|
Jeg synes det er
bra at AV setter fokus på rus blant barn og unge på Askøy. Utviklingen
har ikke vært god, verken her eller andre steder!
For snart ti år siden ønsket politikerne i
kommunen vår å gjøre en innsats for å bedre oppvekstmiljøet. De
opprettet en tre-åring engasjementstilling som koordinator for å
samordne tiltak på dette feltet. Jeg fikk den jobben. Jeg hadde sett
hvordan ungdomsmiljøet på Askøy ble tøffere og tøffere, og syntes det
var positivt at jeg kunne få medvirke til at det ble bedre!
Allerede etter et halvt år fikk mine kommunalt foresatte det for seg at
jeg ikke gjorde slik de hadde tenkt, så da fant jeg ut at det var
tryggest å komme seg tilbake til læreryrket. Samtidig som jeg var på vei
ut, kom det en ruskonsulent inn som skulle ta seg av dem som var kommet
skeivt ut. Hvordan dette gikk, vet jeg ikke, bortsett fra at han tok et
par rusmisbrukere med seg til Afrika. Men det stygge situasjonsbildet er
ikke blitt bedre på disse ti årene!
Jeg har mest tro på at problemene må løses der de oppstår. All energien
man har brukt for å få misbrukere vekk fra sitt miljø, har stort sett
vært bortkastet.
Det
er her man har sine venner og familie, og før eller seinere kommer ”det
sorte fåret” hjem igjen!
De
største tabbene samfunnet kan gjøre, er å tilrettelegge for misbruk. Å
avkriminalisere narkotikabruk, lage sprøyterom eller gi herointilbud,
kan kanskje forlenge livet til dem som allerede har havnet i uføret, men
det er et dårlig signal til dem som risikerer å komme dit i fremtiden.
Derfor må hovedinnsatsen settes inn før rusmisbruket oppstår. Det er ikke
tilfeldig hvem som blir rammet av avhengigheten. Noen er helt opplagte,
andre kan man lure på, men bakom ligger alltid samme fenomen: Manglende
tilfredshet og mestring av egen tilværelse!
At foreldrene skiller seg er ikke ensbetydende med at ungene får
rusproblemer, men det skaper en situasjon som øker risikoen. Det fører
med seg uro og dramatisk forandring i barnas liv.
Jeg
vil påstå at dette er den viktigste grunnen til at barn mister troen på
fremtiden.
Både i barnehagen og i skolen merker man at det er noen barn som strever
mer enn andre med å tilpasse seg omgivelsene. Mange av dem som senere
får en ruskarriere, kjente man til fra tidlig barndom, men systemet for
å fange dem opp og gi støtte til familien, er for dårlig.
Barnevernstjenesten kommer stort sett for seint inn, og når de kommer så
er det sjelden med ekspressfart!
Vi har ikke gode rutiner for å fange opp elever som skulker skolen. Dette
er det tydeligste signalet på at noe alvorlig er gale!
Og
da er det man har behov for tett oppfølging. Hvis en elev stikker av fra
skolen eller ikke møter opp uten lovlig grunn, så må man ha folk som kan
ta kontakt med vedkommende, gjerne med politiets hjelp hvis det er
nødvendig. Her ramler ikke bare ungdommene i ”elven”, her er de på vei
utfor ”fossen”!
Dette er samfunnets siste sjanse til å redde dem som er i faresonen. Etter
dette blir det reparasjon som må til!
Jan
Nordstrøm
Trykket i AV 14. juli 2010
|
|
En av de største utfordringene i forhold til å hjelpe barn og ungdom som
sliter med dårlige oppvekstmiljø, er å få hele støtteapparatet til å
snakke sammen. I siste nummer AV ble de tidligere artiklene om rus fulgt
opp med samtale med en av dem som har fått kjørt seg. Her fikk vi også
mer info om hva kommunen, blant annet via ruskonsulent Albro gjør for å
hjelpe dem som har kommet skeivt ut. Jeg beklager at jeg var noe upresis
i kommentarene i mitt forrige innlegg,
men unnskylder meg med
at jeg manglet oppdatert informasjon. Jeg tror at mye ville vært vunnet
hvis det hadde vært litt mer åpenhet rundt temaet. Jeg tror
lokalsamfunnet har nytte av å få vite mer enn at det eksisterer
rusmiljøer og kriminalitet, blant annet ved få et innblikk i hva som
gjøres.
Taushetsplikten var ment å beskytte enkeltmennesket, men den kan også
medvirke til
å hindre at viktig kunnskap kommer videre og at de som melder en
bekymring, ikke får
vite hva som blir gjort eller om det i hele tatt blir satt inn tiltak.
Alle som jobber med et barn trenger ikke vite alt, men de ulike
innstansene burde kunne utveksle informasjon uten at det foreligger et
samtykke. Det er ikke alle som klarer å se hva som tjener dem best på
sikt.
Hvis en skole melder sin
bekymring for et barn, så får man ikke tilbakemelding om hva som blir
gjort. Barnevernstjenesten har tette skott utover samtidig som alle
etater har plikt til å varsle dem.
Tjenesten får opplysninger, men gir sjelden
noe tilbake. Og mens barnet gjerne fortsetter sin uheldige utvikling, så
må de som kanskje er de beste observatørene,
bare
gjette seg til om ting er på gang.
Jeg skrev at man vet stort sett fra tidlig alder
hvem
som kommer til å få trøbbel med å fote seg gjennom livet. Jeg tror vi
kan forklare noe av årsaken med at alle som burde bidra, ikke snakker
sammen eller tror de ikke har lov til å snakke sammen.
Hvis vi virkelig ønsker å hjelpe alle barn og unge til et bedre liv, så
må første bud bli for dem som har ansvar for at noe blir gjort: Snakk
sammen! Taushet er tull!
Jan
Nordstrøm
Trykket i AV 28. juli 2010
|
