|
Det finnes ingen fasit for
å skape en bedre skole, men det er mye erfaringsgrunnlag som antyder at
noen momenter er særlig betydningsfulle. Jeg vil se på tre faktorer i
skolehverdagen: Matpakken, elevenes psykiske helse og skoledagens lengde.
Det har vært et stort fokus på mat, at
skolene helst skulle tilbudt elevene et varmt måltid, i hvert fall frukt
og grønt. Det første ville medføre store kostnader til kantiner og
forsvarlige rutiner. Sett med mine øyne er matpakken en av de beste
tradisjonene i norsk skole, og som vi absolutt bør fortsette med!
Matpakken er et sosialt og kulturelt samarbeidsprosjekt mellom foreldre og
barn. Hvis noen hjem har vansker med å få dette til, så er det der
hjelpen må settes inn. Manglende matpakke kan være en indikator på et
hjem som ikke fungerer eller fattigdomsproblematikk. Ingen av disse kan
skolen løse, i beste fall/verste fall kun dekke over omsorgssvikt.
Min sterke anbefaling: Glem varme skolemåltid som krever både tid og
store ressurser, sats på matpakken evt. med tilbud om frukt og grønt av
rent praktiske årsaker.
I
hver klasse er det elever som forstyrrer undervisningen fordi de ikke
klarer å tilpasse seg livet i klasserommet. Mange av dem har ingen
diagnose, og skolen får da heller ikke egne ressurser til å ta vare på
disse elevene som sliter. Jeg har hatt elever der alle, ikke alltid
foreldrene, ser at det er noe fundamentalt gale med deres atferd.
Medelever setter ofte ord på det og sier at vedkommende er gal. Og så
kommer mitt retoriske spørsmål: Er psykiske lidelser noe som først
oppstår etter at elevene har fullført sin utdannelse?
Alle elever som viser avvikende atferd burde følges opp og få
hjelp, om nødvendig uten foreldrenes medvirkning. Hjelpen kan ofte være
så enkel at de får slippe ut av klasserommet for en periode.
Jeg kjenner eksempler på elever som i følge foreldrene oppfører
seg fint hjemme, men som absolutt ikke gjør det på skolen. Dagens
undervisning blir ofte svært oppstykket fordi disse elevene krever så
utrolig mye oppmerksomhet. Dette problemet er det forsket lite på fordi
det krever observasjoner av samspillet i klasserommene over lengre tid.
Langsiktighet er i ferd med å bli et fremmedord. Alt skulle helst skjedd
før!
Så til tidsbruken i skolen: Det snakkes om lengre skoledager, om mer
undervisning i kjernefagene. Jeg påstår at man må gå motsatt vei:
Færre timer, gjerne kroppsøving hver dag, men mindre
undervisningstid i fagene, også noen omprioriteringer. ( 5. trinn for
eksempel har tre timer RLE, men kun to timer i engelsk i uken )
Hadde lærerne ”fått lov til” å ha rolige timer, bl.a. ved å kunne
følge opp de utfordrende elevene og unngå deres stadige avbrudd av
undervisningen, så kunne elevene lært dobbelt så mye på halvparten av
tiden. Dagens elever er utrolig lærenemme hvis de vil, men når de som
sliter med oppmerksomheten skal dras med, så blir det kjedelig for alle.
Å gi mer medisin hvis virkestoffet er feil, skaper ingen bedre
skole. Å tro at det bare er
dosen som er for liten, gjør faren for overdose stor!
Selvsagte krav til elevenes tilstand:
1.
Uthvilte
og mette
2.
Motiverte for læring
3.
Sosialt tilpasset
klasseromssituasjonen
Og dermed så har vi det!
|
