Alltid i bevegelse

En overraskende varm høstnatt fikk meg til å forlate den komfortable lenestolen i stuen og søke ut i friere omgivelser. Mens jeg satt på plattingen foran huset og kjente den varme brisen ta tak i meg, la jeg merke til hvor livlige omgivelsene var rundt meg. Bladene på trærne sang med en hviskende lav stemme. Gresset spillte med myke lave toner mens vinden i seg selv utgjorde et orkester med mørke blåsere. Skyene danset over landskapet sammen med stjernene som med jevne mellomrom svevde over scenen med lette dansetrinn.

Det hele ble regissert av månen som hele tiden befant seg i bakgrunnen og dirigerte det hele.

Motorduren fra ett rutefly fikk tankespillet mitt til å endre retning. Jeg kom til å tenke på den delen av stykket som jeg var en del av. Tilskuer rollen, den som vi mennesker tar oss alt for liten tid til å benytte oss av. Hver dag har vi gratisbilletter til den fineste oppsetningen i verden. Ett skuespill som er under konstant forandring og hele tiden kjemper for å få vår oppmerksomhet.

Isteden blir vi tvunget til å gjøre andre ting. tvunget av vår ufrivillige trang til alltid å være i bevegelse.

Det hele starter med en øredøvende larm hver morgen. Noen rykninger i øyelokkene, en arm i forbausende stor hastighet for å befinne seg i dagens spede begynnelse, beveger seg mot støykilden  for å sette en effektiv stopper for dette brutale overfallet mot ørene. Etter noen minutters jakt på en god unnskyldning til å slippe de bestrebelsene det tar å slepe den tunge kroppen ut av de trygge varme omgivelsene, innser du at du må gi tapt for fornuften og starte dagen. De første sekundene er verst, mens du kjemper for å komme deg til badet slik at du kan pine deg selv ved å kaste iskaldt vann i ansiktet. Etter denne brutale oppvåkningen tar ting virkelig til å røre på seg.

Nå må du dusje, kle på deg, spise frokost, lage matpakke, pakke sakene dine og gud vet hva du ikke må gjøre, og alt skal skje på en gang og klokken er din viktigste støttespiller i kampen mot sekundene. Hadde bare klokken og du vært like godt trent. For til slutt løper tiden i fra deg og du må bruke alle kreftene på å ta den igjen. Du kaster deg inn i bilen som ikke vil starte, pumper på gassen og ser på klokken, endelig starter motoren, fartsgrensene hjelper deg ikke, for tiden er allerede langt foran deg i en rød sportsbil som fulgte med den feite spiller kontrakten dens.

Men det hjalp ikke å kjøre fort. Du kom for sent på jobben; du har mye å ta igjen; det hele blir til en lang og slitsom treningsøkt, kanskje får du nok trening til å spille på lag med tiden igjen; en gang. For å komme igjennom dagens program må du jobbe overtid. Du må skyndte deg hjem før middagen blir kald. Et måltid som likevel bare renner ned med hastigheten til ett godstog i toppfart slik at du skal få tid til middagsluren. Etterpå må du dessuten berette om dagen din, den som i realiteten kun har vært ett uendelig langt mareritt, med masing og klaging, syting og sutring. Nå skulle du tro du hadde fri, men nei, noen må jo handle inn mat, ta oppvasken, rydde huset, vaske i stuen og støvsuge i kjelleren.

Når dette endelig er ferdig og tiden har tatt seg  en midlertidige pustepause, må du gå å legge deg, med dårlig samvittighet fordi du ikke rakk nyhetene og fikk dagens oppramsing av andres elendighet. Nå må du få hvilt deg så du kan få krefter til en ny kamp i morgen. Før du kan gjøre det må du imidlertid gi mat til gullfiskene og katten, lufte hunden, pusse tennene, kle av deg, krype under dynen og vente til søvnen tar tak i kroppen din.

Hele tiden pågår den endeløse oppsetningen med naturen og universet i de viktigste rollene, like utenfor soverommet. Hvor blir det av publikummet, hvor blir det av applausen, hvorfor er det ingen respons på dette geniale stykket. Er det virkelig ingen som har tid til å sette seg ned i noen sekunder, noen, minutter, ja kanskje noen timer og nyte den utrolige musikken og de fascinerende bevegelsene. Er det ingen som er redd for at stykket skal bli tatt av plakaten til slutt. Hva er vitsen med å slite og streve fra morgen til kveld når du likevel ikke har tid til å bruke fribillettene dine. Det vil alltid være noe å løpe etter viss du opererer med en liste over målsetninger for hvert eneste minutt i hver eneste time i hver eneste dag i hvert eneste år for resten av livet.

Noen ganger er du nødt til å se bort i fra den stressende hverdagen og la tankene flyte sammen med den vakre strykekvartetten utenfor i naturen. Du må klare å innse at det alltid er noe som er ugjort, at det alltid er noe du gruer deg til. Hvis du kan innse dette slipper du å stresse og grue deg likevel fordi du vet det ikke vil endre på noe. Da vil alt bli mye lettere og gjøremålene glir unna som kaninføtter på glatt skøyteis. Så vil du igjen få mer tid til å være tilskuer, dersom du ikke hele tiden lager deg nye oppgaver å streve med, enn så lenge oppsetningene fortsetter da. For slik som vi i dag stresser og kaver for å tjene penger verden over slik at vi kan kjøpe nytt hus, ny bil, ny båt, nytt Tv, nytt av både det ene og det andre i vår streben etter å lage det vi tror er de perfekte omgivelsene rundt oss, må en stadig vekk luke vekk friske skuespillertalenter. Etter hvert blir naturen sine daglige oppsetninger stadig mindre attraktive. Men for å se det positive i det slipper vi å føle trang til å sette oss ned og se på dem. Eller var det denne trangen vi i utgangs punktet ikke hadde nok av. Det jeg prøver å si er at det er viktig å bruke øyeblikket riktig. Se inn i deg selv på en ny måte, leite etter alle motsetningene til stress, nerver og alle andre tyngende følelser.

Det kan være mye å få sagt om lite, men også lite og få sagt om mye. Alt avhenger av tankemåte og ordvalg. Jeg håper jeg har fått uttrykk for mine tanker og mine ord, på en riktig måte, uten å ha skrevet verken for lite eller for mye om for mye eller for lite. I hvert fall, ikke la alle bevegelser være dine bevegelser.

Thomas Nordstrøm ( 1999 )