|
Kristendom
Kristendommen avløste den norrøne troen i Norge, dette skjedde omkring
år 950-1000. Før hadde menneskene trodd på flere guder, med
kristendommen fulgte troen på bare en allmektig Gud. Denne guden kunne
belønne, men han kunne også i sannhet straffe hardt.
Bak klosterets murer.
Her munker i from posisjon
Skjærsilden
Menneskene fikk høre om himmelens herlighet og om sjelens udødelighet
om de bare levde etter Guds lære. Men de fikk også høre om helvete og
evig pine, at de måtte gjøre opp for sine synder. At sjelen måtte
gjennom en rensende ild kalt skjærsilden før den kunne mottas i
himmelen. Oppholdet i skjærsilden kunne variere i lengde, det kom an på
størrelsen på syndene når de ble veid opp mot de gode gjerningene de
hadde gjort. Var syndene større enn de gode gjerningene, ville de havne
i helvete. Det var erkeengelen Gabriel som avgjorde hva som veide
tyngst, syndene eller de gode gjerninger.
Botsøvelser
For å få en plass i himmelen gikk folk ofte til messe, og de gjorde
stadig botsøvelser og fastet. Der var spesielle regler for
seksuell adferd, og masse var synd. Noen dro også i
pilegrim
for å bøte for synder de hadde gjort. Så sant man hadde midler til
det skulle man gi mye til kirken slik at oppholdet i skjærsilden forhåpentligvis
ble kort.
Udøpte
barn
Om et barn døde uten å være døpt trodde man ikke at det kom til
himmelen. Da mente man at det befant seg på et sted som het "Limbus
Puerorum". Den døde kunne aldri komme seg derfra igjen, men hadde
det i det minste godt der.
Barnedåp. Etter et maleri
i Råds kirke, Värmland.
Bønner
Den mest brukte bønnen var Pater Noster (Fadervår). Andre bønner som
barn lærte var: Credo, Mariaverset og Gloria Patri. Botssalmene lærte
de også.
Helgener
Foruten Gud var der også stor
helgendyrkelse. Bestemte
helgener
kunne påkalles ved de ulike sykdommer.
Astrologi
De trodde på astrologi den gangen også. Som eksempel kan nevnes at om
en kvinne lå syk lenge etter en fødsel, kunne det være fordi at denne
mannen og kvinnen hadde unnfanget barnet på et tidspunkt da
himmellegemets stilling var fiendtlig innstilt mot dem. De trodde at
stjernenes posisjon kunne ha gitt dem lykke f.eks. bare en time senere.
Sykdom
som straff
Når folk ble syke, trodde de ofte at det var en straff fra Gud. Eller
også fra de døde, de underjordiske eller trollfolkene. Folk
trodde også at
sykdommen
kunne være fra onde ånder eller at den skyldtes trolldom.
Sykdommer som skyldtes overnaturlige krefter måtte behandles ved
besvergelser, trylleformularer, bønner og botsøvelser.
Barnedødeligheten var stor. Dette tresnittet fra ”Dødsdansen”
av Hans Holbein d.y. viser barnet som blir hentet av Døden. Utg. 1538”.
Føre
det syke tilbake dit det kom fra
Ved sykdom ville man ofte føre sykdommen tilbake dit den kom fra. Om
man trodde at en sykdom kom fra de døde på havet, kunne man ta en
stein fra sjøen, gni den syke med den for så å kaste den i havet
igjen. Eller man kunne bringe sykdommen tilbake til jorden eller treet.
Man tok da en larve fra jorden og la på såret og siden bringe det syke
tilbake til jorden. Både de døde og de underjordiske bodde jo i jorden
eller i fjellet, og man ønsket å føre sykdommen eller maktenes vrede
tilbake.
Sykdom
var ondt
I formler mot sykdom finner vi sykdom beskrevet som et ondt vesen som går
til angrep på menneskene, og gjennom det magiske ord vises vesenet
tilbake og bindes i elementer som jord, stein eller vann.
I våre gamle folkelige sykdomsnavn, som f.eks. «draugsleik»,
«alvgust», «huldrebrent», «trollbitt» - ser vi hva folk har ment
står bak de forskjellige sykdommer. Vi får også et inntrykk av hvor
konkrete maktene opplevdes gjennom sykdomsnavnene: «-sleik», «-bitt»,
«-gust», «-grep», «-slag». Sykdomsforvolderne skildres som levende
vesener som slår, kryster, klemmer og biter.
Hekser
Hekseforfølgelsen utspant seg fra ca. 1560 til ca. 1700. Fra de norske
kilder om anklager for trolldom vet vi at hovedanklagen mot heksen var
ødeleggelse av andre menneskers liv og helse. Enkeltmennesket ble
dermed mindre skyld i sin egen ulykke. Den trollkyndige ble en
skademakt. Heksen ble den som brøt normene og skapte disharmoni.
Farlige
makter i naturen
Folk i middelalderen trodde at der fantes «liv» i steiner, hauger og
berg, i kilder, elver, innsjøer og hav. De så «noen» bak
naturfenomener som storm, bølger og ild. De følte seg omgitt av
makter, og de kalte maktene for vetter. Der var gode vetter og der var
farlige vetter; de farlige ble kalt menvetter eller illvetter.
Man trodde også at der fantes landvetter, disse skulle bo i
lunder, hauger eller fosser. Der fantes også bergriser, nøkk og
fossegrim - og man spurte huldrefolket om lov til å slå seg ned når
man kom til seters.
Sjøvettene var av mange slag. «Marmæle» eller «lite havmenneske»
eller «liten havmann» hadde mye til felles med den senere havfrue.
Disse var kjent for sin munnrapphet, sin latter og for at de kunne spå.
Sjøormer og uhyrer trodde folk også på.
Draugen
- riktignok malt noe senere enn i middelalderen
av Theodor Kittelsen (1857-1914)
Alver
Alver hadde danset i gresset når man så en nedtråkket ring i gresset
( i dag ville man vel trodd at det var en UFO som hadde landet der!). De
bodde under jorden og var utrolig vakre. De var menneskenes venner og
var hjelpsomme. Men de kunne være farlige om de ble harme (sykdomsnavn
som elveblest = alveblest). Man ofret til dem for at de skulle være
blide. I Norge har Huldrefolket stort sett tatt over deres rolle.
Jonsok var en natt da alver og tusser danser usynlig mellom folk.
Trolldom kunne skje... Man mente at de underjordiske lokket folk i berg
sommernatten om de kunne.
De
underjordiske og andre
De underjordiske ble også kalt "hintfolket". De bodde under
jordfaste steiner og var små blåkledde karer og koner. Så lenge man
bar ut mat til dem av og til, trodde man at de gjorde en tjenester
til gjengjeld.
Dverger bodde i berget trodde man. De ble stort sett
regnet som ondsinnede og farlige, selv om de kunne være hjelpsomme av
og til også.
Jotnene ble oppfattet som dem som stod bak naturkreftene. Disse var
store, sterke og farlige.
Døden med bue og ljå.
|