Svartedauden

- Startside
- Kjærlighet og ekteskap
- Tro og overtro 
- Svartedauden
- Forbrytelse og straff
- Pilegrimer

- Seksualitet og synd
- Sykdom og behandling
- Helgener
- Kongen, adelen og folket
- Riddere
- Historiske hendelser
- Diverse om middelalderen

- Middelaldersk ordliste
- Linker til andre sider
- Kilder
- Puslespill
- Gjestebok
















En sensommerdag i 1349 kom en kogge lastet med varer fra England seilende inn Vågen og la til i Bergen. Hele mannskapet døde snart og plutselig, og med en gang varene var kommet opp i byen, ble også innbyggerne i byen syke og døde. 


Bergen våg, august 1349. Ute på vågen ligger en englandskogge som mannskapet fører varer i land fra. Det utbryter panikk da det blir kjent at dette er et pestskip.
Tegning: Eva Gjerde.

Svartedauden ble kalt "sott" eller "drepsott". Sykeleiet var kort, sotten virket slik at de som ble syke ikke levde lenger enn ett døgn eller to med store smerter ("sting"). Så begynte de å kaste opp blod og døden kom brått. 
Mest sannsynlig startet pesten som en byllepest med angrep på lymfekjertlene. De harde stingene kan stemme med de smertefulle byllene.  Først i siste stadium begynte man å hoste og kaste opp blod, noe som indikerer at den nå var nådd lungene. Den ble siden kalt svartedauden fordi de som ble rammet fikk svarte merker etter blødninger i huden og koldbrann i byllene. 

Smittekilden var lopper fra rotter. Pestinfiserte lopper hoppet over til rotter som døde etter hvert, når det så ikke var flere rotter igjen å angripe, gikk loppene over på menneskene som igjen smittet hverandre. Så normalt ville en rottepest gå forut for en pest på mennesker. 

Smitten ble ført videre gjennom menneskelig kontakt, og mange flyktet innover i landet til andre byer eller avsidesliggende steder, og dermed spredte pesten seg enda raskere. Smitten foregikk også gjennom varer, for eksempel korn. Det var vanlig å arve eller å kjøpe klær og lign. etter den døde, noe som også førte til smitte. Folk samlet seg alltid rundt den døde, og byllepest er faktisk mer smittsom når pasienten er død pga økologiske mekanismer. 

Menneskene ante vel, men visste ikke helt hvordan pesten spredte seg. De trodde det var et overnaturlig vesen som på uforklarlig vis herjet og la øde byer og bygder bak seg. Mange trodde at dette var en straffedom fra Gud pga deres synder. Så kirken oppfordret folk sterkt til å gjøre bot ved å gå til messe ofte og å gå til alters, gi almisser, og til å faste ved bare å leve på vann og brød.  

Foruten Norge ble England spesielt hardt rammet av svartedauden. Den herjet også på Orknøyene, Hjaltland, Suderøyene og Færøyene. Island gikk fri, men opplevde senere pester. 1/3 av Norges befolkning døde.

I årene som fulgte kom der flere epidemier; i 1379, 1390, 1392, 1420, 1445 og i 1447-48.  Svartedauden var den største.


 

 
Sidene er laget av Vigdis Asmervik Taule