Jeg kunne kjenne lukta, følelsen av å være i Ravensbrück under 2. verdenskrig. Jeg kunne se for meg at 100 kvinner med barn i hendene marsjerte inn i gasskamrene, i håp om å få seg en forfriskende dusj. Kvinner falle død om, barna falle i gulvet for så å ligge med store smerter helt til gassen nådde alle i rommet. Noen barn døde bare av fallet på murgulvet. Det var helt utenkelig, men jeg kunne likevel se for meg et bilde.

Vi ankom leiren Ravensbrück etter en kort middag på et ungdomsherberge i nærheten. Mange forskjellige tanker samlet seg i hodet mitt. Jeg visste ikke hvordan det kom til å bli. Jeg hadde hørt så mye forferdelig om Ravensbrück. Vi samlet oss i en av brakkene, og guiden vår Ivana fortalte litt om leiren. Vi fikk mye informasjon på kort tid. I deler av brakken var det en framstilling av bilder, modeller av tiden i konsentrasjonsleirene, informasjonshefter om enkelte kvinner, redskaper og en tung, stor tralle som ble brukt av kvinner på den tiden. Dette fikk vi gå for oss selv å se på. Kvinner ble behandlet på samme måte som menn, og måtte bruke samme, tunge redskaper i arbeidet. Her var det ingen forskjell i kvinner og menns arbeid, slik som i dag. Kvinner som ikke kunne arbeide på grunn av sykdom, alder eller lignende ble drept. De var ubrukelig mente tyskerne.

Alle kvinnene som ble sendt til Ravensbrück fikk beskjed om å kle av seg alle klærne og fikk alt håret barbert av. De ble torturert, voldtatt og noen ble sendt i gasskamrene. I et lite hus utenfor var krematoriet. Med det samme vi gikk inn i det, fikk jeg ekle frysninger nedover ryggen. Vi fikk se ovnene, det var helt forferdelig. Jeg hadde en klump i halsen når jeg tenkte på det. Det var helt forferdelig. Tenk at noen kunne brenne mennesker? Uten noe skyldfølelse i det hele tatt? Det kan ikke beskrives.

Vi gikk senere utenfor brakkene og fikk se et stort område. Der var det en murvegg med minnesmerker fra alle landene som hadde ofre i Ravensbrück under krigen. Vi la blomster på Norges minnesmerke. På den andre siden kunne vi se en innsjø som ble kalt Tåresjøen. Der hadde vi en minnestund hvor alle jentene kastet hver sine rose på vannet og noen leste dikt. Vi hadde også ett minutt stillhet på slutten. Rett vedsiden av brakkene var det en smal gang, med murvegg på begge sider. Den ble kalt skytegangen. Kvinner ble lurt av tyskerne til å prostituere seg, for så å få bli fri. De ble fortalt at hvis de løp gjennom denne gangen, ble de fri når de kom ut. Men når de kom ut igjen ble de skutt. De ble lurt og det var det mange som ble. Jeg kunne se det for meg, jeg fikk et bilde i hodet hver gang vi ble fortalt noe nytt.

I løpet av krigen satt 107 753 kvinner i Ravensbrück, 40 000 av de var fra Polen. Av disse 107 753 kvinnene ble mellom 40 000 og 50 000 myrdet, og 90 000 ble ofre for tilintetgjørelse gjennom arbeid, sult, epidemier og medisinske forsøk. Forholdene i Ravensbrück var elendige. Maten var dårlig, boforholdene var dårlige og de hygieniske forholdene var elendige. Mellom 4-10 kvinner lå i samme seng om nettene. I køyesenger. Avføringen deres rant gjennom til sengen under og mange døde av disse elendige forholdene. Mellom 1 500-3000 ble drept med gass.

De kvinnelige fangene i leiren ble brukt til medisinske eksperimenter. Ofte jødiske kvinner. De ble behandlet med et stoff kalt sulfonamid i forbindelse med sår og beintransplantasjoner eller de ble direkte infisert med bakterier. Norske kvinner fikk også denne skjebnen. På unge sigøynerkvinner ble det utført steriliseringseksperimenter. Siden jødehatet var så stort under krigen hadde de en spesialaksjon for utryddelse av jødekvinner. De ble drept med fenolinjeksjoner. Stoffet fenol ble sprøytet inn i kroppen deres. Fenol er et giftig og etsende stoff. Det ble til slutt anslått at 92 000 kvinner døde i Ravensbrück av sykdom, sult eller henrettelser.

Mange tanker surret rundt og ting var vanskelig å forstå. Det er umulig å sette seg inn i hvordan livet var i Ravensbrück. Det dannes bilder i tankene, men de kan ikke måles med hvordan livet virkelig var.