Reisebrev 7.     2. oktober 2010  

Det er blitt høst i Hellas nå. Det regner, lyner og tordner rett som det er. Høsten minner om en litt dårlig norsk sommer på østlandet. Ustadig vær, litt kjølig om kveldene, men godt og varmt når solen dukker frem igjen.

Min datter Christin har vært på ferie her nede i 9 dager. Hun reiste hjem igjen 30. sept. Det var utrolig hyggelig for mor med besøk av datter. Vi var først to dager i Athen som skikkelige turister og så tok vi fergen ut til Poros hvor Per ventet med leiebil. Båten var ankret opp i Vidi som er en fin bukt i nærheten av Poros.

Neste dag dro vi på biltur til Nafplio og Argos. Noen vil spørre seg selv om hvorfor vi ikke tok båten dit isteden. Da er forklaringen enkel! Christin har lett for å bli sjøsyk og i tillegg er det ganske fint å se landet fra en annen side enn sjøsiden også.

Nafplio er en vakker by med tre gamle festningsanlegg og en gammel bydel med smale gater og staselige hus. Nafplio var Hellas hovedstad fra 1828 til 1834. Den første greske kongen, kong Otto ble innsatt og bodde der fra 1833 til 1834. Han var upopulær blant grekere og ble avsatt ganske raskt. Hans opprinnelse var vistnok dansk, akkurat som dronning Anna-Marie. Nafplio er et populært feriested både for grekere og utlendinger.

For å komme opp på borgen Palamidi måtte vi forsere ca 1000 trapper. God trim for legger som trenger å røre seg litt. Belønningen er en vakker utsikt over hav og by fra 215 meters høyde. Festningen ble oppført 1711 – 1714 og er del av et stort, venetiansk festningsanlegg. I sin tid ble det betraktet som et mesterverk innen militærarkitektur på grunn av sine tykke murer, tårn og mange gårdsrom.

Vi tok en øl på en taverna på bryggen før vi forserte alle trappene. Den smakte godt og i tillegg kunne vi fotografere Burtzi som er en festning som ligger mitt i havnebassenget fra tavernaen.

Christin og jeg tok en sykkeltur inn til Galatas og fergen over til Poros neste dag. Da hadde det regnet og tordnet hele natten.

Per og jeg hadde en meningsutveksling om hvor vi skulle ta vegen etter Vidi. Per ville gjerne sydover til Spetses og videre sydover på Peleponnes etterpå. Jeg ville tilbake til Aigina som ligger nærmere Athen og Korintkanalen. Per var hyggelig og syntes at mitt forslag var greit etter en god natts søvn. Vi har sett denne øya Aigina på kryss og tvers. På sykkel, med buss og noen av oss (den yngste) til fots.

I morgen formiddag drar vi herfra til sydspissen av en av de nærmeste øyene. Der skal det være en fin bukt å ligge i fortalte vår båtnabo på bryggen. Flott mann i 40 års alderen av australsk opprinnelse men bosatt i Sverige. Han fortalte at han har tjent så mye på IT at han har sluttet å jobbe og seiler her nede i Hellas i den båten han har kjøpt her, og har to båter i Stockholm som han seiler der i juli og august. Vi møtte han sist gang vi var i Aigina også og han har stadig besøk av venner og tar dem med på seilturer. Hyggelig liv for ung rentenist! Per ble litt interessert i dykkeflasken hans sist vi så han. Den var på ca 2 kg luft og veldig godt egnet til å dykke ned å se om ankeret ligger slik det bør ligge.

Snart tar vi turen gjennom Korintkanalen og legger oss på Trizonia mens vi venter på å gå inn i Egio Boatyard.

 Reisebrev 6.     1. september 2010

Vi ble liggende i bøyen til engelskmannen i 11 dager. Milina er en liten badeby et par kilometer fra Vathoudhi Bay hvor vi lå. I Milina var det bakeri, supermarket og to slaktere. Det var en fin spasertur dit når vi trengte mat. Jeg hadde tenkt å kjøpe lammekoteletter hos slakteren en dag, men da han viste frem kjøttet ombestemte jeg meg. Her nede er det meste av vegitasjonen brunsvidd og dyrene lever antagelig på sultegrensen.

En dag tok vi jollen og gikk i land på en øy som ligger og beskytter Vathoudhi Bay mot bølger og vind. Hele øya var beplantet med oliventrær. På vår utflukt på øya fant vi en skilpadde som er behørig fotografet og små blomster som lignet på alpefioler vokset rett opp av den tørre bakken.

Så var det meldt mindre vind og vi tok turen over til Skiathos. Det er lettest å få en rolig plass i bukten ved Skiathos by tenkte vi!!!!!!

Vi gikk dit og fant ut at der var det ferger som kom og gikk, flyplass med rullebane helt ut i vannkanten, lossehavn for byggematerialer, og mange discotek som spilte veldig høyt til klokken 04 om morgen begge de to nettene vi var på Skiathos.

Vi fant en ledig bøye som vi la oss i. Selve byen var veldig søt. Mange trange gågater, sjarmerende hus, butikker og tavernaer. Den gamle havnen hadde sjarm. Den var ikke så stor og hadde tavernaer ut mot kaikanten. Jeg tror det er den søteste byen av alle jeg har sett i sommer. På Skiathos er det mange fine sandstrender blant annet Koukounaires- stranden hvor det ligger luksusbåter. Skiathos var en øy for de rike og berømte før pakketuristene inntok øya.

Det ble et todagers besøk og vi skulle ned langs Evias østside. Planen var å gå inn i en havn i Kymi som ligger mitt på det lange strekket nedover. Østsiden er ugjestmild med få eller ingen muligheter for å ta en pust i bakken. Jeg hadde sett på værmeldingen og den meldte laber bris ned til Kymi. Imidlertid er det storhavet og havdønningene inn mot havnen i Kymi gjorde det lite fristende å forsøke å gå inn der. I tillegg hadde vi lest at havnen kunne være full av fiskebåter.

Vi gjorde en beslutning om å dra helt ned til sydspissen av Evia. Det ville bli ca 100 nautiske mil som normalt er en to dagers etappe. Jeg hadde sett av værmeldingen at det ville blåse frisk på den andre etappen. Det stemte. Vi hadde mellom liten kuling og sterk kuling på den siste etappen. Vinden kom nesten bakfra og med motor i tillegg hadde vi en snittfart på 7, 5 knp den siste delen.

Litt spennende ble det da vi skulle runde sydspissen av øya og det kom et fartøy opp bak oss i mørket og selv om Per gikk så nær land han kunne var fartøyet stadig i helene våre. Endelig gikk han rundt øya hvor vi hadde bestemt oss for å gå i sundet mellom de to øyene. Jeg bad Per om at forseilet skulle tas inn før vi gikk inn i sundet. Da surret tauene seg rundt og laget en knute slik at vi ikke kunne få inn seilet og måtte la det stå og slå mot forstaget.

Nå var vi trette og slitne. Vi hadde stått opp kl 06 for å starte på turen og det var mørkt da vi kom inn i sundet. Heldigvis var vinden spak da vi rundet hjørnet og månen lyste opp nattemørket. Per fikk tatt ned storseilet og knyttet opp knutene på forseilet og dradd inn det også og vi fant frem i nattemørket mot en strand utenfor Karystos.

Jeg tror ikke at vi sovnet, vi bare besvimte av tretthet den natten.

Karystos ligger åpen ut mot syd og med vindretningen vi hadde, ble det litt dønninger inn mot båten og sandstrenden utenfor byen. Etter et besøk i byen fikk vi merke at det var vanskelig å komme igjennom bølgene inne ved stranden med jollen. Per fikk seg et ufrivillig bad i et forsøk på å komme opp i jollen og vannet plasket inn og sekkene med kameraer ble våte. En vennlig ung greker hjalp oss med å dytte jollen gjennom den første bølgen mens Per rodde på harde livet. Heldigvis gikk det bra med det som var i sekkene. Litt vått på utsiden men ingenting hadde tatt skade.

I rolig vind gikk vi videre til det stedet vi ligger nå. I Omos Markopoulou. Per så en sverdfisk som hoppet høyt opp av vannet og plasket ned igjen underveis. Vi kan se flyene som tar av og går ned på Athen flyplass fra der vi ligger.

Vinden har snudd tre ganger i løpet av et døgn. I natt ble det kraftig vind fra vest for så å bli rolig, til sent på natten ble den enda kraftiger fra nord. Jeg får litt problemer med å sove når jeg ikke vet om ankeret holder og sitter ankervakt i noen timer. Når vinden kommer kraftig fra ulike retninger så er det ikke godt å vite om ankeret vipper seg ut eller om det setter seg lenger ned. Nå er det i ferd med å gi seg med vinden for i dag. Værmeldingen vi har på internett er veldig bra.Vi finner den på www.meteo.gr/sailingmapf.asp. Ved å klikke på det området vi er interessert i får vi vinden, styrken og retningen fire ganger i døgnet ved å trykke på pilen fremover.

I morgen tidlig drar vi rundt til østsiden av fastlandsodden for så å gå til Egina neste dag.

En liten kuriositet på slutten. Grekerne bader i timesvis! Damene har hvite hatter på hodet og svømmer gjerne to og to og prater, mens mennene enten snorkler eller svømmer på ryggen mens de kaster en og en arm bakover og plasker med bena.

Reisebrev 5.    20. august 2010 

Vi ble liggende i Skroponeri ”den naturskjønne bukten” i 8 dager. Vannet kom opp i 30,4 grader og i luften varierte temperaturen mellom 34 og 37 grader på det varmeste om dagen. Det har det fortsatt med siden. De grekerene vi kommer i kontakt med sier at det er for varmt for dem også. De sier også at det ikke har vært så varmt på 10 år! Det tar vi med en klype salt. Det var varmt i begynnelsen av september i fjor også.

Etter 8 dager dro vi opp til Maliakos Gulf og la oss for anker ved Stylida. Der var det kort vei med buss til Lamia og mulighet for å leie bil. Vi lot båten ligge for anker og dro av sted. Jeg hadde sett i guideboken at det var et område ved Thessalia som var interessant å se.  Klippene står som en type pidestaller i landskapet. Øverst på mange av de utilnærmelige massivene er det klostermurer med enkelte små, mørke hull til vinduer. De dunkle murene går nesten i ett med den grå klippen.

Meteora-klostrene. For tusen år siden trakk klippene i Meteora til seg eremitter som levde i hulene som kunne nås via lange taustiger. Huleboerne håpet at Gud ville gi dem evig liv som belønning for sin selvvalgte isolasjon. På 1300- tallet slo en del av huleboerne seg sammen i et munkefellesskap. Etter hvert ble det bygd 24 klostere på klippene. Under den tyrkiske okkupasjonen ble mange av klostrene forlatt, og de fleste forfalt. I dag er det bare mulig å besøke seks av dem, hvorav fem fortsatt er bebodd. Etter hvert som det ble bygd trapper, broer og veier i klippeområdet, ble de tidligere så avsondrete klostrene et godt besøkt turistmål. Som en kuriositet er James Bond filmen ”Octipus” spilt inn i ett av klostrene. Kulissene er det ikke noe å si på! Klostrene og deres beliggenhet var ”unike”. Vi ble mektig imponert over det vi så både ute og inne. To fine dager hadde vi der oppe.

Båten lå pent på plassen da vi kom ned igjen. Etter noen dager og handling på Lidel som lå i nærheten av ankringsplassen dro vi videre til der vi ligger nå i Pagstilikos Gulf. Her ligger vi i en moring som  vistnok tilhører en engelskmann som har reist på ferie et annet sted. Vi la oss først i en annen moring, men da ble det bråk. En greker kom om natten og gjorde krav på moringen med roping og lyskaster mot oss. Vi var i god tro fordi vi hadde forhørt oss på den lokale Tavernaen om det var lov å ligge i moringene og hvem vi eventuelt skulle betale til. De sa at det kostet ikke noe og vi kunne legge oss der det var ledig. Imidlertid har vi flyttet oss til en annen moring og grekeren er på plassen sin.

Det er blitt busstur til Volos innerst i Gulfen hvor de hadde alt man måtte trenge. Det har også blitt sykkeltur til Trikeri som ligger ytterst på den halvøya vi ligger ved. 4 mil i varmen pluss en punktering, ble i det meste laget for meg. Per hadde med ny slange og verktøy og ordnet sykkelen slik at jeg kunne sykle videre. Allikevel tok jeg bussen tilbake igjen, mens Per syklet 7 mil. Han var fremme før bussen!!!!!!!!!

Reisebrev 4.     18. juli – 1. august 2010 

På Andros blåste det så mye at vi ikke kunne høre sirissene inne på land. Ankeret holdt i sterk kuling, og vi besluttet at vi kunne leie bil en dag selv om det blåste. Vi dro sydover på øya. Andros er en stor, velstående øy med ville fjell. Frodig i sør og tørr i nord. Første stopp var Andros by. Dette er en elegant by med praktfulle ny-klassistiske bygninger. Praktfull gågate i sentrum. Jeg fant en damefrisørsalong og fikk pyntet meg litt mens Per gikk ut av byen og fant en sykkelbutikk og kjøpte ny slange og nytt dekke til forhjulet på sykkelen hans. Han punkterte i en bratt bakke to dager tidligere og gikk på ”trynet”, men var heldig og slo seg minimalt. Skrubbsår på det ene kneet og hånden og ømme skuldre i noen dager ble resultatet.

Vi spiste middag på en restaurant i gågaten etter at vi var ferdige med våre ærender. Det summet av norske stemmer. Etterpå ble det besøk i Menites med alle løvtrærne, løvehodefontene og bekken som sildret forbi en taverna og en vakker kirke som man tror er bygd der det i oldtiden stod et Dionysos-tempel. Vi brukte hele dagen til å kjøre ned det ene dalføret til stranden, og opp til neste fjellovergang og ned igjen. Den ene fine småbyen etter den andre lå høyt opp i skråningene med utsikt ut over havet. Det var velstand alle steder. Husene var velholdt og i hagene var det plommer, moreller og ferskener. Andros er heretter blitt favoritten blant øyene vi besøkte.

Endelig ble det meldt mindre vind på værmeldingen. Det var deilig. Vi dro tidlig om morgenen og fikk fin seilvind et stykke på veien mot Evboia eller Evia som den også blir kaldt. Første ankringssted var Boufalo. En liten bukt som hadde en liten sandbanke med trær på som fungerte som en naturlig molo. Ellers var det natur og en taverna i bukten. Noen få hus i en klynge var det også der. Den lille bukten var full av seilbåter. Tre tyskere, en italiener og en spanjol og så kom vi. I god tro om at vinden bare kommer nordfra ankret vi opp helt inne ved land med masse kjetting ute. Det var 18 knp fra nord da vi ankret opp. Utpå natten ble det helt stille og plutselig snudde vinden og kom fra sør på morgenen. Da hadde vi ikke så mye valg, vi måtte bare ta opp ankeret og dra videre.

Neste ankringssted var Khalkis. Hovedstaden på Evboia. Vi la oss i en bukt før vi kom frem til den første broen. Ved siden av en rusten gammel båt som hadde gått i opplag. På land var det masse søppel. Gamle hagemøbler, plastflasker, istykkerrevene stolseter og i det hele tatt veldig utrivelig. Vannet var grått og skittent. Septiktankbilene kom kjørende og ble tømt i et lite renseanlegg på en odde utenfor der vi lå. Internettforbindelsen var imidlertid fortreffelig, og vi fant alle butikker vi måtte ønske i byen. Det ble mange sykkelturer inn til byen i de 5 dagene vi lå på den plassen.

En av dagen leide vi bil og kjørte nordover. Vi hadde lest at det skulle være den vakreste delen av øya. Det var veldig frodig hele veien. Pinjetrær overalt. Brannmenn var stasjoner på de høyeste toppene og speidet utover for å oppdage eventuelt tilløp til brann. Nede i dalene var det jordbruksområder med utsalg av tomater, vannmeloner, agurker osv. Vi kjørte til Limni. Byen var sjarmerende med lang strandpromenade med tavernaer ut mot sjøen og brostensgater inne i byen. Det ble et lite stopp før vi kjørte videre til det praktfulle bysantinske Moni Galtaki. Evboias eldste kloster, som er hugget inn i fjellet. Siden 1940- årene har klosteret vært bebodd av nonner. Kirken er dekket med vakre fresker. Dommedag er fremstilt praktfullt detaljert med sjeler som febrilsk klatrer opp stigen til himmelen, mens andre blir trukket nådeløst inn i uhyrets gap.

Da vi kom frem til klosteret var døren stengt. Det var jo trist tenkte vi. Plutselig åpnet en mann døren og en nonne kom frem i døråpningen. Vi spurte pent om vi kunne komme inn. På gresk forklarte de med talende bevegelser at vi ikke var kledd for å komme inn. Per skulle ha lang bukse og jeg skulle ha skjørt og bluse. Etter litt diskusjon mellom de to i døren kom nonnen frem med et skjørt og en bluse til meg og Per trakk ned buksen så langt han turte og skjortegenseren hans skjulte at stumpen var bar. Vi kom inn og fikk se alle de flotte freskene. Det er den fineste kirken jeg har sett noen gang. Alle veggene hadde fresker fra gulv til tak og de hadde fortellinger fra bibelhistorien. Dessverre fikk vi ikke lov til å fotografere der inne, men jeg vil ikke glemme det jeg så.

Før vi gikk spurte jeg nonnen om hvor mange de var. Vi hadde sett tre stykker. De var seks svarte hun. De hadde vært tolv, men de andre seks hadde lagt seg til å sove for godt.

Hele veien mellom Limni og klosteret hadde vi kjørt langs stranden. Folk badet og koste seg. Mange hadde med seg campingstoler, bord, parasoll og hele familien. Fra bestemor til barnebarn.

Neste stopp på bilturen var Loutra Aidipsou. Det er Hellas største kursted og har vært populær siden antikken for sitt legende svovelvann. Vannet bobler opp over alt, og mange hoteller ligger over varme kilder som gir vann til behandlingsrommene. Vi forsøkte å komme inn i det gamle hotellet Thermai Sylla som skal ha praktfulle behandlingsrom, men ble høflig fortalt at dette var et 5 stjernes hotell som vi ikke kunne komme inn i uten å bo der. Men vi fant en offentlig badestrand med boblende svovelvann. Dette måtte vi bare prøve. Det satt mange pensjonister og koste seg i vannet og vi gikk uti sammen med dem. Jeg hadde bare tatt med meg bikinibuksen. Gikk toppløs og vakt litt oppsikt over det, men det var først da jeg begynte å fotografere Per ved siden av alle damene at det ble litt latter av meg toppløs med det store kameraet. Det var for øvrig deilig med en liten avrivning fordi temperaturen var førti varmegrader i skyggen.

Skyer begynte å samle seg til litt truende regn. Vi hadde gått fra båten med nesten alle vinduene oppe. Bare det over Per`s pc var lukket. Innen vi var tilbake i båten igjen hadde regnet plasket ned. Alt var vått. Sofaene, teppet på gulvet. Sengene, alt var kliss klass bløtt med salt støvete vann. Det hadde ikke regnet på en måned!!!!!!!! Neste dag regnet det, lynte og tordnet. Smått om sent fikk vi tørket sofaputene og sengetøyet.

Reisebrev 3.    30. juni – 17. juli 2010

Vi har vært på Sifnos, Paros, Syros og nå ligger vi på Andros. Andros er den nordligste av øyene i Kykladene.

Vi kom hit den 14. mitt på dagen. Det blåste mellom frisk bris og liten kuling da vi ankom og la oss i en liten bukt som het Batsi. Det var et fortryllende lite sted med herlig sandbukt. Vi kunne se bunnen på 3 meters dyp. Dagen etter flyttet vi oss til Gavrion på grunn av værmeldingen som meldte sterk kuling de neste dagene. Kulingen kom og er meldt så langt værmeldingen rekker. Her i Gavrion kommer alle fergene, vannet er grått på grunn av gjørmete bunnforhold og mange ferger inn og ut av liten havn. Men vi ligger trygt og det er viktigst akkurat nå.

For en uke siden hadde vi stiv kuling til sterk kuling mens vi var på Paros. Der var vi så heldige at Per fant en flott moring rett ved ankeret. Han gikk ned og gjorde fast et tau til den og med en lang sterk line til kryssholtet i båten hadde vi straks en helt sikker ankerplass. Vi hadde to svenske båter ved siden av oss. Den ene lå i en moring og så forlatt ut. Den andre viste det seg at var et svensk par som heter Nordin som vi traff på Hydra tre uker tidligere. Det var veldig hyggelig å se dem igjen. De hadde fått datter og datterens samboer ombord og ventet på at "mellanson" skulle komme med ferge til Paros.

Den dagen den blåste mest på Paros var vi på biltur rundt på øya og så alle de små søte havnebyene og strenden rundt der. Naousa er den nordligste byen. Med sine fiskebåter malt i klare farger og de slyngende, hvite smugene er Naousa blitt ett feriemål for overklassen. Den har eksklusive motebutikker og hyggelige barer. Vi fant en kaffebar med kaloribomber av noen sjokoladekaker. Så godt man har det da!!!!!!!! På Paros østside er det sandstrand etter sandstrand. Brettseilerene hadde et eldorado den dagen vi var på biltur. Siste posten på programmet var besøk i Petaloudes, eller sommerfugldalen. Denne frodige, grønne oasen er hjemsted for mengder av svermere fra mai til august. De flagrer opp fra løvverket når de blir forstyrret.

Per og jeg er enige om at Sifnos var den hyggeligste øya vi har vært på. Vi lå for anker i en stor bukt hvor Vathi ligger. Det var til tider trangt om saligheten i bukten. Den samme dagen som vi kom, kom også Adriano. Adriano lå ved siden av oss i boatyarden hos Elly og Kostas. Han vasket og pusset båten uke etter uke mens han ventet på at konen skulle komme. Svigemor hadde brukket lårhalsen og hans kone måtte hjelpe henne en stund. Adriano er italiensk og veldig sjarmerende på en stillferdig måte. Han gledet seg umåtelig til å "navigare" som han sa. Da vi så hverandre igjen i Vathi var både vi og han veldig glade. Konen var i båten og en venn av dem også. Neste dag skulle de videre til Milos. Vi ble derimot liggende i en uke i den fine bukten. En morgen oppdaget vi at den lille markeringsbøyen vår lå et annet sted enn vi la den. Da Per tok den opp viste det seg at båten som lå foran oss og gikk før vi stod opp hadde fått vårt anker på kroken og fått problemer med tauet til ankermarkeringen. De hadde skrudd av sjakkelen mellom ankeret og tauet til ankermarkeringen og kastet det uti vannet hver for seg. På vår GPS kunne vi se at vi hadde flyttet oss 60 meter lenger fra stranden. Hver dag kom det nye båter som la ut ankeret på de underligste steder. Noen skled av gang på gang.

Den lille butikken i Vathi hadde et begrenset vareutvalg. Vi tok oss sykleturer til Apollonia og Kastro både for se andre steder, for mosjonen og for å handle. Både i Vathi og i Apollonia traff vi mange norske turister. Den siste kvelden vi lå i Vathi dro vi inn til en Taverna på stranden. Det ble plutselig helt fullt der og de sist ankomne var et ungt norsk par med en herlig gutt på to år og to måneder. Det ble et hyggelig bekjennskap. Han var nettopp ferdig med Utenriksdepartementets rekruttskole og de var på flyttefot til Kualalumpur. Hun jobber i Røde Kors og vil få ansvar for feltsykehus ved det neste jordskjelvet i Indonesia. Vi har lovet å tenke på henne når vi hører at det er jordskjelv igjen. Apropos tavernaen, så var det ikke underlig at det ble fult. Maten var av meget velsmakende. Vi spiste geit som kom fra tavernaeierens egen gård like oppe i skråningen bak tavernaen. Det var mor, far, datter og sønn som jobbet sammen.

Greske barn som oppholder seg ved vannet har det herlig i mange måneder. De bader dagen lang. Svømmer som fisker og jubler hele dagen. Vannet er rent og varmt. Mellom 24 og 27 grader hver dag.

Fra Paros dro vi til Syros og fant en strand ved den fine Foinikasbukten. Det er et populært feriested med molo og ankerplasser. Vi ankret opp i den rene sandbukten. Plutselig var vinden borte og det ble veldig behagelig. Fra Foinikasbukten gikk det buss hver time til hovedstaden Ermoupoli. Bussen gikk rundt hele øya. På den ene siden av øya frem, og den andre siden tilbake. Innom hver liten bukt og tettsted. Syros er kykladenes kommersielle, administrative og kulturelle sentrum. Hovedstaden var elegant med en kjempestor naturlig havn og blomstrende skipsverft. Rådhuset var stort og nyklassistisk fra 1876 tegnet av den tyske arkitekten Ernst Ziller. Flere stor kirker med blå kupler var vakre i bybildet.

Nå er vi altså på Andros og venter i båten på litt roligere vær. Når det kommer skal vi leie bil og se oss om på denne øya før turen går videre over til Sporadene og Evboia.H

Reisebrev 1.   2010

Lørdag 5. juni ble vi satt på sjøen i Korintbuketen av Caastas. Han rygger den hydrauliske tilhengeren under båten. Hever båten med hydraulik, kjører båt og henger nesten frem til kontoret for deretter å rygge båt og tilhenger ut i sjøen. Han vet hva han gjør. Ingen grunn til bekymring.

Elly hadde lovet oss bra vær den kommende uken. Det ble litt feil den første dagen. Vi fikk vinden rett mot oss og fikk en humpete dag frem til Korintkanalen. Vi la oss ved en betonghavn sammen med andre seilbåter da vi kom frem. Neste morgen begynte det å blåse opp ganske kraftig og båtene ble presset ublidt mot betongen. En etter en kastet båtenes eiere loss for å berge båtene fra å bli skadet. Vi gikk mot Korintkanalen og ventet på grønt lys for å komme igjennom. Det tok ikke lang tid før vi var underveis. Inne i kanalen var det stille og fint og da vi kom ut på den andre siden var det ikke noe vind. Vinden blåser ned fra de høye fjellene på fastlandet på nordsiden av kanalen, mens når man kommer på sydsiden er landet mye lavere og alt blir roligere.

Det er ikke akkurat billig å gå gjennom den 5000 meter lange kanalen. For Poppy II kostet det 175 euro. Nåvel, det er langt å seile rundt Peleponnes.

Vi satt seilene og dro ned til en fin liten bukt lenger sydover. Korfos heter det lille stedet. Ankret opp der og fikk beskjed av en svenske at nå droppet vi ankeret vårt oppå hans. Vi hørte heldigvis ikke hva han sa til å begynne med og så ingen farer. Han lå jo minst 50 meter unna der hvor vi droppet ankeret. Noen trenger mer plass enn andre. Han ville ha 90 meter å svinge rundt på!!!!!!! Da vi gikk neste morgen klaget han igjen. Per avviste klagen og vi fikk ikke med oss hans anker da vi dro vårt.

Været var vakkert! Varmt og stille! Vi gikk for motor ned til Poros. Vi la oss i en bukt litt NV for Poros og Galatas. Her ble vi i pakt med naturen. Sauer og gjeter holdt til på land ca 150 meter fra båten. Per kunne dykke ned å sette sandankeret i gjørmen. Fiskene hoppet og spratt over vannflaten innimellom. En gresk pensjonist med stråhatt og lyseblå kassebil kom hver morgen og tok sitt morgenbad. Han vasset til halsen og holdt seg der en stund å så vendte han nesen mot klærne sine og soltørker før han kjørte av gårde igjen. Han kan cirka 5 ord engelsk og de brukte han ivrig en dag vi møtte han med syklene i jollen. Vi forklarte at vi skulle sykle til Poros på fingerspråk. Da ville han gjerne kjøre oss. Vi takket pent nei fordi vi trengte den trimmen.

De fleste ettermiddagene kom det små putre, putre båter med en person og kanskje en skipshund og kjørte rundt i området og dorger etter fisk.

En nabo litt vestenfor oss ca 3-400 meter var en tankbåt som fylte tankene sine med noe hver dag og natt. Om morgenen så det ut som den var fullastet og så kommer det en ny tankbåt ved 9 tiden hver morgen og de pumper innholdet fra tankbåten som ligger stille hele tiden over i den nye tankbåten i løpet av noen timer. Dette gjentok seg hver dag. Den ene stiger og den andre synker.

Nå har vi fått svar på hva de to tankbåtene holder på med. Den som ligger stille fyller tankene sine med vann fra en ledning som kommer fra fastlandet og går i ledning som er lagt på bunnen av sjøen ut til båten. Dette vannet blir pumpet over i tankbåten i løpet av noen formiddagstimer. Når tankbåten er full går den til Hydra. Alt vannet de har på Hydra kommer med den båten.

Vi ble liggende for anker i den samme bukten i 11 dager. I denne tiden syklet vi tre ganger til Galatas og tok fergen over til Poros. Fergeturen tar 5 minutter og koster 0,80 euro hver vei. Poros er oppkalt etter den 400 meter lange passasjen som skiller den fra fastlandet ved Galatas. Til tross for turistutbyggingen er byen et tiltalende sted som strekker seg langs smale sund med travel skipsfart. Husene fra 1800-tallet klatrer i lag opp mot klokketårnet på toppen.

En av dagene vi besøkte Poros leide vi firehjuls-motorsykkel og kjørte rundt øya. Det var moro. Vi fant en fin bukt som vi kunne bade i. Vannet var krystallklart og fiskene kunne sees uten snorkel og dykkemaske. Et ferieparadis i mer enn god sommervarme. Temperaturen er best i skyggen og om kvelden og selvfølgelig i vannet. Jevnt 26- 27 grader i vannet. På vår motorsykkeltur kjørte vi til Poseidontempelet fra 500-tallet ved siden av der taleren Demosthenes tok gift i 323 f.Kr. for å unngå å bli tatt til fange av makedonerne. Vi besøkte også et gammelt kloster som er i bruk i dag. Vi kom inn i kirken mitt under en gudstjeneste.

Det ble på tide å dra videre til Hydra. Vinden var liten og vi gikk med motor og forseilet. Den lange smale samlingen nakne stein som utgjør Hydra, hadde lite historie før 1500-tallet da den ble bosatt av ortodokse albanere som vendte seg mot sjøen for et levebrød. Hydra by ble bygd i en kort velstandsperiode som ble nøret av blokadebrytere under Napolionskrigene sist på 1700- 1800 tallet. Etter selvstendigheten sank Hydra igjen tilbake i glemselen, til utlendingene oppdaget den etter den annen verdenskrig. I 1960- årene var de blitt til en flom av fremmede som gikk i gang med å restaurere de gamle husene og forvandle Hydra til et av de mest eksklusive feriestedene i Hellas. Likevel har øya bevart sin sjarm takket være en arkitektonisk bevaringsforordning som har bevart byens utseende slik det var i 1820- årene, i tillegg til forbud mot motorkjøretøyer. (Også små skipssykler). Eselkaravaner utfører all transport i bratte trappegater. All transport foregår ut og inn i den bittelille havnen. Besøkende må gå eller bruke vanndrosje. Vanndrosjene går ut og inn av havnen hvert annet minutt. Hydrofoilbåtene kommer mange ganger om dagen fra forskjellige steder. De kjører inn i havnen og bakker seg ut igjen. De store yacht må legge seg på utsiden av moloen. Inne i havnen er det plass til maksimalt 10 seilbåter av Poppy II`s størrelse. Vi var heldige til slutt og fikk den siste plassen. Havnens selvbestaltede vaktmester gjorde oss oppmerksomme på en ledig moring helt ytterst på moloen. Vi la oss inntil et hyggelig svensk par som lå der med sin Benetau 382. Hydra var et utrolig sjarmerende sted. Vi kan anbefale å vandre gjennom alle gatene og oppdage perler overalt. Vi fant også en liten restaurant som lå litt for seg selv rett ut i havet hvor vi fikk et herlig måltid. Vi ble på hils med grekere som hadde sin siestaøl rett utenfor en lokal kolonialforretning. Butikken hadde egne esler som stod ferdig oppsalet til å frakte varer fra havnen til butikken.

Nå er vi på Kea i Kykladene. Etter 2 dager på Hydra var det på tide å komme videre. Vi hadde liten vind om morgenen men den tok seg opp utover dagen. Det var ca 45 nautiske mil mellom Hydra og Kea nesten rett østover. Vi hadde sett oss ut en fin bukt på sjøkartet og gikk dit. På innsiden av moloen lå bukten vi hadde sett oss ut og vi ankret opp. Bukten skulle vise seg å hete Korissia Port. Ingen andre var der da vi kom. Etter hvert kom den ene seilbåten etter den andre og la seg rundt oss. Så kom det en stor ferge som kjørte rett mot oss og tutet. Vi ble liggende mens en av de andre seilbåtene ble vinket bort fra styrmannen på fergen. Når den første fergen hadde satt i land masse mennesker og biler og tatt nye om bord, kom det en ny ferge fra et annet selskap og gjorde det samme. I løpet av ettermiddagen var det ikke mindre enn 6 ferger før det endelig ble stille ved 9- tiden. Tidlig i dag morges tok vi opp ankeret og bakket oss inntil betongkai. Prosedyren her nede er at man kaster ankeret før man bakker mot brygge eller betongkai og bruker en planke til å gå i land over. Eventuelt egen leider som mange båter har. Vi ligger fint her og blir sikkert i noen dager mens vi utforsker øya.