Sykdom og behandling

Smittsomme sykdommer
Disse var det mange av. Dysenteri og kopper var vanlig. 
Spedalskhet var en annen sykdom med ganske stor utbredelse. I langtkomne stadier førte den til store sårdannelser og også lammelser. Spedalske ble isolert på spesielle sykehus for denne gruppen av syke. I Bergen hadde man St. Jørgens hospital, dette hører man om for første gang i 1411, men antagelig har dette hospitalet en mye lenger historie. Spedalskhet hadde antagelig en topp på 1200-tallet, men så sent som i 1950-årene døde en av de siste spedalske fra St. Jørgens hospital.
Skjørbruk var veldig vanlig, og ikke bare blant sjøfolk. Sykdommen kommer av mangel på C-vitamin, og oppstår ofte når kostholdet blir dårlig og ensidig, noe det ofte var hos fattige.
Matforgiftning så man ofte. Spesielt den som kom fra forgiftning av kornet som man brukte til grøt og brød. Kornet ble forgiftet av meldrøyesoppen, en soppart som likte seg godt i fuktighet. Når somrene var våte ble gjerne avlingene også små. Derfor ble kornet gjerne brukt med det samme, da der ikke var nok avling til å lagre det. Denne soppen ble svakere jo lengre den fikk ligge å tørke, men når dette ikke ble gjort førte så dette til matforgiftning. Igjen var det ofte de fattige som ble rammet, for disse hadde sjelden reservelager av korn.
Pesten var høyt fryktet. Den verste og den mest kjente er svartedauden, men der var store epidemier også senere i middelalderen. Der fantes to typer pest; lungepest som spres gjennom vanlig dråpesmitte, og byllepest som spres gjennom lopper eller fra husrotter. Når loppene ikke hadde flere rotter igjen å angripe, gikk de over på mennesker. 

Pesta i trappen - Theodor Kittelsen 1896.

Ansvar for de syke
Her hadde slekten naturlig nok et klart ansvar. Pga stor fattigdom og mye tigging ble der i 1274 fattet en ny landslov av Magnus Lagabøte som gjaldt for hele landet. I tillegg til det gamle ætteansvaret om å ta seg av de syke, ble bøndene forpliktet til å underholde de fattige og syke ved å flytte dem fra gård til gård. Til gjengjeld fikk disse bøndene fritt bruke den fjerdedelen av tienden (også kalt bondeluten) som var forbeholdt de fattige. De fattige ble hver natt flyttet til en ny gård etter en fast rute. 
Fra 1200-tallet ble der også opprettet hospitaler for syke og fattige. Disse var tilknyttet kirke og klostre. 

Behandling
Der kunne være forskjellige måter å behandle sykdom på. Tidens leger bestod først og fremst av vanlige barberere eller barteskjærere som i tillegg til å klippe hår og skjegg også foretok årelating og sårbrenning. Årelating foregikk ved at barberen snittet hull på en åre eller vene og tappet ut blod. Kanskje var der for mye blod i kroppen, mente man, eller man var blitt syk fordi blodet var urent. 
Koppsetting var en annen metode som førte til mindre blodtap. Da gjorde man et snitt i huden og festet på en sugekopp. Eller man kunne bruke blodigler som sugde seg fast i den sykes kropp og sugde ut blod. Glødende jern kunne bli brukt til å stanse og rense byller, men også for å lege indre sykdommer og sinnssykdom. 

Medisin fra dyr
Dette var mye brukt. Spesielt fra orm; ormeaske skulle hjelpe mot spedalskhet og skabb. Ormeaske blandet med fett bruktes som sårsalve. Kunne man fange en orm og brenne den i ildhuset, var det bra. Og medisinen fikk større  kraft om man "fòr stilt med å lage den til".
Hadde man gikt, forbandt man gjerne med hunde- eller katteskinn og brukte forskjellige smørninger. 
En barselkvinne i feber kunne bli smurt med varmt smør på brystene.
Paddestein var en stein som fantes i hodet til padder, og dette ble brukt mot forblødning, forgiftning og epilepsi. Paddeaske ble lagt på sår som ikke ville gro. Ellers ble det også til sårbehandling brukt vann og vin, linkluter og smørning. Det ble også smurt reve-ister og svinegalde i sår.

Teriak var et ettertraktet medikament i middelalderen som var laget av kjøtt fra hoggorm, mineraler og opium. Dette virket også smertestillende og søvndyssende. Den gangen fantes der kun alkohol og opium for å bedøve eller stille smerter. 

Krydderplanter og urter
var også mye brukt mot sykdom. Krydder var stort sett bare for rikfolk.  Planter som vokste vilt var mye brukt, et hjerteformet blad kunne f.eks. hjelpe mot hjertesykdommer, planter med rød saft mot blodsykdommer osv. Groblad med ormefett ble lagt på sår. I tillegg til groblad var kvann, ryllik, bulmeurt og kjerringrokk mye brukt. Takløk og rosenrot ble i tillegg plantet på mange hustak, for man mente at disse plantene beskyttet mot brann. 

Sykdom og overtro
Der fantes mye overtro i forbindelse med sykdom. Man trodde gjerne at sykdom oppstod fordi man hadde syndet mot Gud, så å be og gjøre botsøvelser eller å valfarte til et hellig sted mente de kunne forebygge eller helbrede sykdommen. 
Besvergelser og trylleformularer var vanlig. Særlig i senmiddelalderen fantes der både healere, håndspåleggere, omreisende predikanter, hekser og trollmenn til hjelp mot sykdom.
Helgener ble også påkalt, bestemte helgener for spesielle sykdommer.
Ellers ble amuletter og andre ting som man bar rundt halsen brukt både som vern mot sykdom og også i håp om helbredelse. Man kunne bære forskjellige velsignelser, ukjente ord og tegn eller figurer, sverdbrev eller andre brev, velsignelser mot feber, vann og sverd, gjennomskårne sedler med en spiker.
Ofte trodde man også at de underjordiske hadde noe med det å gjøre når man ble rammet av sykdom. 
"Å sette sykdom i jord" var noe mange trodde på. Hadde man f.eks. en syk arm kunne man gå til et ensomt sted hvor der var busker. Så la man den syke armen på jorden under buskene. Man leste en formel for å feste det syke i jorden, det element som både de døde og de underjordiske befant seg i. Men det var viktig at det var på et sted som ingen ville tråkke, for man ønsket ikke at sykdommen skulle komme tilbake til et annet menneske. 
Man kunne også forsøke "å gi sykdommen tilbake til jorden" ved å finne larver og forbinde et sår med jord og levende larver. Så gravde man det tilbake i jorden etter at larvene var døde og etter å ha brukt forbindingen en viss tid. 
Eller om man trodde at sykdom kom fra de døde på havet; da tok man en stein fra havet og gned den mot der sykdommen satt, hvoretter man kastet steinen tilbake i havet etterpå.
En gravid kvinne kunne finne på å gå i mannsklær for å få en god fødsel, og man trodde også at om en kvinne ble befruktet under menstruasjon eller på søn- og helligdager, så kunne barnet bli spedalsk, få epilepsi eller bli besatt av onde ånder. 
 

 
Sidene er laget av Vigdis Asmervik Taule