Diverse om middelalderen
- Startside
 - Kjærlighet og ekteskap
- Tro og overtro 
- Svartedauden
- Forbrytelse og straff
- Pilegrimer
- Seksualitet og synd
- Sykdom og behandling
- Helgener
- Kongen, adelen og folket
- Riddere
- Historiske hendelser
- Diverse om middelalderen
- Middelaldersk ordliste
- Linker til andre sider
- Kilder
- Puslespill
- Gjestebok

Alder/tid ble ofte sagt på en litt annen måte enn vi gjør det i dag. F.eks: "To dusin år, å gå i sitt tredje tiår, å være tre halvår eldre enn, å være halvhundre år, å være tre snes vintre gammel, å være ved sytten vintres alder, tre halvår siden". Men man kunne også si at man var "tyve år" som vi sier i dag. 
Var de "åtte- eller niogtyve vintre gamle", ble de ikke lenger regnet som unge.
"Tre snes og et halvt" ble regnet for å være «steingammelt». 

Det var viktig at en kvinne fikk ammet. Om hun ikke ble kvitt melken sin kunne «melken gå til hodet på henne», trodde man. Da kunne hun bli liggende syk i ørsken.


Et barn blir reivet.
Etter altertavle fra omkring 1500

Drikke: Vann ble omtrent ikke brukt som drikke. Dersom dyrene hadde fått godt beite om sommeren, og innhøstingen av vinterforet ble bra, hadde de også mye fersk melk, men det var det stort sett bare ungene som drakk. Kaffe og te hadde ennå ikke funnet veien til Norge. Den vanligste drikken var øl, den ble der også drukket mye av, - også av kvinner, og t.o.m. barn. De spiste mye salt mat, så da var øl en god tørsteslukker. Ølet var nok  ikke så sterkt da som det er i våre dager. 


Drikking av stavbeger.
Etter tysk illustrasjon, ca. 1300”.

Dugnad var vanlig på gårdene, folk var som regel flinke til å  hjelpe hverandre. Når arbeidet var endt for kvelden, tok ofte de unge i laget til å danse. En del øl gikk med da, og sagaer ble ofte berettet i slike lag. 


Scene fra dagliglivet på en norsk gård. En vesentlig del
av arbeidet på gården ble ledet av husfruen.
Tegning: Eva Gjerde.

Døden: Man burde helst ha sakramente (den siste olje) før man døde.  Presten mumlet sin latin ved dødsleiet, så ga han syndsforlatelsen og sykesalvingen. Etter døden var inntruffet sa han frem kirkens bønner for den døde. De viktigste seremoniene ble helst holdt i hjemmet. 

Ettersom såpe ikke fantes, ble hjemmene "rengjort" på en annen måte enn vi gjør det i dag. Gulvet ble beskyttet ved å strø på fin sand, einer eller løv jevnt over det hele. Skitten som samlet seg sopte man ut med sopelime av f.eks. bjerkeris. Veggene var nedsotet av ildstedet og annen skitt, likevel sopet man bare sammen det verste, gjerne i forbindelse med høytider. 

Fottøy: På føttene hadde både menn og kvinner lærsko eller støvler, eller man brukte fotkluter som man surret rundt føtter og legger. I middelalderen var klær og spesielt skotøy i mye større grad enn i dag et signal om hvilket samfunnslag man tilhørte.  


Dette var de vanligste brukte skotyper på 12- og 1300-tallet.

 


Strømper og fottøy, funn gjort i Bocksten, Sverige.

Frender (venner) kunne hevne en kamerat som ble drept. Hvis f.eks. kameraten ble drept på en kaupang (markedsplass, kan også bety by) i en slåsskamp, kunne vennen gå bort og lukke den dødes øyne med alle som var tilstede som vitner. Dette betydde at han kunne hevne ham uten noen form for rettsforfølgelse for ham selv. 

Hvis været snudde på midtsommerdagen, trodde man at det ville regne "like mange dager etter som sol skinte før".

Håndtein: Dette var et spinneredskap for kvinner som bestod av en tynn pinne med en liten krok - nokk - i øverste enden. En rund trinse av stein, bronse, leirgods, bein eller tre, - spinnehjulet -, var trædd inn på teinen til å surre jevnt rundt. Ved spinningen ble ullen dratt ut og festet til nokken, mens teinen roterte - altså spant. Det var vanskelig å få tråden jevn. Håndteinen kunne man bare legge fra seg der man gikk og stod.


Eldhuset i Bredsgården, slik hanseatene kan ha hatt det på 1500-talet.
På kortveggen var en muret kappe med røkavtrekk. Ildstedet
langs midten var felles kokeplass”.

I krig var det vanlig at også steiner ble brukt som våpen. Man hadde da med seg kurver med steiner i.

Innkrever: Det var ofte en av prestene i bispegården som hadde oppgaven å ta imot tiendevarer og landskyld, han kunne også ha med biskopsetets inntekter og utgifter å gjøre.


Virksomheten var livlig på Bryggen i Bergen i sommermånedene mot slutten av høymiddelalderen. En norsk ”byrding” er i ferd med å legge til kai..
I bakgrunnen ved fjellfoten Nikolaikirken, der byens tårnvakt holdt til.

Jærtegn: Det var vanlig å gi dette f.eks. i form av en kniv til noen som stod en nær om man skulle reise bort. Så lenge bladet var blankt, levde han. Men rustet det, var han død.

Klesvask: Banketreet var lenge det eneste redskap til klessvask. Tøyet lå først i bløt ved en elv, bekk eller brønn. Så ble det "banket rent", gjerne på et stor, flat stein. Klærne ble bleket og tørket ved å henge det i trær og busker eller ved å legge dem på marken. «Blekeplassen» er bevart som stedsnavn ved fjellsiden i Bergen, der kjent fra 1500-tallet. Den tørre vasken skulle glattes og strykes. Glatting av tøy foregikk ved bruk av mangletre. Et gammelt redskap er også glattesteinen i glass. Fra yngre steinalder også i tre, bein og stein. 


Krukker fra middelalderen.
Bryggen museum.

Klær: Der fantes mote i middelalderen også. Kvinnens drakt besto innerst av en kort underbrok - den underste buksen. Til denne hadde man strømper. Utenpå fulgte en kjortel, gjerne fotsid. Var den rett i snittet, brukte man belte. Ytterst bar man en kappe. På hodet kunne kvinnen ha et skaut eller hodelin. 
Mennenes utstyr var også ganske standardisert: Kort kjortel og langbrok til arbeid. Brukte de en lang kjortel kunne de ha lange strømper under, gjerne med en kort underbrok. Mektige menn bar i tillegg en farget kappe og hansker. Folk flest brukte ullvotter, og på hodet en hette som gikk ned over skuldrene. 
Ull og vadmel var noe de fleste hadde tilgang på. Dette var også praktisk fordi vadmelen ble både vann- og vindtett ved den måten den var behandlet på. Ull var derfor varmt selv i vått vær. Flotte stoffer fra utlandet var for de rike. Egne lover satte vilkår for hvem som kunne eie dette.  


Her er det mannlige klessplagg fra senmiddelalderen som er avbildet. 
Til venstre nederst skjorte (kolt), trolig fra 1400-tallet, funnet i grav
ved Guddal kirke i Sunnfjord. Over, kolt og en skulderkappe
fra myr på gården Bocksten i Sverige, trolig fra 1360-tallet.

Kniver skulle man ikke gi bort til venner, det "skar i sund vennskapet".

Man kalte ikke opp et nyfødt barn etter noen som ennå levde. Det ble sett på som en fornærmelse, da trodde man at man ønsket denne personen død.

Marked: Dette ble den gang som nå holdt i kaupangen. Da stekte man hele okser og sauer, og selgere skrek ut det de hadde å selge. Det var surr og ståk av folk som gjerne etter hvert også ble drukne. Folk lå under trærne og åt og drakk. Utpå kvelden var der dans. Der fantes også dans som bare var for menn der man danset arm i arm i ring mens man sang. I kaupangen var der også terningspill og brettspill hvor folk kunne satse gods og penger.

Mat: I gode kornår spiste folk mye brød til den daglige grytemat som var sodd eller mølje. I dårlige tider ble kornet spedd ut med bark av furu eller alm. Fordi ferskmat fort ble ødelagt, gikk det mye på røkt, tørket, speket eller saltet kjøtt eller fisk. Kun de som hadde flere dyr på båsen enn hva de strengt tatt trengte for eget bruk, kunne tillate seg å spise ferskt kjøtt utenom slaktetida. Forskjellige slags frukt, grønnsaker og bær ble tørket eller kokt til grøt og lagret gjennom vinteren. Epler, kål, kvann, molter og andre skogsbær var kjærkommen føde.


I norske bygårder var det på 1100-tallet vanlig med hjørneildsted
og røykavtrekk gjennom ljore i taket  I dette rommet drev kvinnene med matlaging, tekstilarbeid og barnestell, de større barna lekte her.
Tegning: Eva Gjerde.

Med kristendommen kom skikken med å gravlegge alle på kirkegården, før dette hadde man hatt gravhauger på gårdene. Det var viktig at man valgte riktig kirkevei når hele begravelsesfølget skulle til kirkegården. Det døde legemet var i besittelse av ødeleggende krefter som kunne skade alt levende mente man. Derfor måtte man vokte seg vel for at man f.eks. ikke gikk over annen manns eiendom, da kunne både avlinger og dyr der snart være døde. Det var vanlig å tenne røkelse og ringe med bjeller ettersom man gikk for å jage bort de onde kreftene.

Middelalderens bygårder var nettopp en gård i byen med alt som hørte til på en gård; dyr, lagerplass for mat osv.  Den bestod av ikke bare ett hus, men av flere. 

Penger: Pengeenheten var mark. 
Den ble delt i 8 ører = 24 ertoger (ørtuger) = 240 penninger. En laup smør var vel 15 kg. 

Personlig hygiene: Håndpleien er et gammelt kulturfenomen i Norden som er velkjent allerede fra nordisk bronsealder. Man vasket seg ofte på hendene i middelalderen, dette var nok fordi middagen ble spist med kniv, skje og fingrene. 
Såpe fantes ikke , den kom først for fullt på slutten av 1800-tallet. Lut ble brukt til personlig hygiene (laget ved å slå hett vann på løvtreaske) og sand. Askeluten ble også brukt til å bleke håret med. 
Lørdag var vaskedag, utenom dette vasket man kun det som var synlig, nemlig ansikt og hender. Badevannet ble brukt til hele husstanden, tur etter rang og verdighet. Barna ble lauget etter alderen. Karbad var noe som tilhørte storfolket. Da brukte man en rund eller avlang trestamp og satt med bøyde knær. Om man ikke hadde store jernkjeler å varme opp vannet i, varmet man i stedet opp steiner på bålet. Når disse ble lagt i karet, ble vannet veldig varmt, og steinene kunne skiftes ut etter hvert som vannet ble avkjølt. Vinterstid var det omtrent ingen bading. Tørrgnidning med grovt håndkle erstattet bad.


Menn og kvinner var sammen i badstuen, men mange kan nok være forundret
over at alt gikk naturlig og sømmelig for seg. Tegningen viser en scene fra en norsk badstue slik det kan har foregått i senmiddelalderen. Badstuen var en lav, laftet bygning med ovn oppmurt av stein og med ljore i taket. Vann ble skvettet
på fra laggede kar, og det var trang og mørkt. Badstubading var utbredt over hele Europa, og i Norge og på Island er det nevnt fra 1100-tallet. Kirken gikk imot at kvinner og menn badet sammen. En syfilisepidemi i Mellom-Europa i begynnelsen av 1500-tallet førte til at alle badstuer ble forbudt. I Norge var badstuen i bruk
både på landet og i byene middelalderen igjennom.
Tegning: Eva Gjerde.


Kammer av bein til forskjellig bruk fra 12- og 1300-årene.

Regnebrett var noe man brukte til å regne med. « Da han talte opp, hjalp den andre ham å karve på stokken». Regning ble på pent kalt for arithmetica.

Skatter: Svært mange bønder betalte avgifter til konge, kirke og adel for å få lov til å drive gården de bodde på. Dette kom i tillegg til de vanlige skatter til kongen og tienden til kirken. Tiende vil si at alle betalte en tiendedel av det gården eller fisket ga i avkastning til kirken. All varebytting i byene ble også skattlagt av kongen. Utenfor byene var det ikke lov å drive slik handel. 


”Torkjel myntslager sender deg pepper”.
Runepinn fra Bryggen ca. 1300.

Skrifte: Det private skriftemål var hemmelig. Taushetsplikten var absolutt for den som lyttet til skriften. Straffen for skriftemålssvik var hard. Skriftefaren kunne bli fradømt stilling og eiendom, kappe og krage, og dømt til å tilbringe resten av livet i bot innesperret i kloster.

Takløk og rosenrot ble plantet på mange hustak, man mente at disse plantene beskyttet mot brann. 

Tingsted: Sommertinget ble holdt på Hamar hvert år etter at Eidsivatingtinget var slutt. Kvinner kunne ofte være med til Alltinget. Haugsvik på Østlandet var også et tingsted.

Tørkede blomster ble ofte hengt opp innendørs for å holde borte utøy. Dette ga også en fin duft.

Ull ble farget med avkok av bjørkeblad. Dette ga en gulgrønn farge.

Velstående kunne ofte tilby barnfostring. Å gi bort et barn uten at man var nødt og tvunget, ble sett på som en stor synd.
Men det var likevel ikke uvanlig at barn ble oppfostret hos frender, enslige eller eldre.

Våkenatten før messen til St. Johannes 24. juni pleide folk å samle seg på kirkegårdsvollen og danse rundt bålet der man leide hverandre i en stor ring. Spellemenn kunne da komme langveis fra til bygdene. Disse spilte bl.a. fele og fløyte. Jentene pyntet seg med fine kjoler, og gjerne med blomsterkrans i håret. Dagen etter var det vanlig å dra sammen med husdyrene til seters. Flesteparten av folket på (stor-) gården dro dit.  På seteren ble vinterens beholdning av ost og smør laget.


Dansescene slik det kan ha foregått på slutten av 1400-tallet. Dansen hadde
ingen lang tradisjon i bygde-Norge på den tid, men ble brakt til Norge
samtidig med ridderlivet. Det var folkeviser som ble sunget og danset.
Den kjente ”Olav og Kari”  har omkved som direkte knytter seg til dansen:
”Trø meg inkje for nære, På vollen dansar mi jomfru”. I en annen
kjent sang lyder det: "Trø lett yvi grøne voll – enno er de kje dagjen!”
Tegning: Eva Gjerde.
 

 
Sidene er laget av Vigdis Asmervik Taule