En rimelig og praktisk definisjon av helse er at helse er å ha et overskudd i forhold til hverdagens krav, dvs. at helsen ikke behøver å være fullkommen, men god nok til at det er litt å gå på.

Det er et paradoks, som vi må forholde oss til, at middelaldrende og eldre er blitt friskere og lever lenger, men likevel nedvurderes de eldre som arbeidstakere. Denne nedvurderingen finner en generelt i befolkningen, hos arbeidsgiverne, blant arbeidskollegaer og - aller viktigst - blant de eldre selv. Det betyr at vi parkerer en stadig friskere eldre befolkning på siden av arbeid og samfunn. Jeg mener at dette er i strid med grunntanken i FNs prinsipper for eldre i verden: «Å legge liv til de årene som har blitt lagt til livet» 
 
 

Det virkelige bildet
 
 

Verdens helseorganisasjon har valgt 65 år som en grense - over den er en blitt eldre. Den andre grensen er 80 år - over den er en blitt gammel. Det er viktig å se at først ved 80 år har aldersprosessen godt og vel halvert de funksjonelle reservene i kroppen, samtidig som alderssykdommene begynner å øke sterkere. Under 70 år er det fremdeles gode funksjonelle reserver, og alderssykdommene spiller liten rolle. Det er viktig å ha dette perspektivet i tankene når en drøfter pensjoneringsalderen. Først det kroppslige perspektivet. Det kan best forstås ut fra evnen til maksimal muskelanstrengelse. Denne evnen måles som det maksimale oksygenopptaket under anstrengelse, f eks på en ergometersykkel eller tredemølle. Den når maksimum midt i 20-årene og reduseres deretter med knapt 1pst per år (se Figur 3.3). Det betyr at en 75-åring har mistet ca. halvparten av den kapasitet han eller hun hadde i 20-årene. Denne kapasiteten kan imidlertid økes kraftig ved trening, slik at en gjennomtrent 65-åring har omtrent samme kapasitet som en vanlig 25-åring (9). Trening øker kapasiteten i alle aldre, men kan ikke forhindre aldersprosessen.  Det er tilsvarende alderskurver for alle organer i kroppen. Det innebærer at det er en jevn reduksjon i kroppens funksjonelle kapasitet. Det sentrale i aldersprosessen er derfor minkende reserver, men organene i en ung kropp har omtrent ti ganger den kapasitet som er nødvendig, og friske eldre har derfor rikelig kapasitet igjen.  Det andre perspektivet er den psykiske aldersprosessen. Eldre blir langsommere og bruker lenger tid, men blir ikke dummere (11). De er mindre lystne på å lære nye ting og trenger lenger opplæringstid, men de kan lære like godt som yngre. Dessuten er det ofte slik at det de taper i hastighet, vinner de i erfaring, omtanke, grundighet og forsiktighet. En svensk intervjuundersøkelse av eldre arbeidstakere viste at de fleste følte at de hadde vokset, både personlig og sosialt (12). Et viktig trekk i de eldres følelsesliv er at de ofte blir mer sårbare og får et svekket selvbilde (13). Jeg tror at dette først og fremst er sosialt og kulturelt betinget, og det utgjør etter mitt skjønn kanskje den viktigste trussel mot livskvaliteten i eldre år.

 

Faktorer mht. forskjell i aldring

Arven
Det første er arven, både den genetiske og den sosiale. Som lege ser jeg familiene - ofte fire generasjoner, og det er lett å se arvens betydning både for kropp, sinn, helse og det en kan kalle «mestringsstil».

Sosial klasse
Det andre forholdet er sosial klasse, og det er dokumentert sjokkerende sosiale forskjeller i dødelighet, sykelighet, funksjonsevne, helse og levealder fra alle industrialiserte land. Vi liker å tro at vårt eget og de andre nordiske land er nokså egalitære og rettferdige, men også i disse landene er det opptil 10 års forskjell i levealder mellom øverste og nederste trinn på den sosiale stigen. For eksempel viser statistikk at gjennomsnittlig levealder for befolkningen i Oslo i perioden 1991-95 var 72,0 år i de indre østlige bydeler og 78,5 år i de ytre vestlige bydelene. Forskjellene er relativt større for menn enn for kvinner. Slike tall viser at menneskene ofte fødes inn i en skjebne - ond eller god. Alle sosiale klasser i de industrialiserte land har forbedret sin helse og levealder, men klasseforskjellene i helse i vår tid er heller blitt større enn mindre (16-18). Eldre mennesker er blitt friskere enn før (19), men klasseforskjellene er ikke borte.

Levesett
Det tredje forholdet er levesett eller livsstil. Ernæring, røyking, alkohol og fysisk aktivitet er de viktigste faktorene i livsstilen. Både ut fra klinisk erfaring og ut fra en omfattende litteratur (20) tror jeg at fysisk inaktivitet er en viktig risikofaktor som forsterker og påskynder aldersprosessen (Figur 3.5). Det mange eldre tilskriver alderen, er i virkeligheten ofte følgene av inaktivitet - det amerikanerne kaller «the disuse syndrome» (21), på norsk inaktivitetssyndromet. Dette er viktig for diskusjonen om alder og arbeid, fordi inaktivitet - inklusive en passiv pensjonisttilværelse - gjør folk eldre og svekker helsen.

Sosialt nettverk
Det fjerde forhold er det sosiale livet og det sosiale nettverket, inklusive sosial støtte. For mange mennesker, er arbeidskamerater og kolleger en viktig del av det sosiale nettverket. Å miste dem, er en del av det «pensjonistsjokket» noen opplever.

Pluss psyke
Det femte forholdet er optimisme, håp og livsglede. Denne faktoren er jo dypt forankret i personligheten, men livssituasjonen spiller også en viktig rolle.

Disse fem forholdene har en tendens til å hope seg opp på en positiv eller negativ måte. Det betyr at de summerer seg opp til sosiale forskjeller i helse, livskvalitet og arbeidsevne. Min konklusjon er at aldringen er individuell og personlig, men den påvirkes kraftig av sosiale og politiske forhold. For å illustrere det, forestiller jeg meg en aldrende Sisyfos som strever med å skyve helse og livskvalitet oppover livsveien (Figur 3.6). Sisyfos er selv ansvarlig for å skyve, men samfunnet er ansvarlig for hvor bratt livsveien blir, og for de som har små ressurser og liten støtte blir veien for bratt.
 
 

Enkelt mennesket med sin stein:  Må selv ta ansvar for egen livsstil, egen læring og egen mestring av de lidelser man til enhver tid måtte ha. I tillegg må det forventes at den enkelte tar ansvar for at egen kompetanse er tilpasset behovene. Kompetanse brukes ofte som en generell betegnelse på produktive og skapende evner hos individer og organisasjoner. Kompetanse hos individer er kunnskaper, ferdigheter og evner som kan bidra til å løse problemer og/eller utføre arbeidsoppgaver. En kan også snakke om kompetanse i en bredere sammenheng. Den er viktig for mestring av ulike livssituasjoner og samhandlingssituasjoner.  Hvor godt en arbeidstaker utfører en arbeidsoppgave, avhenger ikke bare av vedkommendes evner, men også av motivasjon og innsatsvilje. Motivasjon og vilje vil påvirke hvor mye et individ utnytter sin kompetanse, men disse to elementene holdes ofte atskilt slik at kompetansebegrepet ikke inkluderer motivasjon og innsatsvilje. Samfunn og arbeidsgiver: Bør være ansvarlig for hvor bratt livsveien blir, det bør på ulike måter legges til rette for bakken ikke blir for bratt. I tillegg vil sykdom kunne reelt knekke mange, noen har små ressurser og liten støtte ,  - da kan veien bli for bratt. Samfunnet vil da måtte trå til   Helse i utvidet betyrning Samfunnet rundt, innkludert arbeidsgiver

 
 
 

Helsens positive sider - mestringsfaktorene  Personlige egenskaper: lyst sinn, optimisme, selvtillit  Trivsel og trygghet i hverdagen: vant til å mestre livets utfordringer  Sosial støtte fra familie, venner, naboer: står ikke alene  Godt nærmiljø: nærhet og tilhørighet, gir og får støtte  Kulturelt fellesskap: vet hvor en hører til  Den positive Janteloven  Du skal tro at du er noe  Du skal tro at du er like mye verd som andre  Du skal tro at du duger til noe  Du skal tro at det er bruk for deg  Du skal tro at noen bryr seg om deg

 
 
 
 

Den eldre arbeidstaker: sterke og svake sider
 

• Sterke sider:
• er pålitelig
• er effektiv i arbeidet
• har lang erfaring
• tenker før han handler, er mer forsiktig og nøye
• har sosial erfaring og trygghet
• arbeider bra på lag
• kan utføre forskjellige jobber
• er mindre fraværende
• er mer fleksibel
• har høy arbeidsmoral og lojalitet
• Svake sider:
• har mindre fysisk styrke
• arbeider langsommere
• lærer langsommere og er mindre
• mindre innstilt på nye ting og ny teknologi
• er mindre innstilt på forandringene

Den enkelte arbeidstaker

Den enkelte arbeidstaker må gi seg inn i en personlig beslutningsprosess. Prosessen er komplisert og omfatter mange faktorer og vurderinger. Det er en individuell prosess, men den påvirkes selvfølgelig på avgjørende måte av rammebetingelsene (23). Den enkelte arbeidstaker må veie mot hverandre to sett av faktorer (24).

Det ene settet skyver ut av arbeidet («push factors»). Disse faktorene er:
 

• Helseproblemene som gjør det vanskelig å klare arbeidet, evt bekymring for at fortsatt arbeid skal forverre helseproblemene.
• Andre problemer med å klare jobben
• Dårlig fysisk og/eller psykososialt arbeidsmiljø
• Arbeidsløshet, nedbemanning
• Forandringer i arbeidsoppgaver og omorganiseringer.
• Disse negative faktorene er ofte sterke. I en dansk undersøkelse fra 1996 (25) svarte 50pst av pensjonistene at de hadde vært nødt til å forlate arbeidet. Disse faktorene er relativt sterkere for dem som har liten utdanning.

Det andre settet av faktorer trekker mot pensjonen («pull-factors»). Disse faktorene er:
 

• Råderett over egen tid og eget liv («frihet til å gjøre hva jeg har lyst til»)
• Gode økonomiske vilkår som pensjonist
• Normer, dvs hva arbeidskollegaer gjør og hvilken «typisk» pensjoneringsatferd som har etablert seg.
• Alle disse faktorene er sterkt tiltrekkende, og mange føler at det gjelder å slutte så tidlig at en har helse og overskudd til å nyte pensjonsalderens gleder og muligheter.

Opp gjennom de siste årene, ulike perspektiv på tidlig pensjonering

Staten: tidlig pensjonering reduserer arbeidsløsheten og rydder plass for de unge i arbeidslivet.

Arbeidsgiverne: tidlig pensjonering øker produktivitet og konkurranseevne og er den enkleste måten å redusere arbeidsstokken - jf det amerikanske uttrykket «downsizing».

Fagbevegelsen: tidlig pensjonering belønner «de gamle sliterne» og gir plass for de unge.

Arbeidstakerne: tidlig pensjonering er en vel fortjent lønn for mange år i strevsomt arbeid, og pensjonen lokker som en evigvarende betalt ferie.
 
 
 
 
 

Nye holdninger og ny politikk?

Det er mange grunner til å endre holdningene til de eldre arbeidstakere i arbeidslivet og forsøke å oppmuntre dem til å stå lenger i arbeidet. De viktigste grunnene er:
 

• En overordnet ideologisk grunn er at vi ønsker et samfunn som har plass for alle, bruk for alle og respekt for alle.
• Vi får store demografiske endringer med færre unge og flere eldre. I år 2010 vil Norge ifølge Statistisk sentralbyrå (alternativ M) ha 129000 (13pst) færre 20-34 åringer og 293000 (36pst) flere 50-69 åringer (6). Dette taler for at det blir større bruk for de eldre arbeidstakere.
• Eldre arbeidstakere har positive egenskaper som er verdifulle for arbeidsplassene.
• Tidlig pensjonering fører lett til at diskrimineringen av eldre arbeidstakere også rammer de middelaldrende i arbeidslivet. Aldersgrenser har en tendens til å skli nedover.
• Aktivitet er bra for alle eldre, og for mange eldre er arbeid fremdeles en naturlig og viktig aktivitet.
• Større fleksibilitet i arbeidslivet vil åpne for større reell valgfrihet for de eldre arbeidstakerne.
• Senere pensjonering vil spare offentlige utgifter. Det er dette argumentet som har snudd stemningen i de industrialiserte land (

En mulig ny modell: Å være bevisst hvordan legge til rette

Fagbevegelsen bør støtte ordninger som gir muligheter for å stå lenger i arbeidet (fleksibilitet oppover). Fagbevegelsen bør også arbeide aktivt for å underbygge oppfatningen om at arbeid er bra for folk, og det er ikke noe mål å bli kvitt det i så ung alder som mulig. Tilpasset arbeid for eldre er en viktig del av denne kulturen - se figur til venstre Samfunnet bør lage økonomiske ordninger som gjør det attraktivt å fortsette lenger i arbeid. Enten en liker det eller ikke, er det de økonomiske virkemidlene som teller tyngst. En kan bruke disse økonomiske virkemidlene på to måter.    Den ene måten er å redusere satsene for tidlig pensjonering av friske arbeidstakere. Jeg tror at dette kan virke uheldig, fordi det vil ramme dem som av ulike grunner føler at de må gå av før tiden. En slik politikk vil derfor ramme de svake.  Den andre måten er å sørge for at det lønner seg bedre økonomisk å fortsette i arbeidet. I dag er det i virkeligheten en betydelig «implicit tax on continued work» (5), ved at de eldre arbeidstakerne fortsetter å betale til pensjonsordninger, samtidig som de ikke får den pensjonen som de ville fått hvis de valgte å gå av. Samfunnet kan gjøre det økonomisk attraktivt å stå lenger i arbeid ved å forandre disse reglene. Mest attraktivt er det selvfølgelig å få både lønn og pensjon. Selvsagt må en også ta hensyn til skattereglene i slike overveielser.  Samfunnet kan også påvirke vilkårene for at arbeidsgiverne tilpasser arbeidet for de eldre arbeidstakerne. Redusert arbeidstid for eldre arbeidstakere er en av mulighetene. Myndighetene må også aktivt motarbeide utstøting av eldre arbeidstakere fra arbeidslivet.  Endelig bør samfunnet bidra til å skape en ny kultur omkring eldre i arbeidslivet. Ett eksempel er Finlands aldersprogram under slagordet: «Erfarenhet är en nationell tillgång» (34). Japan er antakelig det viktigste eksemplet (31,40). Det ville også være nyttig å studere Islands erfaringer. Island har i mange år toppet verdensstatistikken for eldre i arbeidslivet, og de andre landene bør interessere seg for Islands erfaringer og virkemidler.   12

 
 

Kyrre Nese 070501

Hoved kilder:

Tanker om alder, arbeid og pensjon ved Peter F. Hjort