Vanvik i Ryfylke

Gården Vanvik i Ryfylke

VANVIK -- WANVIK

En slekt fra VANVIK i Ryfylke.

Gården Vanvik ligger på nordsiden av Hylsfjorden i Ryfylke. Det ligger innenfor en bukt eller vik med samme navn. Navnet er meget gammelt og finnes i jorde- og regnskapsbøker, panteregistre manntall, skifter og familienavn, skrevet på mange forskjellige måter ned gjennom hundreårene:

Vanduick, Vandvick (1520), Vanuig (1563,1602),
Wanuig (1610), Vanduigh (1617), Wanuigh (1621)
Wanduigh (1622)Wanduig (1626,1649,1666),
Wandvig (1720), Wanvig (1810), Vandvig, Vanvig,
Wandvig (1800-tallet), Vandvik, Vanvik, Wanvik o.fl.

Første stavelsen i navnet mener granskere er den samme som gammelnorsk vondr. Ordet vond kjennes ennå i Rogaland. Det betyr myk kvist, årsrenning eller ung tein av et tre, f.eks. hassel og flere. V a n v i k betegner da en vik der disse vokser, kanskje i uvanlig store mengder. Slike kvister ble til langt inn i det 20. århundre hugget, kløyvd og brukt bl.a. til tønnebånd, kurver og kiper. De var i eldre tid en stor eksportartikkel.

I boken "Bygdesoga for Sand i Ryfylke" skriver forfatteren Åmund Salveson at Vanvik må være en av de eldste gårdene i Sand. Den ligger mot solen og lunt for nordenvinden med varm og tørr jord like til sjøen og med skog i bakgrunnen. Terrenget er kupert og brattlendt med små teiger mellom knauser og bakker. Sogeskriveren mener at de første som bosatte seg her, må ha funnet stedet særdeles høvelig for fiske og jakt. Fornfunn viser at det har bodd folk her i flere tusen år, - både i bronse- og steinalder.

I senere hundreår var det trolig to gårdsbruk i Vanvik. I skattemanntallet for 1519 er de kalt Ytre og Indre Vanvik. I året 1665 sådde de 4 tønner korn og hadde 13 kyr og 2 hester i Ytre Vanvik. I Indre Vanvik sådde de 6 tønner korn og hadde 24 kyr og 2 hester. Dessuten hadde de sauer og geiter.- Gårdene er nå delt opp i mange bruk og jordbruket er gått sterkt tilbake. Fruktdyrking, epler og pærer, er det en del av. Og en del sauehold. - I moderne tid har oppsitterne i Ytre Vanvik tatt Garvik som etternavn, muligvis for å unngå forveksling ved navnelikhet.

Vanvik sognet, som de øvrige gårdene på nordsiden av Hylsfjorden, til Sauda skiprede. Skipreder kaltes i sagatidens Norge distrikter som på kongens bud måtte stille et skip med væpnet mannskap og proviant. Men de gikk etter hvert over til å bli rent administrative landsinndelinger som tinglaug og lensmannsdistrikter. Geistlig sognet gårdene til Sand, som fra reformasjonen, tidlig på 1500-tallet, var anneks under Jelsa hovedsogn. Fra 1857 ble Sand hovedsogn med Sauda som anneks. I vår tid hører alt dette inn under Suldal kommune.

Christen Tormodsen Wandvig og Berthe Christine Hansdatter Alvestad var i slekt med hverandre. Hun var datter av Hans Christensen Alvestad, Christens fetter. Deres felles forfedre var Christen Christensen fra Haug i Jelsa, gift med odelsjenta Martha Tormodsdatter fra Vanvik.

Foreldrene til Christen Christensen var Christen Jonsen, bonde på Haug i Jelsa, født på Åsland i Hjelmeland i 1728, og hustru Mari Jonasdatter Haug, født på Haug i Jelsa i 1730. Foreldrene til Martha var bonde i Vanvik Tormod Hadlesen Wandvig, født i Vanvik i 1745, og hustru Åsni Olsdatter Sunnanå, født 1751 på Sunnanå i Sauda. Tormods slekt hadde eid jord i Vanvik i flere hundre år.

Christen Christensen og Martha Tormodsdatter ble gift i Sand kirke den 6. juli 1794. Han var 26 og hun 18 år gammel! Christen overtok gården etter svigerfaren. Det er bratt i ytre Vanvik med gårder høyt opp over. Denne gården med større og mindre jordteiger mellom knatter og knauser - lå helt ned til sjøen med en lun bukt utenfor. Christen drev gården og utvidet den etterhvert ved kjøp og bygsling. Han tok også Wandvig som familienavn. - Ifølge folketellingen i 1801 bodde Tormod og Åsni, deres datter Anna, og Christen og Martha med tre barn der. Den dag i dag kan "Christen-tufta", påvises, der hans "stuehus" stod.

Litt om deres liv og bakgrunn finner vi i skildringer fra Ryfylke på den tiden, som forteller om hvordan folk levde på gårdene. Husene på gården stod tett opp til hverandre. De hadde gjerne et oppholds- og soverom med ildsted, ofte kalt røykstue. Var det velstand på gården, hadde de også en feststue uten oppvarming. Den ble brukt til fest og høytid og til å oppbevare stasklær, bunader og verdigjenstander. De hadde kråskap og kister og tiner som var rosemalt. Listverk og interiør ble også ofte prydet med utskjæringer og rosemaling.

De var nøysomme i kosten; lite kjøtt, mye flattbrød, grøt og velling, fisk, sild og prim. Poteter hadde de enda ikke. De kom først etter år 1800! Når de feiret bryllup, holdt de det gjerne gående både 2 og 3 dager. Karene staset seg opp med sølvknappet vest og kvinnene med bunad og silkeplagg. Fra Vanvik måtte de dra i båt til Sand, både når det gjaldt barnedåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Når ungdommer fra Vanvik og gårdene omkring, skulle til konfirmasjonsforberedelse hos presten på Sand, samlet de seg i rolag og dro sammen - jenter og gutter. - Veisamband med Sauda kom først i 1970-årene.

De lærte å forbedre jordbruket ved veiting og gjødsling, og de drev skogen. De holdt ku og hest, geit og sau, men sjelden gris og høns. Og de drev fiske! Kvinnene kardet og spant ullen. De farget tråden selv og lagde vadmel til klær, kvitler, sokker, vanter og annet. Gårdens produkter og andre naturalier var trelast, ved, tønnebånd, slakt, smør, skinn, talg, nøtter, never, tjære og fisk, som de solgte eller byttet i andre varer. De betalte også gjerne skatten i naturalier - og den kunne ofte være hard nok å utrede. Kontanter var det lite av blant folk flest.

Bøker og blad var det liten interesse for, men folkeviser, eventyr og sagn, rim og regler var viden kjent og brukt. Og i folkeskole og konfirmantundervisning var Luthers katekisme og "Pontoppidans forklaring " brukt i undervisningen. Bibel og salmebok og andaktsbøker var også i flittig bruk.