Vitamin B₁₂

De amerikanske legene Charles W. Lapp1 (1,2) og Paul R. Cheney2 (3) har i 15 år behandlet ME-pasienter med vitamin B12-injeksjoner. Det er blant annet deres lange erfaring med denne type behandling, og det vitenskapelige grunnlaget for behandlingen, som presenteres i denne artikkelen. Basert på anekdoter om at en del ME-pasienter ble bedre etter å ha fått injeksjoner med vitamin B12, begynte disse legene å behandle pasientene med subkutane injeksjoner med cyanokobalamin. Omtrent samtidig med at Lapp og Cheney begynte med B12-injeksjoner, fant dr. Len O. Simpson koppformede røde blodceller hos ME-pasienter (4), og han beskrev hvordan endringer i de røde blodcellene gikk tilbake ved behandling med B12 (5). Det antas at omtrent 1/3 av ME-pasientene kan ha symptomer som skyldes B12-mangel, og at den viktigste årsaken til dette er svikt i transporten av B12 fra blodbanen gjennom celleveggen og inn i cellen. En enkel meningsmåling viste at 50-80% ble bedre av B12-injeksjoner (2).

Teorier og vitenskapelig grunnlag for behandling med vitamin B12-injeksjoner

Dr. Lapp mener at B12-mangel kan være en medvirkende årsak til en del symptomplager hos noen ME-pasienter. Studier viser at pasienter med liknende problemer (6-, som også har normale blodverdier, kan ha nytte av B12-injeksjoner. Studier i SpectraCell laboratoriene i USA viste at 70% av personer med kronisk utmattelse - ikke nødvendigvis ME - hadde mangel på B12 sammenliknet med 40% hos normalbefolkningen (2). De fleste ME-pasientene har i utgangspunktet normale serumverdier av B12 og folinsyre. På Cheney klinikken i USA (1) ble det gjort målinger som viste at homocystein og metylmalonsyre var forhøyet hos én av tre pasienter som var plaget av kronisk tretthet. Et svensk forskerteam (9) fant at økte verdier av homocystein i cerebrospinalvæsken (hjernevæsken) forekom hos alle. De fant også en signifikant positiv korrelasjon mellom forhøyede verdier av homocystein og utmattelse. Studien tyder på at lav mengde B12 i hjernevæsken har klinisk betydning.

• Svikt i B12-metabolismen kan oppstå på flere områder (2). Dette kan igjen føre til nerveskade og andre negative virkninger på kroppen.
Transportsvikt - når B12 kommer inn i cellen, fungerer det som en kofaktor som bidrar til å starte kjemiske prosesser som gjør cellen i stand til å fungere normalt. Dersom B12 ikke passerer fra blodbanen gjennom celleveggen og inn i cellen, kan dette hemme celle- funksjonen.
Ufullstendig nedbrytning - normalt sett blir B12-komplekset brutt ned gjennom en serie reaksjoner. Når nedbrytningen blir ufullstendig, dannes kjemiske biprodukter som hopes opp og skader nerveceller. Enzymene syntetase og reduktase spiller en rolle i nedbrytnings-
prosessen av B12. Hvis disse enzymene ikke fyller sin funksjon, blir nedbrytningsprosessen ufullstendig.
Genetisk avvik - svikt i B12-metabolismen kan også skyldes et genetisk avvik. Svenske forskere (10) har undersøkt den genetiske koden hos en gruppe ME-pasienter med unormal B12-metabolisme. Enzymet reduktase kontrolleres av flere gener. Forskerne fant at pasienter som responderte best på B12-injeksjoner, hadde normal reduktase-aktivitet. De ME-pasientene som bare hadde én eller ingen dominante gener for reduktase, responderte dårlig på injeksjoner av B12. ME-pasienter som responderer dårlig på vitamin B12- injeksjoner, kan ha lav reduktase-aktivitet (2).
Ernæringssvikt - mange av dagens matvarer (ferdigprodukter) er tilsatt vitaminer, inkludert B12. Det er derfor sjelden at inntaket av B12 er mangelfullt (2). Imidlertid kan det forekomme hos ekstreme vegetarianere (11).
Sykdommer - fjernelse av magesekken, Crohns sykdom, pernisiøs anemi (atrofi av mage- slimhinnen og gastritt) og autoimmunitet kan medføre svikt i opptak av B12 fra tarmen (10).
 
• Homocystein og metylmalonsyre er organiske syrer som er forhøyede ved B12-mangel eller når metabolismen svikter. Vitamin B12-mangel forårsaker en utilstrekkelig remetylering av homocystein og bidrar derfor til økte mengder homocystein i hjernevæsken (9).
 
• Rutineblodprøver avdekker nødvendigvis ikke mangel på B12. Dette støttes av en svensk studie (9), som viste at selv om serumverdien av B12 var normal, var innholdet i spinal-væsken lavt. Dr. Cheney mener at to tredjedeler av ME-pasientene ikke har B12 i hjernen, selv om serumnivået er normalt (3).

• Hydroksokobalamin fjerner nitrogenoksid og kan være viktig dersom nitrogenoksid / peroxynitritt er forhøyet (12).
 
• Medisinske lærebøker har i lang tid anbefalt doser på 1mg/dag eller 7 mg/uke for nerveproblemer som skyldes B12-mangel (2).

Vitamin B12

Dette vitaminet, også kalt cyanokobalamin, er ett av B-kompleks vitaminene som består av B1, B2 og B6. Leveren er normalt kroppens lager for vitamin B12. Mesteparten av det B12 kroppen trenger tilføres via kosten. Naturlige kilder for vitaminet er stekt lever, kjøtt, innmat, fisk, egg, ost og melk. Vitaminet er nødvendig for DNA-syntese, dannelse av røde blodceller, normalt stoffskifte og dannelse av myelin som omgir nervecellene. Nevrologiske komplikasjoner som følge av B12-mangel er polynevropati, pareser, tungebetennelse (glossitt), nedsatt dybdesensibilitet, mentale forandringer og psykose. B12 finnes både i tablettform og som injeksjonsvæske. Væsken er en rødfarget krystallinsk substans. (Kilder: 2,10,14)

Kontraindikasjoner

Binyresvikt (2)
Kjent overfølsomhet for B12-vitamin (13)

Effekter av behandling med vitamin B12-injeksjoner

Denne behandlingen er ingen helbredende kur for ME, men kan lindre noen av symptomene (2). Overskudd av B12 og cyanid blir skilt ut (2,14). Respons på behandlingen kan komme 12-24 timer etter injeksjonen, og virkningen varer to til tre dager i gjennomsnitt. Det beskrives følgende effekter av B12-behandlingen (2,3,15):
• reduksjon av smerter
• markert bedre energinivå • mindre nummenhet eller prikking i ekstremiteter
• bedret kognitiv evne • bedre gange
• bedre humør • mindre utmattelse
• mindre irritabilitet • forbedret utholdenhet
• mindre munntørrhet • økt velvære
• mindre kraftløshet • mindre hjernetåke

Behandlingsprinsipper

Det finnes ulike former for B12 til injeksjon, blant annet cyanokobalamin, hydroksokobalamin og metylkobalamin. Cyanokobalamin svir mindre ved injeksjonen enn hydroksokobalamin (2). Kun Cyanokobalamin og hydroksokobalamin er registrert i Norge (13), men metyl-kobalamin kan fås på spesialbestilling. Dr. Cheney mener hydroksokobalamin er bedre enn cyanokobalamin. Han anbefaler en startdose på 10 mg/dag (3).
• Høydosebehandling med vitamin B12 kan innebære behandling med cyanokobalamin, hydroksokobalamin eller metylkobalamin. I blant annet Sverige og USA gis injeksjonene subkutant, mens i Norge anbefales det intramuskulær injeksjon (i.m.) (13). Mange ulike doser har vist seg effektive (2). Man må derfor finne den rette doseringen for hver enkelt pasient. Erfaringer i Sverige viser at noen kan klare seg med cyanokobalamin, mens andre trenger metylkobalamin, som anses for å være mer effektivt enn cyanokobalamin.
• Metylkobalamin (5 mg/ml) kan gis i doser på 10 mg x 2 i.m. hver uke.
• Dr. Lapp anbefaler injeksjoner på 3 mg cyanokobalamin hver andre eller tredje dag (2).
• Det kan ta opp til 6 uker før god, stabil effekt oppnås (2). Erfaringer blant ME-pasienter som får denne behandlingen er at stopp i behandlingen fører til en forverring av tilstanden. Pasientene føler seg raskt mye dårligere, og symptomene økes slik at de kommer tilbake til det nivå de var på før behandlingen startet.
• Pasientene kan læres opp til å sette sprøytene selv, slik at helsevesenet ikke belastes unødvendig.
• 1 mg folat (folinsyre) daglig i tablettform anbefales samtidig med høydosebehandling av vitamin B12. Tilskudd kan bedre reduktase-aktiviteten (2). Folinsyre er et vitamin som normalt tilføres via kosten og finnes særlig i grønnsaker, nøtter, appelsiner og bananer.
• Behandling med B12 kan maskere en folatmangel (13).
• Tilskudd av multivitaminer: Vitamin B12 kan konkurrere med andre B-vitaminer i cellen. Pasienter som behandles med B12-injeksjoner, bør derfor i tillegg til folat, ta tilskudd av multivitaminer daglig. Det anbefales også man tar antioksydanter.
• Munn- og nesespray preparater har ikke vist seg å være effektive (2).

Bivirkninger

Ting å huske på ved B12-behandling
• Utelukk ikke behandling på bakgrunn av prøveresultater. Blodserumnivåer reflekterer nødvendigvis ikke en mangel, så du trenger kanskje mer B12 selv om dine prøveresultater er normale.
• Du må ikke være redd for sprøyter. Mange personer er ikke villige til å få en sprøyte to eller tre ganger i uken. Uheldigvis er munn- eller nesespraypreparater mindre effektive enn injeksjoner.
• Oppbevaring. Generelt sett anbefales at injeksjonsvæsken oppbevares mørkt og kjølig (2). Lys og varme bryter ned produktet. Les alltid pakningsvedlegget. Instruksene for hvordan preparatet skal anvendes og behandles står der.
• Du kan sette sprøytene selv. Hvis det er bedre for deg å injisere deg selv med B12 hjemme, kan du få en resept av legen din og be om opplæring i å sette injeksjoner.
• Rapporter bivirkninger. Sørg for å informere legen din øyeblikkelig hvis du får utslett, misfarging av huden, frysninger eller andre reaksjoner på injeksjonen.
• Det er ingen interaksjoner ved bruk av B12. Det har ikke vært rapportert noen hendelser der B12 på en negativ måte har innvirket på medisiner eller andre ernæringstilskudd, så du kan ta det med ro hvis du bruker andre midler for å behandle din ME.
• Ta en multivitamin tablett hver dag. B12 kan muligens hindre absorpsjon av andre vitaminer - å ta et tilskudd kan bidra til å forebygge ytterligere mangel.
• Resultatene kommer ikke alltid umiddelbart. Det tar opp til seks uker å se forbedring ved B12-behandling, så vær tålmodig.
Kilde: Charles W. Lapp, 1999
Selv ved høydosebehandling med B12-doser på 15 mg/uke, er det ikke sett cyanidforgiftning (2). Det er ikke observert alvorlige bivirkninger. Enkelte kan få et akne-liknende utslett (16), men dette forsvinner ved dosereduksjon. Noen får misfarging av huden (ved subkutane injeksjoner), men dette forsvinner dersom injeksjonen settes dypere eller intramuskulært. Det har også forekommet en rød kul på injeksjonsstedet, og dette antas å ha sammenheng med konserveringsmidler som brukes når injeksjonsløsningen er på hetteglass. Det er ikke tilsatt konserveringsmidler i ampuller. I sjeldne tilfeller kan urinen få en svak rosa farge, noe som synes å være godartet (2). Andre reaksjoner som er observert, er at enkelte kan bli noe hissige, nervøse og hyperaktive. Dette forsvinner ved dosereduksjon. Diaré er også sett (3). Sjeldne reaksjoner (<1/1000) er allergiske reaksjoner, urtikaria (elveblest) og frysninger (2,3,13).

 

Konklusjon

 

Det er funn som tyder på at B12-metabolismen på cellenivå er unormal hos ME-pasienter. Selv om mekanismen enda ikke er klarlagt, kan behandling med B12 forbedre energi og velvære hos noen. Ifølge dr. Lapp og dr. Cheney er denne behandlingen en trygg måte å forbedre enkelte symptomer på. Som det fremgår av ovenstående, virker ikke behandlingen like godt på alle. Noen får god effekt, andre litt, mens enkelte ikke får noen effekt i det hele tatt. Behandlingsmetoden er enkel, og pasienten kan selv administrere behandlingen hjemme.

Selv om for høyt nivå av homocystein i hjernevæsken er en uspesifikk markør, er det enda et tegn på sykdommens somatiske karakter. Ytterligere studier av dette er nødvendig.

1 Dr. Charles W. Lapp er spesialist i indremedisin og barnesykdommer. Han er direktør ved Hunter-
Hopkins Clinic i Charlotte, North Carolina.
2 Dr. Paul R. Cheney PhD, er professor i medisin og leder av Nutrition Department ved Capitol
University i Washington DC. Han grunnla American Association of Chronic Fatigue
Syndrome (AACFS), en organisasjon for forskere og klinikere. Dr. Cheney var involvert i
utbruddet av ME i Incline Village ved Lake Tahoe i 1984. Han har behandlet flere tusen ME-
pasienter fra 48 amerikanske stater og 15 land.

Referanser

1. Lapp CW, Cheney PR. The rational for using high-dose cobalamin (vitamin B12). CFIDS
Chronicle Physicians’ Forum 1993;Fall:19-20.
2. Lapp CW. Using vitamin B12 for the management of CFS. CFIDS Chronicle 1999 Nov/Dec;14-16.
3. Sieverling C. Paul Cheney on B12 Injections. Artikkel hentet fra internett 26.01.04.
http://www.cfsresearch.org/cfs/cheney
4. Simpson LO. The Role of Nondiscocytic Erythrocytes in the pathogenesis of Myalgic Encephalo-
myelitis/Chronic Fatigue Syndrome. I: B.M. Hyde, J. Goldstein og P. Levine (red.), The Clinical
and Scientific Basis of Myalgic Encephalomyelitis/Chronic Fatigue Syndrome (kapittel 65, side
597-605). The Nightingale Research Foundation, Ottawa, 1992.
5. Simpson LO, ‘‘CIBA Symposium on Myalgic Encephalomyelitis,’’ Cambridge University,
England, April 1990.
6. Lindenbaum J, Healton EB, Savage DG, Brust JCM, Garret TJ, Podell ER, et al. Neuropsychiatric
disorders caused by cobolamin deficiency in the abscence of anemia or macrocytosis. NEJM
1988;318(26):1720-1728.
7. Beck WS. Cobalamin and the nervous system. NEJM 1988; 318(26): 1752-1754.
8. Carmel R, Watkins D, Goodman SI, Rosenblatt DS. Hereditary defect cobolamin metabolism
presenting as a neurological disorder in adulthood. NEJM 1988;318(26):1738-1741.
9. Regland B, Andersson M, Abrahamsson L, Bagby J, Dyrehag LE, Gottfries CG. Increased
Concentrations of Homocysteine in the Cerebrospinal Fluid in Patients with Fibromyalgia
and Chronic fatigue Syndrome. Scand J Rheumatol 1997;26:301-307.
10. Regland B, et al. One-carbon metabolism and CFS. Presented at The Clinical and Scientific Basis
of Chronic Fatigue Syndrome (international symposium), Sydney, Australia, February 1998.
11. Jacobsen D, Kjeldsen SE, Ingvaldsen B, Lund K, Solheim K. Sykdomslære. Indremedisin, kirurgi
og anestesi. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2001.
12. Pall ML. Cobolamin used in chronic fatigue syndrome therapy is a nitric oxide scavenger. J CFS
2001;8(2):39-44.
13. Felleskatalogen 2003.
14. Bjørneboe G-E Aa, Drevon CA (red.). Mat og medisin. Nordisk lærebok i generell og klinisk
ernæring. 4. utgave. Høyskoleforlaget. Nordic Academic Press, 1999.
15. Carruthers BM, et al. Myalgic Encephalomyelitis/Chronic Fatigue Syndrome: Clinical Working
Case Definition, Diagnostic and Treatment Protocols. J CFS 2003;11(1):7-115.
16. Sherertz EF. Acneiform eruption due to megadose B-6 and B-12. Cutis 1991; 48: 119-120.