Home

Shanti

Mira

Toypuddel valper

Ny: Valpekjøpere på besøk

Miras først kull

Valpekurs for Miniatyr hunder

 

               

Historien om Shanti

 

   

(Hentet fra Asker Hundeklubbs avis Apport høsten 2004 og var ment som en presentasjon av de ulike ekvipasjer i klubben.)

Hei!

Jeg heter Beate Kåresen og mange kjenner meg kanskje fra ulike kurs i Asker hundeklubb. Hunden min Shanti er en 9 år gammel kongepuddel.

Min debut på hundekurs på Risenga gjorde jeg faktisk et par år før Asker hundeklubb ble stiftet, i 1971. Da var min mor instruktør og jeg en av de mange som tuslet i ring rundt henne. Det var med en Newfoundlender og jeg var 9. Jeg husker godt at jeg ble dratt på magen gjennom søla på hundesletta etter henne.

Siden har jeg holdt på med ulike raser- Golden Retriever, St. Bernard, Vorsteher og Dachs. I tillegg har jeg jobbet med hester, kuer og griser. For meg er det mest spennende ved dyr det å prøve å forstå hva de tenker. Vi har jo kommet ganske langt i adferdsforskningen i dag – men jeg tror også en vanlig hundeeier kan komme langt bare ved å være stille og se på sin hund.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mor og Shanti.

To gode venner.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er mange ting en god hund

skal kunne.

 

Shanti kom inn i familien vår da vår datter Marie var fem. Hun hadde vært behandlet for leukemi et års tid, men var snart ferdig med de verste kurene.

Vi fortalte oppdretteren om vår situasjon, og hun sa hun ville stille opp og passe valpen om vi trengte det. Hele min familie stilte også opp, og 11 uker gammel kom valpen i hus.

Shanti fikk en ganske streng oppdragelse med hensyn til biting og hopping. Marie hadde til tider nesten ingen blodplater og heller ikke noe immunforsvar, så Shanti måtte ikke skade henne.

En gang oppdaget vi en stor kul inne i Maries lår. Det ble MR og masse styr for de trodde det var en svulst på sykehuset. Men så var det bare et potemerke og en stor blødning inne i låret.

 

  Det var god terapi for en mamma å gå på valpekurs. Og hunden var usedvanlig samarbeidsvillig. Tilfeldigvis traff vi noen som trente hund i nærheten av der vi bodde. De var flinke, syntes jeg. Og det var ikke så underlig- det var halve det norske landslaget i lydighet. Og vi fikk være med. Etter et bronsemerke kurs, vel å merke.

Innimellom ble det et lite treningsopphold pga en ryggskade hos føreren. Men så snart jeg kunne ligge i førersetet på bilen min og kjøre til trening, var jeg i gang igjen. Med ryggskinne og krykker øvet vi fri ved foten på glattisen nede på biltilsynet i Lier. Det var bare så utrolig tungt å løfte bena i springmarsj.

Shanti gjorde det godt i konkurranseringen uten at føreren kanskje helt forstod hvor flink hunden var. Og uten helt å forstå hvor stresset og ambisiøse konkurrentene var. Men evne til å jobbe med detaljer og å leke mens vi trente - det hadde vi.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Velkommen tilbake fra sykehuset.

   

Pause

 

Det gikk bra med husets datter og hun koste seg med sin lekekamerat. De husket og dumpet og skled på sklien i parken etter at alle barna hadde gått hjem. De lekte gjemsel og så på TV.

Men så begynt husets datter å mase og kommandere på Shanti. Det syntes jeg var direkte urettferdig mot Shanti, så jeg sa til henne at jeg skulle vise henne hvordan hun kunne få Shanti til å gjøre all verdens på hennes minste vink.

Shanti var da to år gammel og gikk i klasse 2 i lydighet. For å ha et mål å jobbe mot, meldte vi dem til Stovners stevne hvor de hadde sendt ut en spesiell invitasjon for barn.

  Det ble litt av en utfordring. Shanti fikk pølse av Marie, og Marie fikk Nonstop av meg. Heldigvis hadde Marie danset ballett et års tid, så det var veldig lett å korrigere kroppsholdningen hennes.

Vi kom i mål med stil. De fikk opprykk til klasse 3 og slo en masse voksne. Marie fikk noe hun kunne være stolt av- og Shanti maste hun aldri mer på.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det ble helt stille rundt ringen da Marie

og Shanti skulle gå.

 

 

 

Matematikk for hunder.

Finn midten av ruta.

Siden fikk de gå et stevne eller to i halvåret, mens jeg og Shanti jobbet videre med vårt.

Marie fikk ikke lov å holde på med henne før jeg visste at Shanti faktisk kunne øvelsene.

Det er ikke lov å gå i ulike klasser med samme hund, så hver gang jeg var ferdig med et nivå, måtte Marie også gjennom det før vi alle kunne gå videre.

 

 

 

  Asker trekkhundklubb er den klubben som er best på hund og barn her i området. De har en fantastisk rekrutt trener som heter Rita Ramsvatn, og da Marie var 8 ble hund og Shanti med i trekkhundklubben.

 Å være med der er nesten som å være med i Speideren - med hund. Nå var det ikke bare bare å lage en trekkhund av en lydig og spinkel puddel. Så pappa løp foran med piper og barn og hund kom bak.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Plass til to på tur.

 

5 4 3 2 1  Gå!!

Etter hvert skjønte Shanti poenget.

Så nå kan hun trekke- så lenge hun ikke blir andpusten. Dessuten tror hun at det er viktig å hoppe og boffe før start.

Det er hun veldig god til.

 

 

Det var et stort ansvar å finne gode hjem

 til de nye verdensborgerne.

Vi hadde egentlig ikke planer om valper på Shanti, men en dag jeg traff hennes bestemor på et stevne og så at hun så nøyaktig ut som Shanti, bestemte jeg meg for at vi skulle prøve det. Dette kunne vi ingen ting om, men vi fikk veldig god hjelp av Shantis oppdretter. Vi brukte også god tid på å finne en hannhund. Trenbarhet og godt gemytt stod øverst på listen.

Det ble valper og et lite oppfølgningskurs for dem. Underveis hadde jeg fulgt Drammen Brukshundklubbs instruktør utdannelse, bla i samarbeid m. Torleif Lunqvist. Dessuten hadde jeg tatt NKKs trinn 1 kurs. Der var det masse å lære.

 

  Da Shanti ble lydighetschampion i en alder av åtte år, hadde vi nådd vårt mål. Og vi hadde hatt det hyggelig hele veien. Nå var det tid for å beholde smidigheten og treningslysten. Derfor gikk vi i gang med agility.

Og Marie fikk sin egen lille hund Mira for hun ville prøve å gjøre alt selv fra begynnelsen. Så nå har Shanti fått en kjempegod liten venn og selskap når alle menneskene er borte.

 

 

?

Det er så mange førere som selv tar æren når de får en kjempegod hund.

Og kanskje enda flere som påtar seg hele skylden for at hunden ikke fungerer.

Men etter det vi har sett med Shanti, vil jeg si at noen hunder selv velger

å ville samarbeide og gjør det mye enklere for føreren.

Og at det er hunden som skal ha mye av æren.

? 

Tilbake

Neste