Fluefiskesiden
Fluekasting - fasit eller frihet?
I tre artikler vil Mathias Lilleheim, som har det faglige ansvaret for NJFFs kursing og godkjenning av fluekastinstruktører, ta for seg både mytene og realitetene omkring fluekasting. Før han går i gang med selve kastingen, har han imidlertid et og annet å si om klassisk musikk, whiskyflasker og ukristelige tider på døgnet…
Tekst: MATHIAS LILLEHEIM
Jeg har ikke peiling på hvor mange bøker og artikler velmenende forståsegpåere har begått om fluekasting opp gjennom historien. Jeg skal heller ikke hevde å ha lest mer enn en brøkdel av dem, men fyttikatta så mye tullprat det er mulig å skrive om noe så jordnært som samspillet mellom en fluestang, et fluesnøre og et menneske.
Noen har for eksempel brukt side opp og side ned på å forklare hvor viktig det er å forestille seg en whiskyflaske av edelt merke mellom albuen og nederste ribbein, at håndleddet er kirurgisk avstivet mens man kaster og at stanga kun tillates beveget i det snevre rommet mellom klokka elleve og klokka ett. Jeg vet at disse eksemplene er en smule foreldet, men må likevel innrømme at jeg koker innvendig når jeg tenker på at slike tvangstrøyer er blitt presset nedover hodene på generasjoner av fluekastere.
Det er selvfølgelig fullt mulig å skape de nydeligste snørebukter også under slike prestasjonshindrende begrensninger, på samme måte som noen sikkert vil kunne være i stand til å lage blindslenger samtidig som de balanserer på slakk line og tygger tyggegummi, men ennå er det heldigvis ingen som har skrevet bøker om det… Altfor mange har derimot presentert sine unike versjoner av "Den Eneste Riktige Måten å Kaste en Flue på".
Til alle dere som finner glede og sjelefred gjennom fluestanga, ha følgende i hodet neste gang dere leser om optimale fluekast: Glem tvangstrøyene! Den "Eneste Riktige Måten" finnes ikke. Det finnes ingen fasit! Det som derimot finnes, er frihet til å utnytte potensialet naturen har gitt oss. Naturlovene kommer vi ikke utenom, men se på dem som muligheter, ikke begrensninger. I tillegg er hvert eneste menneske et unikt individ, med individuelle forutsetninger og egenskaper som krever like individuelle tilpasninger til alt fra det å spise frokost til det å kaste med flue.
Læring
Jeg håper ingen har skrevet bøker om det å lære å sykle. De fleste av oss lærer før eller seinere å sykle uten annen hjelp enn at en voksen lurer deg til å tro at han eller hun fremdeles holder i bagasjebrettet. En slags intuitiv "learning by doing", der det heldigvis ikke nytter at far skriker: "Ja, men så se og hold balansen da, for svarte".
Stikkordene er altså enkle: En sykkel, en vordende syklist og en oppmuntrende sjel som ikke snakker for mye om det å sykle. Vet du hvorfor dette virker? Jo, først og fremst fordi det er barn som lærer å sykle, men kanskje like mye fordi ingen har skrevet bøker om det…
Tenk deg et annet barn som aldri har hørt om fluekasting. Gi barnet en liten fluestang med snøre, og spør om han eller hun kan finne ut av hvordan disse greiene virker. Ikke vis, ikke forklar, bare observer. Jeg tror faktisk en vordende nybegynner ville lært mye mer av å sitte og se på dette barnets uhildede bestrebelser enn av å lese fluekastbøker. Ingen har sagt et ord om akselerasjoner eller bråstopper, klokkeslett eller whiskyflasker. Ingen har framvist sin versjon av den eneste rette måten. Bare et lite menneske, en fluestang og nysgjerrigheten vi alle er født med.
Hva som kommer til å skje? Har ikke peiling. Det jeg imidlertid er sikker på, er at uansett hvor mange søte små vi tester, vil hver enkelt av dem benytte forskjellige tilnærminger. Hele denne greia er som en diger labyrint der alle har sin egen personlige inngang. For noen er den første delen av veien belagt med rød løper, andre går på trynet i tornekrattet rundt første sving, men alle er på vei mot det perfekte fluekastet i labyrintens innerste kjerne. Ingen vil noensinne nå dit inn, og det skal vi sannelig være glade for. Det å være menneske handler om en gradvis aksept av det faktum at vi er imperfekte vesener, og at de største gledene handler om strevet på veien.
Hvilke hemmeligheter snubler vi så over i de siste krikene og krokene på denne veien mot herligheten? Forhåpentligvis ingen. Fluekasting er ikke noe annet enn en blanding av naturlover og ren logikk, og det mest logiske av alt er prinsippet om jevn fartsøkning eller jevn akselerasjon. Når Tiger Woods dæljer til en golfball med driveren, vil køllehodet hele tida øke i hastighet fram til det treffer ballen, og hastigheten øker mer og mer desto nærmere ballen det kommer. I så måte er det ingen prinsipielle forskjeller mellom golfkøller og fluestenger. Iallfall ikke hvis fluekasteren er av samme kaliber som Tiger'n.
Griserumpene
Kan du svare på følgende spørsmål, vet du faktisk det viktigste om fluekasting: Hva er den egentlige årsaken til griserumper?
Jo, fluestenger er tykkest nederst og gradvis tynnere mot toppen, noe som igjen betyr at de tykkeste delene tåler mest juling. Dersom akselerasjonen blir for brå, vil den spinkle stangtoppen bli overbelastet og knele, noe som medfører at den oppspente stanga ikke ruller ut som den skal. Stangtoppen får en sleng i motsatt retning, konkavt istedenfor konvekst, og svineriet er et faktum. Den menneskelige årsaken er rett og slett for mye kraft litt for tidlig i forhold til hvor mye stang vi utnytter i kastet.
En jevn fartsøkning kan tilpasses alle former for utstyrskombinasjoner og alle former for korte og lange bevegelser. Prinsipielt spiller det ingen rolle om du smeller i vei et fluekast med kort arbeidsvei og all den kraft du måtte oppdrive, eller om du bruker lang bevegelse, rolig start og liten kraft, så lenge fartsøkningen er jevn og står i forhold til utstyret du bruker.
Men hvis du absolutt vil lage griserumper, skal du gjøre følgende:
• Så kort bevegelse som mulig (bare vippe).
• Så mye kraft som mulig (smokke til).
• Bruke så lite av stanga som mulig (helst bare stangtoppen).
Jeg kaller denne kastefilosofien for " Kurtz und Schmutsig", men innrømmer at jeg kjenner et par fremragende fluefiskere som kaster nydelige og trange snørebukter, uten griserumper, med korte bevegelser, mye kraft og lite stang. De har trent og trent til de har funnet en kastestil og en rytme som kompenserer for feilvalgte utgangspunkt, men ligger hele tida og balanserer på en knivsegg: Presisjonen blir dårligere, risikoen for griserumper øker, de blir fortere slitne, har spinklere utvalg og mulighetene for de virkelig lange kastene begrenses.
Hvis du absolutt ikke vil lage griserumper (og samtidig kaste mer presist, mer variert og ikke minst lenger med mindre kraft), kan du forsøke følgende:
• Bruk lengre bevegelser.
• Start bevegelsen rolig, øk hastigheten jevnt og bruk aldri mer kraft enn du behøver.
• Bruk dypere deler av stanga og la denne gjøre mesteparten av jobben.
Det er ditt valg, og husk, du kjemper hele tida mot dine egne instinkter og dine egne kjønnshormoner (iallfall du som er mann…)!
Urinstinkt kontra følelser
Hva er det første et ekte mannfolk tenker på når han for første gang bretter fingrene rundt korken på ei splitter ny fluestang? – Jeg lurer på hvordan stanga oppfører seg når jeg kaster rolige bukter med ti meter snøre uten dobbeltrekk? Neppe! – Fy flate for ei stang. Her kan jeg kaste dritlangt hvis jeg bare flesker til alt jeg har, er nok nærmere sannheten.
For oss gutta handler det mest om å akseptere at testosteronmetoden ikke nødvendigvis er det beste utgangspunktet for å lære nye ting, noe jentene har skjønt for lengst. Det kan jo være "farlig" å diskutere et individs mykere sider i et blad som Villmarksliv, men jeg tar sjansen likevel. Både starten og fortsettelsen på et liv med fluestanga handler om å bruke "følelsene" i langt større grad enn musklene.
"Én for alle og alle for én", var slagordet til de tre musketerer. Fluesnøre, fluestang og fluekaster er imidlertid ikke alltid like samstemte. Som regel er det fluekasteren som bestemmer det meste, uten å ta hensyn til egenskaper og behov hos de to andre. I slike tilfeller handler det mye om muskler, griserumper, stygge ord og korte samliv. Ekteskapsrådgivere ber oss snakke om følelsene våre. Har du noen gang prøvd å snakke med fluestanga di?
Pust med magen, slapp av og tenk på at musklene dine kan styres etter samme prinsipp som volumknappen på stereoanlegget. Skal du synke ned i godstolen etter en lang og slitsom dag for å nyte et glass tilårskommen whisky akkompagnert av Mozarts Adagio, håper jeg inderlig at du ikke er av dem som skrur volumknappen helt til høyre. Klassisk musikk har sjelden terapeutisk virkning når basshøyttalerne kommer bort til stolen for å hilse på. Av samme grunn tror jeg heller ikke fluefiske virker særlig beroligende om det alltid kastes for fulle mugger.
Har du hørt om verbet "å modulere"? Det kommer opprinnelig fra musikken, og handler om å tilpasse styrken, eller volumet, i musikken til hva man ønsker å uttrykke. Det er et slikt ord som av en eller annen grunn ikke trenger forklaring. Si ordet høyt for deg selv, så skjønner du hva jeg mener. (Hvis du av en eller annen grunn skulle slå opp i ordboka og finne at modulere betyr noe helt annet, så ikke bry deg om det. Jeg synes min tolkning er bedre.)
For klassiske musikere er denne tilpassende kvaliteten en livsnødvendighet. Jeg skulle ønske at det samme var tilfelle for alle fluefiskere. At stang, snøre og umiddelbare omgivelser var varierende partiturer som hele tida krevde ulike "moduleringer". At kilosørreten som vaket ti meter ute, hviskende ba om minimal muskelkraft og fjærlett presentasjon til forsiktig akkompagnement av listende strykere, mens tokilosen, som vaket akkurat litt for langt ute, skreik etter hele orkesteret med pauker og basuner, og at alle fiskene mellom disse også krevde sine tilpasninger.
Dessverre er det fremdeles litt for mange som kun digger hardrock – (eller oppfører seg som om de gjør det).
Hvilke stenger bruker du? Hvilke aksjoner? Hvordan reagerer stengene på dine bevegelser og du på stengenes egenskaper? Prøv alltid å finne ut hvor lite kraft det er mulig å bruke for å få flua dit du vil ha den, og tren på alle avstander fra fem meter til så langt du klarer. Jeg har allerede nevnt dette med jevn akselerasjon, og kanskje du forstår den tekniske definisjonen av begrepet. Den endelige og dypere forståelsen av hvordan den jevne akselerasjonen påvirker de fleste menneskelige bevegelser, inkludert fluekastet, er imidlertid en del av menneskehetens genetiske arv vi prøver å undertrykke så godt vi bare kan.
Det er her følelsene kommer inn. La sjela di overstyre både hjerne og muskler, gi blanke i alle ordbøker, og la en slags indre forståelse styre kastene dine. Fra sjela til hodet; lukk øynene, bruk fantasien og tenk deg at nervetrådene vokser fra fingertuppene inn i korkhåndtaket, at karbonfibrene i den spinkle stanga forvandles til langstrakte og fintfølende muskelfibrer, at stangas hulrom er en hovedpulsåre av bankende blod. (For dere som synes dette begynner å nærme seg usikre aktiviteter som poesi og ballett, kan jeg forsikre om at det hele kun handler om en mental tilpasning. Du trenger verken ballettsko eller skjørt…).
Zapp og dobbeltrekket
Det som ofte hjelper, er en lyd. Et ord som symboliserer kvaliteten i bevegelsen, en slags indre volumknapp som får musklene dine til å beherske seg, slik at både kraften og hastigheten øker jevnt gjennom hele bevegelsen: zzzzzzzzzzzzzAPP!
De første z-ene tar litt tid, er knapt hørbare og handler om bruk av de dypeste delene av stanga du benytter i akkurat det kastet, men så øker både hastighet og volum fram til bråstoppen (z-ene er bevegelsen, mens APP-en er bråstoppen). Enkelt og greit. Du kan si det høyt eller bare inni deg, du kan bruke zapp, eller selv finne et annet ord du synes funker bedre.
Eksperimenter med lange bevegelser, korte bevegelser og ulike måter å kaste på, men prøv ikke å bruke mer kraft enn du trenger, og la stanga og snøret gjøre resten av jobben. Får du til dette, gir jeg blanke i hvor mye av klokka du bruker, om du kaster med splitcane eller karbon, om det er helaksjon eller toppaksjon og om du kaster med eller uten whisky. Følg naturlovene, følg musketerenes valgspråk, og "stay cool"!
Dobbeltrekket gir oss enda en dimensjon i dette med energisparende fluekasting. Et riktig timet dobbeltrekk, og stanga kan nesten alene utføre et fluekast der kastearmen bare styrer. Eksperimentering med ekstreme varianter av "nesten bare dobbeltrekk" vil gjøre deg til en bedre fluekaster når du seinere optimaliserer samarbeidet mellom begge hendene. Poenget er at høyre og venstre hver på sin måte må spenne opp stanga samtidig, med samme kraftutvikling og samme akselerasjon. Kastearmen skal bråstoppes samtidig som trekkarmen slipper snøret. Et lite tips: De aller fleste har en tendens til å starte dobbeltrekket litt for tidlig. Gjør du ?
INGEN FASIT:
Hvert menneske er et unikt individ, med individuelle forutsetninger og egenskaper som krever like individuelle tilpasninger til alt fra det å spise frokost til det å kaste med flue.
Starten på denne artikkelen gir kanskje inntrykk av at jeg mener at alt som er skrevet om fluekasting er vås. I så fall er dette bare delvis sant. Noe er dårlig, noe må vurderes ut fra når det ble skrevet, og noe inneholder både gode og dårlige deler. Det er dessuten mye jeg ikke har lest og derfor ikke kan uttale meg om, og det finnes absolutt hederlige unntak. Jeg har for eksempel lært svært mye av bøkene til Mel Krieger og Kjetil B. Mathisen.
Med unntak av hos Mel Krieger, er det én ting jeg savner i alt jeg har lest om fluekasting: en mer grunnleggende fokusering på selve læringsprosessen. Hvordan skal du kunne lære å kaste med flue av å lese en bok hvis det eneste som beskrives, er teknikkene og ikke den grunnleggende følelsen og forståelsen? Det var bøkene og videoene til Mel Krieger som satte meg på sporet, det var hans humoristiske forhold til læring som fikk meg til å bli alvorlig kritisk til hva jeg og fluestengene mine holdt på med, og det var han som forårsaket at testosteronbomba Lilleheim fikk en litt mykere innstilling til både fluekasting og pedagogikk.
Han fikk meg altså til å tenke nytt, og dette resulterte etter hvert i en helt ny innfallsvinkel til hvordan man kan lære andre å kaste med flue. Gjennom de siste fire–fem årene har jeg utviklet en progresjon av hjelpeøvelser som skal forenkle denne læringsprosessen. En progresjon som starter med svært enkle og banale øvelser, og gradvis bygger på med nye trappetrinn fram mot en grunnleggende forståelse av hvordan man på sikt kan trene seg opp til å bli fluekaster. I de to neste artiklene vil jeg bevege mer fra filosofi til mer håndfaste ting.
TENKER NYTT: Mathias Lilleheim har mye på hjertet når det gjelder myter og realiteter om fluekasting.