Av Jodi Bassett (Australia, 2005)
oversatt til norsk og bearbeidet av Eva Stormorken

Referanser og annen litteratur

 

 Årsaker til postviralt utmattelsessyndrom:

 

Hva kan utløse ME?

 

Oftest er det en akutt prodromal infeksjon (en influensaliknende sykdom, sinusitt, gastroenterittt, infeksjon i øvre luftveier, bronkitt) som utløser ME/ICD-CFS, men også vaksinasjon, anestesi og eksposisjon for miljøgifter, kjemikalier og tungmetaller kan gjøre det. Fysiske traumer slik som ulykker med motorkjøretøy, kirurgi og blodtransfusjoner tror man også i tillegg kan utløse ME/ICD-CFS. Legg merke til at dette er faktorer som utløser sykdommen og ikke er selve årsaken (Carruthers et al, 2003). Starten på ME kan være plutselig eller, hos noen, gradvis.

 

Hva forårsaker ME? Har det vært utbrudd (epidemier)

 

Ja, historisk sett finnes det registrerte utbrudd helt tilbake til 1934 i Los Angeles, da det ble rapportert en epidemi som på den tiden først syntes å være poliomyelitt (Acheson, 1959; Gilliam, 1938; Henderson og Shelokov, 1959; Parish og Ramsay, 1992). En granskning av tidligere utbrudd avdekket at de kliniske symptomene var like i mer enn 60 registrerte epidemier av ME spredd over hele verden (Dunn, 2005).

 

Teorien som for tiden hersker er at ME er en systemisk sykdom som er utløst av en virusinfeksjon. Dette synspunktet støttes av historien (ME-epidemier har etterfulgt polioepidemier. Serologiske studier har vist at samfunn som hadde vært rammet av ME-utbrudd, effektivt var blitt motstands-dyktige (eller immune) mot senere polioutbrudd) (Dowsett, 2005a), forekomst (korrelasjon med en influensaliknende prodromal sykdom), symptomer (hovne lymfekjertler, lavgradig feber, sår hals) og likheter med andre virussykdommer, spesielt mononukleose og postpoliosyndrom (Verrillo og Gellman, 1997, s. 19). Forskning støtter også opp om at virus er årsak til lidelsen (selv om muligheten for økte skadevirkninger på de endokrine- og immunologiske systemene som følge av nerveskadelige miljøgifter, slik som organofosfatpestisider virkninger, også i økende grad er implisert (Short, 2005).

 

I 1959 publiserte dr. Donald Henderson (epidemiolog ved CDC) og dr. Alexis Shelokov (epidemiolog ved NIH) en oversiktsartikkel i New England Journal of Medicine (1959) der de beskrev flere utbrudd. Dr. Henderson skrev: ”Det epidemiske mønsteret, fraværet av noen felles risikofaktorer og den høye insidensen blant medisinsk- og sykehus personale stemte bare overens med en infeksiøs sykdom som ble overført fra person til person”.

 

            ▪ For ytterligere informasjon, se: TCJRME (a) Recent Epidemics: Why are the Epidemics so important

 

Hvor vanlig er ME, hvem får det og hvordan?

 

Selv om ME har forekommet i århundrer, var det for det meste en relativt uvanlig sykdom. Etter massevaksinasjonsprogrammer av polio i 60-årene, ble antallet poliorammede sterkt redusert og utbrudd av ME syntes å være rammet på samme måte. Det var ikke før slutten av 70 årene at ME begynte (av grunner som fremdeles ikke helt er forstått) sin dramatiske økning i forekomst over hele verden. Mer enn 20 år senere er ME en verdensomspennende epidemi av overveldende størrelse. Mange mennesker har dødd av ME (The National CFIDS Foundation, 2005a), og det finnes millioner av mennesker som er alvorlig rammet av denne epidemien (The Committee for Justice and Recognition of Myalgic Encephalomyelitis (TCJRME), 2005b).

 

Perioden der ME er mest smittsom, starter rett før symptomene oppstår og varer gjennom sykdommens akuttfase (som varer i flere måneder eller hos noen i flere år). ME synes å være svært smittsom, men også svært selektiv. Man antar at overføringsmåtene er ved tilfeldig kontakt (luftveis), spytt (f. eks. kyssing), seksuell overføring og overføring via blodprodukter. Det er også ting som tyder på at en asymptomatisk bærer kan være i stand til å overføre sykdommen til andre i en kort periode etter at vedkommende er blitt utsatt for sykdommen. ME synes ikke å medføre en betydelig smitterisiko under rekonvalesensfasen og/eller kroniske sykdomsstadier.

 

ME er fire ganger så hyppig som multippel sklerose. Det er også hyppigere enn lungekreft, brystkreft eller HIV (hos kvinner) med et estimat på 2 millioner rammede i USA (Jason, Richman, Rademaker et al, 1999). Sykdommen utgjør faktisk et stort samfunnsproblem (Bell, 1995; Jason et al, 2000). Man antar at det er 250 000 rammede i Storbritannia og rundt 36 000 i Australia og mange flere over hele verden. Barn og tenåringer er også mottakelige for sykdommen, og barn ned til fem år har fått diagnosen ME. Det er antatt at ett hundretusen barn er rammet bare i USA (Munson, 2000, s. 198). En nyere studie i Storbritannia avdekket at ME var den absolutt hyppigste årsaken til barns langtidsfravær fra skolen (Dowsett og Colby, 1997; Dowsett, 2003; Dowsett, 2005b).

 

Når det gjelder forekomsten av ME tilfeller (og utbrudd), foreligger det en yrkesmessig skjevhet mot lærere (studenter) og helsearbeidere. Disse gruppene med høyere risiko arbeider ikke i miljøer som er mer stressende enn gjennomsnittlige jobber, men disse jobbene krever flere vaksinasjoner enn andre. Denne forbindelsen til beskyttelsesvaksinasjon er ofte sett ved infeksiøse sykdommer (Hyde, Bastien og Jain, 1992).

 

Alle aldersgrupper rammes, men hyppigst er de rammede under 45 år når sykdommen oppstår. Kvinner rammes omtrent tre ganger så ofte som menn, et forhold som er vanlig ved autoimmune lidelser (selv om barn av begge kjønn rammes like ofte). ME rammer alle raser og sosioøkonomiske grupper og er blitt diagnostisert over hele verden (Marshall, Williams og Hooper, 2001).
 

<<tilbake