Gravide - Dagboken
Kapittel 1 - Uke 12
Det er en vakker onsdagsmorgen. Den anonyme trostesangen trøster hennes sjel, der hun sitter stille på en liten trestol utenfor sykehuskafeterian.
Solstrålene slikker hun forsiktig på huden, og tegner fregner på den bleke nesen hennes. Luften er så frisk, enda den er opphetet av solen.
Ja, ja, lille mage, nå er det bare en time til før vi reiser hjem. Dette tenker hun for seg selv i det hun trekker pusten dypt for å kjenne den herlige lukten i luften.
Hun har nå brukt hele 9 dager på sykehuset, men det er ingenting i forhold til de ca 216 timene hun har talt i sin stillhet.
En liten eplekuli ligger trygt i den tynne venstrehånden hennes. Det er nesten det eneste hun har drukket i det siste...
Pen plastflaske med NatriumClorid på en stålstang med hjul pryder hennes tilværelse i høstsolen. Det er den siste literen før hjemreisen.
Kvalmen begynte å gi seg for tre stille dager siden. Akkurat nå kjenner hun seg ikke noe kvalm, men hun er støl i enhver muskel, har fått besøk av frøken urinveisinfeksjon og kreftene... de er på pause.
Hun er ikke så trøtt lenger som hun var, enda har hun ligget i sengen i flere dager nå.
Doktor Matlyst kiler hun forsiktig i magen og henger seg fast i nesehårene, men så fort hun begynner å spise stikker han av som en liten rakkerunge!!!
Jeg som tenkte at jeg ville legge på meg, sukker den 8 kilo tynnere jenten med lyst og rosa hår, som skal bli mamma før påske.
Hun spekulerer ofte på om det er gutt eller jente inne i magen. Den lille magen som sakte vokser, og som nå er begynt å vise seg som en bitteliten kul.
Far er på vei. Han kommer kjørende og parkerer BMWen sin på sykehusets parkeringsplass, tenner en Camel og tusler bortover til den lille jenten sin som er 22 år, gift og gravid i 12 uke.
"Naturen dør" kommenterer han.
Det er midt i september og bladene gjlr seg klar til avreise. Noen blader sier allerede farvel med trærne og flyr graciøst ned til bakken. Der blir de nådeløst tråkket ned av sykehusgjester, leger og sykepleiere.
"Neida pappa! Naturen dør ikke. Det er bare trærne som ble så varme i solen at de måtte kle av seg litt". Så fniser hun litt for seg selv. (Så morsom hun er).
Nå er det på tide å hente sakene, og ta farvel intil videre. Hun må tilbake på Fredag for å skrives ut, med mindre hun da blir holdt tilbake av en eller annen grunn.
En av sykepleierene kommer inn for å fjerne intravenøsen, før far og datter lemper all bagasjen på skuldrene og stumper ut sykehusdøren.
