|
Store
klasseskiller
Middelalderen var en tid med enorme avstander fra kongen på toppen
og ned til den vanlige bonde. Dette gjaldt både makt og velstand. Nederst
på rangstigen fant man treller og tiggere.
Bryllupsfesten til kong Magnus Håkonsson
og
den danske prinsessen Ingeborg Eriksdatter
i Håkonshallen år 1261.
Tegning: Eva Gjerde.
Ingebjørg Håkonsdatters segl.
Kongen
Øverst i maktpyramiden satt kongen. Han var
enerådende hersker ved hjelp av sine rådgivere og hadde også støtte
fra mesteparten av adelen.
Når en konge skulle
utnevnes, var et av kravene at han var kongssønn. Dessuten måtte Tinget,
som var samlingen av adel, kongens menn og de ledende bønder i regionen,
godkjenne at han dugde som konge. Loven hadde ingen bestemmelser om at
eldstemann hadde førsteretten, så det skjedde at kongsbrødre delte
landet mellom seg.
Kongene
hadde gjerne flere koner og friller. Kongsbrødre som var oppvokst hos
sine mødre på ulike steder i landet, kunne kreve kongsretten samtidig -
og med like stor rett. Hvorvidt de fikk makt var avhengig av om de kunne
skaffe seg støtte hos de mektige menn og kvinner i den landsdelen de kom
fra, eller der de hadde stor slekt - og om de var dyktige militære
strateger.
I
løpet av middelalderen ble Norge etter hvert samlet til ett stort rike
hvor èn konge satt med makten. Dette skapte store endringer i samfunnet,
noe som igjen førte til konflikter og uro i landet. Det var borgerkrig i
Norge fra 1130 til 1240.
Kongehode, man antar at dette er av Magnus Lagabøte.
Fra Stavanger domkirkes kor.
Håkon 5. s
dobbeltsegl i et avtrykk fra 1306. Til venstre bilde av kongen selv slik
også hans forgjengere hadde gjort. Til høyre (baksiden) har den
norske løve med krone på hodet og øks i forlabbene erstattet den
tradisjonelle rytterfiguren i en utforming som ligger til grunn for dagens
norske riksvåpen. Løven hadde tidligere prydet de norske kongenes
skjold
og faner, kanskje like fra kong Sverres dager.
Kirken
Øverste leder i kirken var erkebiskopen. Under ham sto biskopene og alle
sogneprestene. Erkebiskopen hadde sin faste gård i Nidaros ved siden av
Domkirken. I Norge var det fem bispedømmer; Nidaros, Bergen, Stavanger,
Oslo og Hamar. Sognekirker fantes i hver en bygd, i tillegg til de mange
klostrene som gjerne lå i eller nær byene. De var omtrent bare kirkens
menn som kunne lese og skrive.
En biskop hørte til rikets aller fremste
menn i middelalderen,
og spilte en viktig rolle på mange områder
innenfor
det kristne samfunnet.
Tegning: Eva Gjerde.
Adelen
Adelen bestod av de tidligere høvdinger og kongsmenn. I tillegg til sin
egen storgård eide de fleste andre storgårder, eller hadde rett til
overskuddet av dem. Adelsmennene var også ledere av kongens hird og ga råd
til kongen både i politiske og militære spørsmål.
Hertughode,
man tror at dette forestiller hertug Håkon,
kong Eirik Magnussons bror. Håkon ble senere kong Håkon 5.
Fra Stavanger domkirkes kor.
Bymennene
Disse var mektige handelsmenn og kjøpmenn. De kunne være utenlandske
eller de kunne være av norsk adelsslekt som forlot landsbygda og slo seg
ned i byene for godt. Gårdeiere ellers i byen kunne være prester,
hirdmenn, riddere og noen få håndverkere.
Fra gatelivet i Oslo mot slutten av
høymiddelalderen.
Folk flest gikk kledd i vadmel, mens klær av kostbart
farget ullklede fra utlandet var tegn på høy status”.
Tegning: Eva Gjerde.
Bønder
Bondestanden var heller ingen ensartet gruppe. Gårdene var av ulik størrelse,
men så lenge en bonde var fri hadde han fulle rettigheter, men også
plikter i samfunnet. Øverst stod odelsbonden, så bonden.
Treller
Nederst på samfunnets rangstige sto ufrie og halvfrie treller. Mot
slutten av 1200-tallet fantes det få eller ingen treller i Norge.
Jordeiere
Gjennom gaver fra konger og andre store
jordeiere fikk kirken og klostrene full kontroll over enorme eiendommer. På
1300-tallet eide de noe over
30 % av all dyrket jord i Norge, særlig rundt byene og i de beste
jordbruksdistriktene. På samme tid hadde kongen alene rundt 7 % og adelen
15 %. Resten av gårdene ble eid av bøndene selv. De store jordeierne
hadde også kontrollen over store fiskevær, fangstplasser for
falkefugler, sel, kobbe og hval, og gode fiskeplasser i elver og innsjøer.
|