Lyskasteren sveiper over området, alt er stille. Kalde soldater sitter i sine vakttårn. Jeg ser dem fra her jeg ligger i rottereiret. Vi ligger oppå hverandre som små rotter som prøver å holde varmen i vinterkulden. Luften er klam og veggen er hullete. Jeg ligger og ser på stjernehimmelen, den virker klarere nå enn på lenge. Jeg prøver å sove, men det går ikke. Jeg hører mange hoste og stønne. Det vil bli en lang natt.

De hamrer på døra. Mange er allerede oppe og går. Nå gjelder det å være tidlig ute til matbrakka. Etter en rask vasking av ansiktet er jeg på vei ut døra.

Ved brakka er køen lang. Trøtte, slitne ansikt møter meg. Køen rykker raskt fremover, snart får jeg min porsjon med suppe og hardt brød. Jeg rakte frem koppen min, og soldaten gav meg en øse full. Suppen er kald, jeg dypper brødet i koppen for å mykne det opp. Raskt sluker jeg brødet og suppen. Det gjør godt i en sulten kropp. Jeg går mot porten, snart skal vi igjen ut å arbeide. Jeg stiller meg opp i køen min. Jeg og mange andre er tømmerhuggere, vi har i oppdrag å rydde et område for trær. Signalet går og vi marsjerer gjennom porten. Over oss sitter fete soldater og teller oss opp. 53 menn. 53 slitne menn.

Toget av fanger subber av gårde mot arbeidsplassen. Det er drøye 5 km til plassen. Føttene mine verker. Det er kaldt og snøfnuggene daler lett. De er frie, de kan fly dit de vil. Jeg vil også fly.

Fremme ved plassen får vi utlevert hver vår øks. Så begynner slitet atter en gang. Øksa er sløv, huggene preller av treet. Svetten renner, jeg blir våt og kald. Sulten begynner å ta tak. Trette ansikt fyller den nakne skogen. Omsider tar øksen tak i treet. Hakket blir større, flisen spruter, så faller det. Timene går sakte forbi. Flere trær blir felt. En soldat ringer i klokken, et lettet sukk går gjennom mennene. Jeg stiller meg opp i rekken og marsjen tilbake til leiren begynner. Jeg er trett og kald. Jeg har mistet følelsen i fingrene, og en fot har begynt å verke. Det er vondt, veldig vondt. Armene henger og slenger, de er utslitte de også. Sulten gnager. Hele kroppen verker. - Schneller, roper en soldat, mens han vifter med geværet sitt. Vi får opp dampen. Snart er vi tilbake . Jeg kan lukte suppen, det kjennes godt ut, for magen er tom.

Jeg tar frem koppen fra lommen og stiller meg i kø. Alle rundt meg har ett mål for øye; å få seg mat. Mange strømmer nå mot brakka. Tynne utsultede menn, gamle og unge. Koppen min ble fylt opp og jeg fikk en brødskalk. Jeg tar de siste skrittene mot brakka vår. Det kjennes ut som om jeg har bly rundt beina.

Jeg slenger meg opp i senga, det er trangt, men jeg kjenner søvnens klo gripe tak i meg. Det er en urolig natt. En manns dødeskrik spjærer luften, jeg tvinger meg til å sove videre.

Jeg våkner, allerede er jeg utslitt. Jeg står opp og går for å vaske meg. Det kalde vannet kjennes godt mot ansiktet.

Ute blåser det en kald vind fra vest. Den tar motet fra meg, mens jeg går for å få meg mat. Jeg hører høye rop fra matbrakka. Det som en gang var en kø, står nå i en ring rundt guttungen som prøver å få mer mat. Han har store poser under øynene. Med spinkle armer vifter og peker han på koppen sin. En av soldatene mister tålmodigheten og roper ut: -Takket være guttungen blir det ingen mat før til kvelds! Brått forandres ansiktene til tilskuerne. Sinte fjes dukker frem. Jeg kan se at gutten krymper seg og ser etter en vei ut av massen av mennesker. Mennene sirkler seg rundt ham. Jeg orker ikke å se.

Jeg snur og går mot plassen der vi skal stille opp. Jeg kjenner sulten gnage. Flere fanger kommer og snart er vi klare til å vandre ut til arbeidsplassen. Vi subber av gårde. Jeg prøver å samle på kreftene. Vi går sakte, soldatene kjefter og smeller, men det holder bare en liten stund. Snøen er dyp, og jeg begynner å miste følelsen i beina igjen. Snart fremme, men dagen er lang.

Vi får øksa plassert i hendene, den virker enda sløvere enn før. Jeg går mot et tre og begynner å hugge. Jeg er sliten og sulten. Svetten gjør meg kald. Hos noen flyr flisen, hos andre kommer bare et hult dunk. En mann synker sammen. En soldat legger merke til at han ikke jobber og går mot ham. Soldaten roper til ham, men mannen bare rister på hodet. Soldaten trekker pistolen, snøen blir rød. Med ett får vi en ny glød over øksa. Jeg tør ikke å stoppe.

Rundt oss begynner snøen å virvle opp og trærne uler sterkere. Noen av soldatene har begynt å fryse. De mumler for seg selv, kanskje vi får gå tidligere? -Hoi!, roper jeg idet granen faller. Vinden blåser en iskald vind. Foten min verker mer og mer. Jeg går mot et nytt tre. Sulten gnager. Hver lille bevegelse gjør vondt. Timene går og jeg feller flere trær. Vinden blåser gjennom klærne mine. Så ringer klokken.

Jeg går så fort jeg orker. Jeg vet at i leiren venter suppe og brød. Rundt meg går andre fanger. Vi er så få, mange har visst sluppet taket i dag. En mann foran meg faller, og jeg snubler over ham. I alt oppstyret mister jeg skoen min. Jeg leter, men jeg kan ikke finne den. En soldat ser på meg, og peker på geværet sitt. Jeg skynder meg til plassen min. Foten verker. Jeg prøver å tenke positivt, men i denne elendigheten er det vanskelig. I det fjerne skimter jeg murpipene, snart fremme.

Jeg går rett mot matbrakka. Jeg har ikke spist på 11 timer. Jeg tar atter en gang frem koppen. Mat! Glupsk heller jeg innpå suppen. Jeg går mot brakka, på døra henger det en lapp:

Den månedlige legeskjekken, det går kaldt nedover ryggen. På sengekanten tar jeg av meg den våte sokken. Tærne er helt blå av kulde. Det gjør vondt. Håper at de blir bedre til i morgen!

Nok en urolig natt. Jeg våkner av at foten gjør veldig vondt. Jeg halter bort til vaskene, og skvetter litt vann i ansiktet. Med ett er det nesten ingen igjen i brakka. Jeg skynder meg haltende etter.

Ute ser jeg legene sitte i hver sin stol inntullet i pledd. Noen av fangene har allerede begynt å løpe i ring. Jeg får ordren: - Begynn å løpe!