En uke. Det er ikke så forbaska mye tid akkurat. Det er 52 av dem i et år. Ukene flyr når vi gjør hverdagslige ting. Jeg synes i hvert fall at skoleuka så vidt har begynt før helgen er over oss, og helga forsvinner jo enda raskere enn skoleukene. Vi får ikke med oss så mye. I en vanlig uke sitter det ikke så mange inntrykk igjen.

Men når vi derimot gjør noe spesielt i en uke, så kan vi få med oss utrolig mye og sitte igjen med de mest fantastiske inntrykk. Klassene 1ST og 2ST fra Rissa videregående skole, pluss fire lærere, en reiseleder og to danske bussjåfører hadde en slik uke for ca en måned siden. Da var vi nemlig på kontinentet en tur.

En stolt ørn med og langt vingespenn og gullkrone. Piggtråd. Strålende solskinn. Trang celle. Godteri. Gasskammer. Trønderlynne. Dansk dynamitt. Kontrastene er store.

Europa. Det er den minste verdensdelen, ikke sant? Selv om vi nordmenn teknisk sett bor i Europa til daglig, blir det noe helt annet å komme til kontinentet. Alt er så annerledes. Ikke bare språk, kultur og penger, men også landskapet. Flatt. Milevis på milevis av åkrer og motorvei. Nei, timesvis på timesvis av åkrer og motorvei. Stort. En merkelig tåke, som sikkert ikke er der hele tiden, men som bortimot konstant lå tjukk oppå den grå seksfeltede motorveien omgitt av gule og grønne felt av landbruk, og gjorde møtet med kontinentet enda mer – tja, hva skal vi si? Kjedelig. Europa er kjedelig. I hvert fall Nord-Europa. En ting man nesten ble mer lei av enn kjedelig landskap var trailere. Svære, tunge beist på mange hjul. Beist i alle regnbuens farger, som farer fort, men sakte i forhold til resten av trafikken, over de flate slettene. Disse beistene sluker meter på meter, kilometer på kilometer, mil på mil – ja, du skjønner tegningen. Med en kolossal kraft frakter de varer til en ukjent plass. Det som er moro når man kjører dobbeltdekker og sitter øverst, er at man ser veldig mye. En oppdager en nesten ny verden når man kan se hva disse beistene styres av. Menn. Som oftest med bart. Overvektig er de óg, de fleste. Grå røyk kommer ut av kjeften på bortimot hver og en av dem. Men må innrømme at det ser ut som om de koser seg, der de sitter med beistet satt i cruise control, sigaretten mellom fingrene, musikken på full guffe og kaffen i koppholderen. Alle har satt et personlig preg på de få kvadratmeterne som er å finne i førerhuset.

Men vi hadde ikke dratt til kontinentet for å se på motorvei og tåke. Det var bare en del av transportetappen. Med fin hjelp av Aktive Fredsreiser og en slovakisk reiseleder, Ivana, skulle vi få oppleve det som kun hadde nådd oss gjennom historiebøker, internett og media. Vi skulle få møte det tidligere Nazi-regimets grusomhet.

Som sagt så var vi to klasser, ca 60 elever til sammen, fire lærere, reiseleder og bussjåfører. Vi dro fra Flakk en tirsdag. Med buss. Ikke bare med buss, men med en dobbeltdekker, som det så vidt ble nevnt i sted. Og det stopper ikke der, den var merket med danske(!) flagg på sidene. Det var nok det mest flaue med hele turen. At en gjeng med nordmenn skal kjøre rundt på kontinentet med dansk markedsføring og propaganda er ikke mindre enn en skandale, synes jeg. Såpass må jeg si. Kan ikke lyve heller. Men det finnes tross alt viktigere ting her i verden. Det fikk vi oppleve i Polen.

Forestill deg en slette på størrelse med minst hundre fotballbaner. Rundt den sletta er det et høyt gjerde med piggtråd. Innenfor det gjerdet er det hundrevis av nedbrente brakker. Kun grunnmuren og pipa står igjen. Kun et titalls brakker overlevde nazistenes flukt fra sovjeterne. Alt ser så øde ut. Ensformig. Tåken fra motorveien er her også. Den setter stemningen. Alle føler seg tunge til sinns og triste. For rundt 60 år siden ble ca. én og en halv million mennesker drept her. Dette er Auschwitz. Jøder, sigøynere, homofile, funksjonshemmede og andre folkegrupper som nazistene mente var mindre verdt, ble sendt hit. 70 – 80 % ble geleidet rett inn i gasskammerne. De resterende måtte jobbe som slaver.

Klarer du å forestille deg alt det som skjedde for 60 år siden? Det klarte ikke jeg. De fleste hadde forventet å bli veldig preget av situasjonen, men mange ble ”skuffet”, deriblant meg. Grusomheten som ble begått av nazistene under 2. verdenskrig er så hinsides all fornuft at det er utfordring å kunne se for seg en liten brøkdel engang. Konsentrasjonsleirer som Auschwitz er en stor, svart flekk på menneskets rulleblad og samvittighet. Det var ikke tyskerne som gjorde dette under krigen, det var nazistene. Dette har jeg blitt flinkere på å presisere. Holocaust og krigen generelt er så grusom og utenkelig at det ble for stort for meg og mange andre. Men du verden for et inntrykk det satte i oss likevel.

Heldigvis er det ikke kun negative inntrykk du får når du for én gangs skyld gjør noe spesielt en uke. På vår tur besøkte vi Polen og Tyskland. Krakow-dagen var den beste. Stort mer heldig med været går det ikke an å bli. Man kan nesten si at glødekulen gjorde det for varmt, men bare nesten, for i overgangen september/oktober er det ikke lov å si at det er for varmt. Men med svart genser ble det litt for drøyt.

Et rektangel. To hundre meter bredt, en kilometer langt. Tre etasjer. 270 butikker. Galeria Krakowska var gigantisk. Makan til kjøpesenter finnes det ikke flust av. En skulle tro at man ble forvirret inni et slikt senter, og det ble man også. Men ikke så forvirret. Formen på senteret gjorde de til en nytelse å gå i de mange klesbutikkene. For det var det det var. Klesbutikker. Merkeklær, stort sett. Og det var billig.