Turer til Valle Marina

fra 22. mai til 29. august 2003.

Se prisliste under.

Bestilling av turer:

Torild Ullestad Tlf. 56 51 48 25

Helsereiser AS Tlf: 22 79 92 00

Velkommen til Valle Marina

Det Norske Helsesenter på Gran Canaria

• Behandling.
• Opptrening
• Avlastning og ferie
• Innebygget trygghet
• Et av verdens beste klima områder. (WHO)
• Flotte bademuligheter ( Se stranden Anfi del Mar)
• Utflukter og aktiviteter.
• Terapibasseng
• Nordiske fysioterpeuter
• Treningslokaler for egentrening
• Lyse, trivelige leiligheter på 48 m2 
• Stue,studiokjøkken med dekketøy og kokemuligheter til 4. Kjøleskap.
• 2 soverom, et dobbelt og et enkelt med muligheter for ekstraseng.
• Bad med wc, bd,dusj eller badekar.
• Terasse eller uteplass med hagemøbler.
• Ta kontakt snarest for en hyggelig ferie.

Torild UIIestad, mangeårig tillitsvalgt i NAAF, har alltid hatt hard astma. Her forteller hun om treningsiver, viljen til å sprenge egne grenser - om motivasjon til innsats gjennom fel-Iesskap. Og om tapet av en kjær venn -  Ketil Moe, landskjent for sin mangeårige kamp mot cystisk fibrose og primus motor for mange tiltak nok til å ta pusten fra selv den friskeste
 

 Jeg er astmatiker og har hatt astma siden jeg var i 6 -7 års alderen, men det var først i ungdomstiden det ble verre. Har til tider vært skikkelig dårlig med lange og korte perioder inn pa sykehus. Har hatt opphold på forskjellige institusjo-ner i ulike faser av sykdommen. I 1998 var jeg så heldig å fä være pasient på "Soria Moria Slott" - Glittreklinikken. I dag ett år etter er jeg utrolig glad for det. Jeg var i en forholdsvis god periode når jeg kom dit, men likevel hadde jeg mye å lære. Enda jeg følte meg ganske utlært på forhånd da jeg ikke har vært noen passiv pasient. 

Yte selv
Rehabilitetsbiten var oppbygd slik den skal være, med maksimum av selvytelse, - om du vil ha noe igjen. Jeg skjønte fort at jeg var der for min egen del og ikke for de ansattes. Med undervisning i medisinbruk,bivirkninger, riktig kosthold, avspenning, 
 mestring og trening så måtte det bli resultater. Etter fire uker reiste jeg hjem med mange positive inntrykk, og nye venner hadde jeg også fått.I tillegg er jeg heldig og har reist som reiseleder til det Norske HelsesenterValle Marina, Gran Canaria 
  for Hordaland Fylkes-lag av NAAF, så også etter oppholdet pa Glittre. Hver dag hos fysioterapeut, felles-trening i oppvarmet basseng, og fjellturer -altså en oppfølging av det jeg gjorde pa Glittre. Dette i et klima som er noe av det beste som finnes for astmatikere. Det gjor-de meg ikke frisk, men så absolutt mye bedre. Jeg kunne utføre ting som jeg ikke fikk gjort hjemme pa Voss i dårlig Vestlandsvær.  I Lillesand hadde jeg en god venn som jeg har kjent i syv år og som jeg har hatt stort utbytte 
 av å bli kjent med, Ketil Moe. Han er velkjent for mange, cystisk fibrose rammet og lungetransplantert. Han rører ved strenger hos de fleste og han har be-vist at det går an. I fjor fullførte han sitt 14. New York maraton. 

Maraton?!?
Ketil fikk vite at jeg hadde vært ganske flink til å trene for å forbedre min styrke og motstandskraft. I juli ringte han til meg og sa: -I november Torild reiser vi til New York Maraton og du skal være med, det blir ditt livs løp. Jeg holdt på å dåne. Men 4.november satt vi på flyet på vei til JFK, New York. Sammen med 16 andre med ulike funksjonshemninger og små forutsetninger for å klare dette, reiste vi"over there" for å være med på det store "racet" 
På selve dagen var spenningen til å ta og føle på - hva hadde jeg begitt meg ut på? Starten skulle gå kl.08.00 for ikke elite- løpere. En halv banan, litt vann og en dotur det var alt jeg klarte før start. Vi hadde fâtt løpstrøye med logoen til Achilles Track Club of Norway med det norske flagget på, så jeg følte jeg hadde noe å forsvare.
Ledsagerne var med. Ketil var oppmuntrende, og med notisbok der løpsprogrammet var notert ned, 
kilometer for kilometer, miles for miles. Startskuddet gikk og flere tusen mennesker satte av gårde, i alt deltok 33.000, noen gikk, andre trillet i rullestol, pigget seg fram, hoppet på krykker, noen gikk med proteser og alle sammen med samme innstilling, - "dette skal jeg klare" Et yrende liv med heiarop fra fortauer og hus, fra andre deltagere som var med og  alle var like blide. Den ene kilometeren etter den andre ble lagt under våre føtter, vi gikk og vi gikk med ett mål for øyet, 42.195 meter skulle unnagjøres og det helst med litt stil, det var jo tusenvis av mennesker som så på. TV formidlet begivenheten til 78 millioner- over hele verden. 
Magen var litt i uorden og det ble noen besøk pa toalettet før den første mila var unnagjort. Jeg var så sliten etter 35 kilometer. Men vi kjempet oss videre i motvind, men ellers i sol og  fint vær. Ut av en liten tunnel bar det og  rundt en sving, og Ketil sa at vi måtte smile og springe, og det gjorde vi. Der på Manhatten sto det hundretusener av mennesker og  ropte til oss, orkester og "duskedamer" og ropene lød; "go Achilles, go, go, you are my Hero" og det var herlig.Tenk jeg Torild 52 år og  syk nesten hele mitt liv skulle få oppleve dette. Vi fikk en skikkelig opptur der, vi danset swing, jeg sprang. Jeg som aldri hadde klart å springe mer enn 1-  200 meter, jogget friskt avgårde. I Central Park sto tusenvis av skrikende amerikanere og noen nordmenn som ropte de var fra Trysil eller Stavanger og Bergen. Hils hjem til Norge ropte de og svingte med flagget og  ringte med bjeller. Lillehammer-OL stemning! 

Helter
7 timer 25 minutter og 49 sekunder etter start sprang vi hand i hand over mål med tårene silende nedover ansiktet. Vi - jeg - hadde klart det, vi var helter, Ketil hadde gjort meg til helt. Glemt var vonde bein, mageknip og  motvind, vi var i mål. Der ble klemmer og  kyss, medalje og roser, - for en deilig følelse. 16 hadde fullført til tross for astma, kols, cystisk fibrose, blind, døvblind, hjertetransplantert og lungetransplantert, rullstolbruker og  kreft, - alle klarte det og mitt hjerte svulmer ved tanken. Det var nok ikke mange som hadde satset penger på den gjengen her på forhånd. 
Takk til Glittreklinikken som fikk meg til å skjønne viktigheten av det å trene. Takk til NAAF Hordaland fordi jeg fikk muligheten til å være reiseleder, og takk til Helsereiser som begge gjorde det mulig for meg å trene i et klima som er helt utrolig bra for meg. Takk til Voss lokallag - NAAF som satset penger på meg og gjorde turen lettere økonomisk .  Og alle andre som hjalp meg med støtte slik at turen ble det den ble. 

Epilog
Alltid pleier "eventyr" å ende bra, dette eventyret ender ikke så bra for oss alle som reiste - det ender forferdelig trist. Den som var pågangsdriver og  motiveringsgivende før og under hele løpet, ja ikke bare da, men de syv årene jeg fikk ha ham som venn, det var Ketil. Som de fleste har fått med seg så døde Ketil 11. november1999 på Rikshospitalet i København av en infeksjon. Det er så trist så trist. Vi ville så gjerne ha beholdt ham lenger. Trøsten i dag er at det er ikke aIle forunt å leve så kort tid, fâ gjort så mye for så mange. I desember skulle han utnevnes som funksjonshem-medes ambassadør i Redd Barna og dette gledet han seg veldig til. Slik skulle det ikke gå.

Da dødsbudskapet om Ketil kom to da-ger etter jeg kom hjem fra en fantastisk tur så raste liksom verden sammen, borte var gleden over den bragden jeg hadde utført i New York, det ble ikke så verdifullt lenger 
synes jeg. Men så begynte jeg å tenke -dette hadde ikke Ketil synes noe om, han ville jeg skulle glede meg over det jeg had-de utført og  det måtte jeg fortsette å gjø-re. Det må bli litt av min oppgave å videre-føre noe av det arbeidet som Ketil brant for. 

TiI minne om Ketil er vi noen som har opp-rettet et minnefond.  Fondet heter: 
Ketil Moes minnefond.
Postboks 155.
4791 Lillesand.
Bankgiro 6201.50.01173.

Så en hilsen til dere alle, fortsett å trene, se positivt på livet, det er verdighet i å leve. Og til slutt en takk til Ketil - det fineste og  mest positive mennesket jeg har kjent, en som lærte meg så mye om det "å leve og  det å vera" 

Med vennlig hilsen 
Torild Ullestad