Retur til SKRIVEKLØE
Torleif Tom
Det er tidlig i grålysningen en dag på sensommeren og det ligger en tett
skodde over det lille Skrotvatnet som det kalles på folkemunne. Det lille
vannet er omgitt av åser og bergknauser. Et lite stykke fra vannet helt
innerst i en liten avkrok ligger en gammel falleferdig rønne. Ved
vannkanten nedenfor er det en gammel råtten trebrygge. På den ene pålen
sitter en tynn skikkelse. Han har på seg en nokså stor comboyhatt som
skjuler mesteparten av det grå håret. Midt i det smale ansiktet sitter
en stor potetnese med en liten bart under. De fjerne øynene, som sitter
en smule malplassert i fjeset hans, stirrer mot en gammel råtten kano som
ligger fortøyd med bryggen og som på ett eller annet uforklarlig vis
holder seg flytende.
Torleif Tom, som de kaller
ham i bygda like ved, sitter i omtrent en time og stirrer på kanoen før
han løsner fortøyningene og karrer seg oppi . Han setter seg helt
bakerst og begynner å padle med en sprukken padleåre utover det
blikkstille vannet. Blikket hans stirrer hele tiden fjernt og rett
framover.
Torleif Tom har padlet en
stund når han legger seg til ro i skyggen av noen digre grantrær og en
bratt liten fjellside. Han vender seg mot siden av kanoen mens han stadig
er like fjern i blikket. En spinkel og skjelvende hånd som stikker ut av
en slitt gammel dongerijakke tar noen steiner som ligger på bunnen av
kanoen og lemper over siden. En liten stund blir Torleif Tom sittende før han starter
tilbaketuren.
Det sies at kona hans falt
gjennom isen og druknet der en vinter for snart tredve år side. Hver
eneste dag siden har han rodd ut på samme måten og kastet noen steiner på
vannet. Visstnok skal det være for å hindre at gjenferdet til kona skal
komme etter ham. Torleif Tom sies å være ganske overtroisk. Det er
imidlertid bare en av mange ideer om
hvorfor han gjør dette.
Når sola er kommet over
horisonten og skodda har løst seg opp, er
Torleif Tom tilbake ved den gamle brygga. Han fortøyer kanoen
omhyggelig og rusler opp mot den falleferdige rønna hvor han har bodd
hele livet sitt. De rustne hengslene skriker hjerteskjærende når han åpner
døra. Han setter fra seg de slitte skinnstøvlene sine i yttergangen og
legger hatten på hylla før han går inn i stua. Det ser ikke ut som det
har blitt vasket der på mange år. På veggen over spisebordet henger et
bilde av den avdøde kona. Torleif Tom tør aldri å se på det, istedet går
han bort til en kommode som mangler et bein og er støttet opp av noen bøker.
En åpen gjestebok ligger oppå den. Han setter en strek i den. Siden er
nesten full av dem, så nå må han snart begynne på en ny. Like ved
vinduet setter han seg ned på en stol. Han kaster det tomme blikket sitt
utover vannet. En klukkende latter kommer ut av den skrukkede munnen hans.
Han ler i noen minutter før øynene vender seg mot kjøkkenet ved siden
av. Nå slutter han å le. Torleif Tom tør aldri gå inn der. På kjøkkenbenken
ligger en kjevle som er full av hakk og bulker. Alle pannene som henger
der er fulle av bulker også. Det var kona som brukte kjøkkenutstyret
mest, men det var han som måtte lage mat. Det var han som måtte
ta oppvasken etterpå også. Og det var han som måtte vaske klær og
riste teppene. Teppebankeren var det kona som brukte, vaskebrettet og. De
var også fulle av bulker og hakk og ligger på gulvet ved peisen. Det var
forresten Torleif Tom som måtte hugge ved også, men øksa var blitt
borte. Det gjorde i grunnen ingenting for han tør ikke gå bort til
peisen og fyre opp heller.
Han blir sittende ved
vinduet noen timer før han tar på seg hatt og støvler og begynner å
vandre innover i skogen mot det nedlagte steinbruddet. Han har en ryggsekk
på seg nå.
Det blir sent og mørkt før
Torleif Tom er tilbake. Han går ned til brygga og tømmer ryggsekken i
kanoen. Nå kan han gå og legge seg, alt er klart til neste dag.
Når sola er på vei opp
er Torleif Tom igjen på vei utover vannet i kanoen sin. Han legger til på
samme plass og lemper steiner overbord. Han titter over ripa denne gangen
og skimter en diger haug med stein noen meter nedi det grumsete vannet.
«Det er nok ingen som kan
finne kona nå,» tenker han før han padler inn mot land. Denne gangen
sleper han kanoen opp på land. Den kan gå av med pensjon nå. Han rusler
opp i rønna igjen og setter en strek i boka før han lukker den igjen.
Han tar bildet av kona ned fra veggen og hiver det på peisen sammen med
vaskebrettet, teppebankeren og kjevlet. Alle de bulkede pannene på kjøkkenet
hiver han ut vinduet. Han setter seg foran peisen og stirrer inn i
flammene.
«Bare Torleif Tom vet,»
sier han lavt til seg selv flere ganger. Og det er bare han som vet. Ja, bare
han som vet hvor øksa er blitt av også.
|
