Forbrytelse og straff

Amnesti
En drapsmann kunne få landsvist og grid (amnesti) for godset sitt, om han var villig til å bøte tegngilde til kongen og "mannebot" til offerets ettermålsmenn. Rundt omkring satt der mange menn som hadde drapssak eller andre utlegdssaker på seg, trygge på gårdene sine med kongelig landsvistbrev - ja, om de var mektige nok satt de trygge uten slikt brev.

Fangen i chillon - Andrea Gastaldi 1854.

Slekten kunne hjelpe
Frendene til forbryteren spilte en ganske stor rolle. De kunne tilby seg å bøte drapet eller hjelpe til å betale boten. De kunne også søke om landsvist for sin slektning hos kongen. Kunne den dømte eller hans frender ikke betale boten, måtte han arbeide seg fri. 

Bøter
Bøter var mye brukt for å sone mord. Men for en slik forbrytelse kunne gjerne en hel gård være boten. Man kunne by noen "fadersbøter" om man for eksempel hadde drept faren hans. Man tilbød gjerne "full mannebot" til de etterlatte frendene etter et drap, og ba om de ville "forlike" seg. 

Fredløs
Hadde noen begått mord og stukket av ville sysselmannen lyse ham i utlegd (dømme ham til å være fredløs). I byen ble man på bymøte gjort til utleg. 
En fredløs ble nesten regnet for å være en død mann. Boet hans ble skiftet og konen holdt for enke. Skulle han oppnå å bli fri fra sin fredløshet, måtte han be om sin kone hos hennes frender på ny og holde bryllup en gang til. 

Kvinnens dyd
Kvinnens dyd var beskyttet ved lov. Det ble regnet som særlig usømmelig ("uhæfuverk") om en mann lå med en annen manns hustru. 
Ved voldtekt var det en manns rett og skyldighet både etter Guds og menneskers lov å hevne sin hustrus ære (eller annen kvinnelig slektning). Det hadde selv trellene hatt rett til før i tiden. 
En kvinneskjender som ble drept av møens frender ble nesten regnet som selvmorder. 
En mann måtte betale fulle legordsbøter til frendene til en kvinne han fikk "i omstendigheter". 

Kanskje er disse mennene på jakt etter en forbryter
og har stoppet på en gård for å få seg en matbit?
Tegning: Eva Gjerde.

Straff - "Øye for øye og tann for tann"
Straffemetodene i middelalderen var ofte annerledes enn dem vi ser i vår moderne tid. Kroppslig avstraffelse og bøter var mer vanlig enn å sette folk i fengsel. Fengsel ble mer brukt som et oppholdssted til dom var falt, men det var den krenkedes oppgave å sørge for vakthold og mat. 
Straff kunne være lemlesting, hudstryking, brennmerking, drukning, bålbrenning, hengning,  å bli gjort utleg, bøter. Noen kunne også bli dømt til å ”gå i Jorsalfar”, dvs. foreta en pilegrimsreise. Da skriftet man sin synd for Gud isteden og slapp å gjøre skam på sine frenders ære.
Straffen var ofte lik det man hadde gjort. For eksempel kunne en knivstikker bli dømt til å få sin egen kniv stukket gjennom hånden sin. Om han hadde stukket noen til døde, ble han selv ofte dømt til døden. En tyv kunne bli dømt til å få kuttet av seg den ene hånden. Den som hadde bitt en annen, kunne få slått fortennene sine ut på Tinget. Drap ble straffet med drap, eller med store bøter om drapsmannen var en holden mann.

Straff og retten til å straffe 
Alle hadde plikt til å føre en drapsmann til sysselmannen, og der var bøter for den som ga mat eller husrom til en fredløs. En alvorlig forbrytelse var å bryte freden på gridstedene og i de store høytidene. Både Gulatingsloven og Landsloven hevdet eiendomsretten strengt. Landsloven nevner også personfornærmelser av forskjellig slag. Det er skjellsord, sladder, ærekrenkelser, nidviser, ørefik, steinhugg, slag med trekubbe, stikk og bitt.  

Bygdetingene
Gjennom hele middelalderen hadde bonden plikt til å møte på Bygdetinget, dette førte derfor til at bøndene hadde en viss maktposisjon overfor riksmyndighetene. På bygdetingene ble de mindre sakene avgjort. De større sakene tok Gulatinget ved Fensfjorden seg av. 
På Tinget var der 12 lagrettemenn (dommere) som nøye undersøkte om der var formildende omstendigheter tilstede. 
 

 
Sidene er laget av Vigdis Asmervik Taule