Helgener

- Startside
- Kjærlighet og ekteskap
- Tro og overtro 
- Svartedauden
- Forbrytelse og straff
- Pilegrimer

- Seksualitet og synd
- Sykdom og behandling
- Helgener
- Kongen, adelen og folket
- Riddere
- Historiske hendelser
- Diverse om middelalderen

- Middelaldersk ordliste
- Linker til andre sider
- Kilder
- Puslespill
- Gjestebok












 



Norske helgener
Helgendyrkelsen i middelalderen var stor. Den største og mest kjente helgenen i Norge var nok Olav den Hellige. Foruten ham var der tre andre norske helgener: St. Halvard, St. Eystein og St. Sunniva. 


Denne St. Olav skulpturen (disse ble brukt over altere vigslet til Hellig Olav)
er fra midten av 1200-tallet og hørte hjemme i Tyldal kirke i Østerdalen.
Olav er her fremstilt som en kronet konge med rikseplet i venstre hånd.
Hans spesielle attributt eller kjennemerke som helgen og Guds stridsmann
var en øks (herav øksen i det norske riksvåpenet). Men den øksen Olav
her holder, er ikke opprinnelig. Det er mulig at han opphavlig holdt et scepter.

Martyrer
Mennesker som ble utnevnt til helgener hadde gjerne kjempet for den kristne tro. Ved å dø for troen, - de ble gjerne myrde av sine fiender - oppnådde de martyrdøden. 
En helgen i middelalderen var en som hadde levd sitt liv som en så vellykket "Kristi etterfølgelse" at kirken offisielt kunne slå fast at det ikke lenger var ham eller henne som hadde levd, men Kristus som levde i ham eller henne. Det betydde at det egentlig var Kristus man æret i helgenen. Menneskene kunne så få kontakt med helgenen ved å tenne vokslys og be ved helgenens alter. 

Ulike helgener, ulikt ansvar
Hver helgen hadde et nokså spesifisert ansvarsområde, enten saklig eller geografisk. Bestemte helgener kunne påkalles ved spesielle sykdommer. Dette gjaldt f.eks. de såkalte "syvsoverne" som ifølge legenden var syv menn fra Efesos som ble forfulgt pga sin kristentro på 200-tallet, og som oppstod fra de døde etter 300 år. Flere av runepinnene fra Bryggen i Bergen inneholder påkallinger på disse "syvsoverne". En pinne påkaller to av dem, Maximianus og Martinianus. En annen påkaller hele 5 av dem; Teonesius, Johannes, Serapion, Maximinus og Malchius. "Syvsoverne" skulle gi den syke fred fra plagene sine på samme måte som de selv sov fredelig i flere hundre år. Det var helst mot feber at dette skulle hjelpe. 

Ved vanskelige fødsler måtte man ofte ty til magi, som denne runeskriften fra Bryggen vitner om: "Maria fødte Kristus. Elisabeth fødte Johannes Døperen. Vær forløst til ære for dem! Herren kaller deg til Lyset"!

  • Dionysius hjalp mot hodepine, han var blitt halshogd. 

  • Appolonia mot tannpine, hun fikk tennene slått ut. 

  • Erasmus kunne hjelpe mot kolikk, han fikk nemlig trukket ut tarmene.

  • Rochus ble selv rammet av pest og kunne anropes ved dette.  

Den hellige Blasius: Mot halsonde eller om man var redd for å få det. 
Den hellige biskop Dionysius: Mot syfilis og hodepine. 
Den hellige Margaret: Barnefødsel. 

Appollonia ved tannpine. 
St. Jørgen mot spedalskhet. 
Lucia mot øyesykdommer. 
Katharina mot talebesvær. 
Kristoffer hjalp mot plutselig død og vernet de veifarende mot reisens farer. 
Barbaras forbønn hjalp dem som likevel led en plutselig død.

Nicolaus kunne hjelpe sjømenn på havet. 
Andreas var fiskernes skytshelgen. 
Jakob pilegrimenes skytshelgen. 

  • Gjertrud beskyttet frukttrær og ytet vern mot plage fra rotter og mus. 

  • Fattigdom var en sak for Laurentius, Ivo og Martin

  • Ildebrann var for Florian

  • Gullsmedene påkalte sin helgen som var Eligius.

  • Skomakerne hadde brødrene Krispin og Krispinianus

  • Bergensfarerne brukte Norges skytspatron Hellig-Olav. 


Sankt Jakob.

Her er et eksempel på bønn til en helgen (tysk bønn fra 1437:
"O hellige Herre og martyr sankt Sebastian, hvor stor er ikke din fortjeneste. Be for oss til vår Herre Jesus Kristus, at vi ved din forbønn og fortjeneste beskyttes mot og forskånes for pest og sykdomsepidemier, samt fra en plutselig og ubehagelig død".

Den hellige Florian ba man til for beskyttelse mot brann. Man tente lys ved hans alter eller statue i kirken og ga en ekstra skjerv på hans festdag. Annen "brannforsikring" hadde man ikke, og for å være ekstra trygg kunne man også be om dette til den hellige Antonius. 

Ivo var skytshelgen for de fattige og den sosiale rettferdighet. 
Martin var tiggernes skytspatron. 

Og til enhver tid var der Den Hellige Jomfru, "som lytter og ser mildt på oss, når Evas sønner anroper henne fra tårenes dal". 

En bønn når man påkalte ni hellige menn:
"Mikael, Peter, Johannes. Andreas, Lavrans. Thomas, Olav, Klement og Nikolas. Alle helligmenn pass godt på meg, natt og dag, livet mitt og sjelen min. Gud se til meg og velsign meg". 

Reformasjonen ble et oppgjør med "gjerningskristendom" og "avgudsdyrkelse".
 

 
Sidene er laget av Vigdis Asmervik Taule