. Det går ikke an å forklare folk at samfunnet råtner på
rot, samtidig som vi har ufattelige verdier i bingen. Jeg har møtt mange økonomer som sier at slik er det bare,
men ingen har klart å bevise at dette er en evig sannhet. Når en geværkule
representerer verdiskaping, så må også en time omsorg eller
undervisning kunne gjøre det samme. Når det private næringslivet kan
bygge palasser, så må fellesskapet
kunne gjøre det samme, med fortjeneste.
Jeg tror ikke politikerne på Stortinget klarer å fatte hvor
demoraliserende og tillitsødeleggende det er å hele tiden vite at
verdens rikeste stat, ikke klarer å dekke befolkningens grunnleggende
behov for omsorg og utdanning! Hvor langt ned skal noen partier måtte
rase på gallupen før de forstår det folket for lengst har forstått;
at verdiene som skapes må brukes nå for å gi dem som lever i dag en
skikkelig utdannelse, god omsorg eller en verdig alderdom?
Man kan fortsatt more seg over onkel Skrues meritter, men ikke styre
landet etter dem.
Jan Nordstrøm
Trykket under vignetten lokalpolitikk i Askøyværingen
tirsdag 12. juni 2001
|