Funn
Midgard ble funnet i 1981, Smørbukk i 1984 og Smørbukk Sør i 1985.

Smørbukk 1986
Rundt 1986 ble flere studier ble laget av Statoil for å vurdere mulighetene for utvinning av Smørbukk.

Midgard 1991
Saga utarbeidet i 1991 en selvstendig plan for utbygging og drift (PUD) av Midgard. Flere løsninger for gasssalg ble vurdert, bl.a. gasseksport til Storbritannia. På grunn av manglende gassalg ble planen uaktuell. Midgardplanen ble likevel oversendt myndighetene for informasjon.

Smørbukk Sør 1991
Statoil utarbeidet samtidig en plan for utbygging og drift av Smørbukk Sør. I utgangspunktet var det lagt inn en høy og stigende oljepris som grunnlag, og da hadde prosjektet en positiv nåverdi. Da PUD for Smørbukk Sør var nesten klar ble oljepris-estimatene justert. Dette førte til at Statoil ikke hadde noe lønnsomt prosjekt, og saken ble lagt dødt.

Videre startet Statoil et teknologikvalifiseringsarbeid rundt en Svivel beregnet for høyt trykk, som senere ble grunnlaget for Norne og Åsgard-løsningene.

1992 oppskrivning av Smørbukk
Geologisk reevaluering av Smørbukk etter boring av ny brønn gir markant oppskrivning av olje- og gassvolum.

1993 - starten på en ny giv og samarbeid med Saga
Statoil satte en ny brønn i Smørbukk våren 1993, og denne viste at det var mer væske der en tidligere antatt.

Rett før sommerferien 1993 ble det klart at tiden var inne for å gjøre noe med Haltenbanken. Gassforforhandlingsutvalget (GFU) hadde startet forhandlinger mot kunder slik at Norge kunne få et stort leveransevolum etter år 2000.

Høsten samme år startet allokeringsdebatten gjennom Forsyningsutvalget (FU). Departementet var opptatt av å få til gassleveranser fra Haltenbanken. Blant annet for å supplere Heidrun og Draugen som allerede var vedtatt og som hadde behov for en permanent gassavsetning .

Det som var helt klart allerede i 1993 var at skulle Haltenbanken løftes, måtte det et samarbeid til mellom de tre feltene når det gjelder væske og gass. Hver for seg var ikke Smørbukk og Smørbukk Sør store nok på gass, og det var ikke nok lønnsomhet alene i Midgard. Smørbukk feltene ville også trenge en fleksibel avsetning av gass, men kunne ikke garantere i forhold til en kjøper

93-94 et løst samarbeid havarerer
Dialogen mellom Saga og Statoil startet høsten 1993. Det ble laget en verdiskapningssutredning som ga viktige detaljer om hva som var mulig å oppnå med et samarbeid.
Rundt årsskiftet 93/94 stod bl.a. kampen om hvor en eventuell plattform skulle stå, og det var da snakk om en betong plattform. Skulle det bli en Midgard (Saga) operert eller Smørbukk (Statoil) operert plattform?
Disse tekniske studiene skulle bli grunnlaget for vårens allokeringssøknad, men samarbeidet havarerte våren 1994. Det var skjulte agendapunkter blandet inn i det tekniske arbeidet som foregikk.

For å forstå hvorfor dette samarbeidet var vanskelig å få til, må man forstå hvordan eierinteressene var fordelt. De fire lisensene som var involvert var svært ulikt fordelt. Saga hadde ingen eierinteresser i Smørbukk, så reelt sett hadde selskapet ingen forretningsmessig interesse i å kjøre fram Smørbukk.

Heldigvis utsatte myndighetene allokeringsprosessen fra våren 1994 til våren 1995, slik at Haltenbanken kunne få modnes mer.

Nytt samarbeidskonsept - Statoil/Saga-avtalen
Nå satt Statoil og Saga igjen på hver sin tue, og tenkte og la strategier.
Høsten 1994 kom så Statoil med et tilbud til Saga om en andel i Smørbukk, slik at de to selskapene i fellesskap kunne få opp disse tre feltene. I tilbudet lå at Saga skulle få operatøransvaret på Varg, mens Statoil skulle ha operatøransvaret på Åsgard.
Dette var Saga interessert i. Da startet et hektisk arbeid for å få alle brikkene på plass, dette omfattet også SDØE andeler. En interimavtale ble inngått i oktober og en endelig avtale i november 1994. Første desember mobiliserte Saga og Statoil et felles prosjekt, og den første oppgaven var å lage en screeningstudie. Arbeidet startet straks, og studien var ferdig i januar 1995. I desember 1994 gav også departementet sin støtte til Statoil/Saga-avtalen.

Tidlig involvering av leverandørene
For å ha et godt grunnlag for de videre vurderinger, og for å lage en PUD ble potensielle leverandører tatt med i utarbeidelsen allerede fra høsten 1994. Aker, Kværner og ABB var med på å finne de beste utbyggingsløsningene for Åsgard og gi priser basert på NORSOK forpliktelsen som var i sluttanalyse. Dette la grunnlaget for PUD.

Grunnlag for en unitisering
Neste utfordring var at feltet fortsatt hadde fire interessentskap, to på Smørbukk og to på Midtgard - og til sammen ni deltakere. Arbeid med en unitisering startet samtidig som samtaler med departementet for å få støtte til en unitisering.
Departementet sendte så ut et brev om at Åsgard-lisensene skulle få en mildere håndtering i glideskala-behandlingen hvis de fikk til unitiseringen innen 1. mars 1995. Da fikk deltakerne den motivasjonen og fristen de trengte, slik at dette ikke ble trukket ut i det uendelige.
I forhandlingene skulle de fordele verdier for 200 milliarder kroner, allikevel greide de å bli enige 1. mars 1995. To av interessentene ble kjøpt opp og man var da nede i sju partnere i denne store lisensen.

Unitiseringen - endelig
Styringskomitemøtet siste fredag før 1. mars 1995 ble minneverdig. Det var diskusjoner i kroker og ganger,  møtet ble ikke satt formelt før helt på slutten av dagen, og partnerne fikk da omsider signert siden med utgangspunktet for fordelingene og hva som ble sluttdelingen.

Uten unitiseringen ville prosjektet hatt fire lisenser som ville ført til stadige møter og juridiske vurderinger med avtaler mellom lisensene. Nå er de en juridisk enhet, og alt er vesentlig enklere. Dette er den første unitiseringen på norsk sokkel av tre frittliggende felt.

Til å styre hele prosjektet ble det dannet et kjerneteam etter NORSOK-modell. Dette har fungert sammenhengende under hele utbyggingen.

Gass-allokering
For å ha best mulig grunnlag både for gassallokeringssøknaden og PUD ble det gjort flere studier og i juni 1995 ble en Consept Evaluation report ferdig. Den summerer prosjektstatus og alle evalueringer frem til mai 1995.

Til gassallokeringen i 1995 var det Oseberg og Åsgard som var de store konkurrentene. I en prøve allokering i februar tapte Åsgard med sine tall som kun var basert på screeninger. Da hadde Åsgard alt for høye kostnader. I hele 1995 levde Åsgard med et sterkt kostnadspress for å få en konkurransedyktig løsning.I tillegg kom terminalløsninger med LPG som en samfunnsøkonomisk merverdi for Åsgard. Dette resulterte i at FU anbefalte Åsgard 1.12.95.

Godkjenning av PUD
Etter mange runder og mye justeringer sendte Statoil inn PUD for Åsgard 15. desember 1995. Den ble prydet med den helt nyutformede Åsgard-logoen, som bl.a. symboliserer kompleksiteten i Åsgard.
Vedtak om godkjenning ble gjort i Stortinget 13. juni 1996, og brev om godkjenningen fra Det kongelige nærings- og energidepartement er datert 2. desember 1996.

Endring av forutsetninger underveis
I mars 1996 krevde departementet en redusering av allokeringen til Åsgard de seks første årene. De tok vekk allokeringsvolum, og Åsgard måtte justere noe på konseptet for å injisere mer gass.
Parallelt til dette ble det brukt mye tid på å utrede mulighetene for å ta opp oljen fra Midgard. Det ble også nødvendig å gjennomføre en boring i 1997 for å stadfeste at det ikke var økonomisk lønnsomt å ta opp denne oljen.
 

Kyrre Nese - Basert på grunnlaget for diverse foredrag avholdt i perioden 94 - 98

Retur til Åsgard Pioneers Retirement Home