Mitt første møte med Birkenau-leiren er skremmende. Det første vi får øye på er en lang bygning laget av mur. Dette viser seg å være inngangsporten. Jeg føler at hjertet mitt vandrer opp mot halsen samtidig som vi parkerer bussen. Alle rundt meg ser spente ut, ikke bare fordi dette er den første av leirene vi skal besøke, men også fordi dette er en utryddelsesleir bygget for å ta livet av mange mennesker hurtig. Utenfor inngangsporten er det noen plakater som viser et oversiktsbilde over hele området. Når jeg sier området, mener jeg Auschwitz I og Auschwitz II-Birkenau. Det er også en plakat med diverse informasjon om leiren på flere språk. Men jeg skal bare konsentrere meg om Birkenau.

Etter noen minutter utenfor porten med venting får vi gå opp i tårnet. På veien opp i tårnet må vi gå i trapper og inn i ei dør. Døra er lav, men samtidig tung. Etter hvert får vi høre en norsk kvinnelig stemme, som forteller om hva som foregikk her under andre verdenskrig. Hun har en skikkelig nervepirrende stemme som setter en støkk i meg. Samtidig som vi hører på henne, ser vi ut over hele leiren fra tårnet. Først da ser jeg hvor forferdelig stor denne leiren er. Den rekker så langt øyet kan se. I Birkenau er området dekket av gress. Vi ser alle restene av brakkene, med murpipene og grunnmuren. Nazistene satte fyr på mange av trebrakkene mot slutten av krigen, da de skjønte at de skulle tape. Men noen brakker står ennå. De fleste er laget av mur, men et fåtall trebrakker står også oppe enda. Leiren er delt i to, ett område for menn, og ett for kvinner og barn. Noen minutter senere er vi alle nede fra tårnet. Vi blir delt i to etter hvilken skoleklasse vi går i, altså 1ST og 2ST. Vi får hver vår guide som skal følge oss, - først i denne leiren, deretter i Auschwitz I senere på dagen.

Først viser guiden vår oss to av trebrakkene som ikke ble brent ned av tyskerne. Dette er på den mannlige siden av leiren. Den første brakken inneholder toaletter og noen vasker. På dette utstyret skulle alle fangene vaske og stelle seg på. Og jeg vet heller ikke om man kan kalle dette for toaletter. Det fantes ingenting som privatliv når fangene skulle på do. Det var do uten skillevegger, og det gikk heller ikke å skylle ned. Prøv å forestille deg all lukten av alle personene som satt på toalettene. Det andre store problemet må ha vært hygienen. Jeg kan ikke se for meg at det ble vasket og holdt rent særlig. Den andre brakka er en sovebrakke. Inne i den er det mange køyesenger med 3 etasjer i høyden. Guiden forteller oss at det kunne være opptil 12 personer i en seng samtidig. Det vil si tre, fire personer i hver etasje. I tillegg antar jeg at sengene er omtrent 70 cm brede. Noen døde om natten på grunn av avføringen til de som lå høyere i senga. Dette var jo en umenneskelig dårlig standard, og er en helt forferdelig tanke. I tilegg var det en stor varmeovn som skulle varme fangene om natten på vinteren. Deretter viser guiden oss noen murbygninger. Vi befinner oss nå på delen for kvinner og barn. Murbrakkene står etter hverandre i en fryktelig lang rekke. Alle brakkene hadde hvert sitt nummer som var festet oppe ved taket, foruten dette var de like. På den måten var det lettere å navigere seg frem til den rette bygningen en ”bodde” i.

Vi går inn i Block 16a, en av brakkene for kvinner og barn. Her er det også senger oppdelt i tre etasjer. Men den nederste er på bakken. Sengene her hadde enda dårligere standard enn hva mennene hadde. Mellomrommet mellom etasjene var ikke alltid av det høyeste slaget. Gulvet var også laget av mur, i likhet med brakka. Men guiden forteller oss at det ble laget etter krigen. Under krigen var det bare jord og gjørme som var på gulvet. Det hendte at gjørma kom i sengene til de som sov i den nederste etasjen. Dette førte til sykdommer og død.

Men den verste opplevelsen ventet fortsatt på oss. Vi forflytter oss til krematoriene og gasskamrene. Bygningene er jo sprengt eller brent av tyskerne, for å fjerne bevis, men grunnmurene står der ennå. Nå er det en stille stemning i klassen. Alle ser triste ut og er forbannet på nazistene. Det aller, aller verste er dammene ved grunnmurene. Der ble asken av brente mennesker dumpet. Dette fordi asken kunne bli tatt av vinden, og blåst utover leiren og skape en lukt. Da kunne fangene i leiren bli mistenksom på hva som foregikk der. Det som skjedde var at SS tilbydde fangene en dusj. Men det var ikke bare vann som kom ut av dusjene. Også gasser som drepte mennesker på kort tid. Og når kvinnene hadde barna sine med seg, ble det verst for barna. Fordi denne gassen kom fra taket døde mødrene først på grunn av høyden. Barna ble levende noen minutter lengre, med sin mor død. Dette må ha vært helt forferdelige minutter for barna.

Mot slutten av omvisningen får vi oppleve de berømte jernbanesporene i Birkenau. De som fraktet fanger inn i leiren. Sporene gikk på tvers av leiren som delte den i to. De gikk helt opp til gasskamrene og krematoriene.