|
Da
det i Norge ble vanlig med pilegrimsvandring hadde resten av Europa
allerede holdt på med dette i et par hundre år. Kanskje skyldtes dette
at kristendommen her i Norge ikke var så fast etablert som den var i
resten av Europa på denne tiden.
Alle
kunne bli pilegrimer
Både fattige og rike mennesker kunne dra i pilegrim, og folk dro av
ulike årsaker. Noen var blitt dømt til det som en botsøvelse, det
hendte også at noen kunne bli dømt til utlendighet som pilegrim for
flere år. Andre gjorde dette av fri vilje.
Mange mennesker hadde et sterkt ønske om å få dra i pilegrim for å få
tilgivelse for sine
synder
eller for å be om helbredelse fra sykdom eller andre ting - i alle fall
en gang i sitt liv. Og mange pilegrimer påla seg selv også masse
ekstra straff. Ikke bare skulle de gå på sine ben i månedsvis, men
noen gikk også barføtt for å lide mer, eller de fylte sekkene sine
med tunge steiner. Jo mer lidelse og slit, jo større sjanse for å bli
tilgitt.
Pilegrimer
på krykker var det mange av..
Tigging
for å nå målet
Det var ikke alltid så lett for en fattig å reise midler til å dra i
pilegrim. Men det var faktisk akseptert at pilegrimer tigget. Den som ga
noe til dem kunne også selv få litt del i det ved at pilegrimen lovet
å be for giveren da de kom frem til pilegrimsmålet. Mange pantsatte
sine eiendeler til kirken for å skaffe seg penger til reisen. Andre
tigget seg til en del av reisen før de dro, og mange rike ga villig
gaver fordi de da ville bli bedt for da pilegrimen nådde målet. Noen
rikfolk som var pålagt straff kunne også betale andre for å reise for
seg. Ingen sa visst noe på det.
Pilegrimsmerker
Når pilegrimen nådde målet kunne de kjøpe pilegrimsmerker som skulle
forestille helgenen på
stedet. De mente at merket i seg selv var hellig og at det kunne
beskytte mot sykdom og andre farer. Noen få av disse pilegrimsmerkene
var laget i sølv og bronse, men som regel var de laget av bly eller
tinn.
Sammen
er man sterk
Som oftest reiste de i flokk. Dette var tryggere når det gjaldt røvere,
og også underjordiske makter. Dessuten var de flere til å dele på
utgiftene om de skulle trenge noen veivisere eller andre ting. Sosialt må
det jo også ha vært bra å være flere sammen.
Sankt Jakob
var pilegrimenes helgen fremfor noen. Her er han i
trefigur
på vandring
med stav og et knippe bøker.
Han skal være
gravlagt i Santiago de Compostelo,
et av middelalderens viktigste
valfartssteder.
Figuren er
fra alterskapet i Lau kirke i Sverige,
begynnelsen av 1400-tallet.
Pilegrimsveier
Stort sett var det de samme veiene som ble valgt for å nå det hellige
sted, dette ble etter hvert kalt for pilegrimsveier eller
pilegrimsleder. Flere steder på veien var det gratis utdeling av mat
til pilegrimene.
Pilegrimsmål
De fleste nordmenn dro til Nidaros (se bildet over), dit kom også mange
utlendinger. Å dra til Nidaros ga høy status fordi det ble ansett som
mye slit å dra så langt nord. Olav den hellige var gravlagt i Nidaros
(ble flyttet hit etter Kristkirken), han var en av de mest kjente
helgener under hele middelalderen. Andre pilegrimsmål i Norge var
Apostelkirken i Bergen, Mikalskirken i Tunsberg, Mariakirken i Oslo og
Domkirken på Hamar.
I utlandet var der pilegrimsmål som Roma, der lå Peter, en av Jesus
apostler gravlagt. I Jerusalem var der både Fødselskirken og Kristi
gravs kirke. Så var det Santiago de Compostella i Spania, selv i dag er
det mange som reiser hit, både som pilegrimer og turister.
Nidarosdomen var et yndet mål for mange pilegrimer.
Avlat
Slik reiste mennesker fra middelalderen rundt for å samle avlat. Der
var mye skremsel fra kirken om synd og
skjærsilden,
og kanskje kunne de ved å ha utført en pilegrimsreise forvente
et kort opphold i skjærsilden før de entret paradiset når erkeengelen
Mikael en gang skulle veie sjelen deres når de forlot livet sitt på
jorden.
|