Med ett gikk det en vind av redsel gjennom meg. Lukten av noe gammelt, en lukt jeg aldri hadde kjent før; lukten av gammelt hår. Ondskap som var til å føle på. En følelse uten håp i det hele tatt. Hele historien var utenkelig, jeg hadde aldri trodd mennesker kunne være så onde. Og enda verre, var det ikke litt brutalt å ta vare på håret deres? Å la turistgrupper som inkluderer barn ned i 8-årsalderen få se dette? Eller var det bare jeg som hadde en sterkere medfølelsesevne enn andre? Ikke vet jeg. Og det visste ikke noen andre heller.

Vi befant oss i verdens mest berømte konsentrasjonsleir: Auschwitz 1. I tillegg til min klasse, 1ST, reiste vi sammen med klassen over, noe som gjorde turen mer spennende, det var flere mennesker å bli kjent med. Lufta i området var kjølig, og det lå en hvit tåke over hele området, og himmelen var temmelig grå. Det var oktober og høsten var på vei til å gå over til vinter. Været passet perfekt til stemningen som fylte våre ungdomssjeler idet vi fikk mer og mer kunnskap om det som hadde skjedd her. Kanskje det er det man kan kalle harmoni?

Guiden snakket OK engelsk, men jeg fikk ikke med meg noe av det som ble sagt; jeg syntes bildene og minnene fortalte nok. Enkelte ting fikk jeg med meg, når han fortalte om hvor mange som døde for eksempel, jeg har ganske lett for tall. Og beskrivelse av forskjellige torturmetoder fikk jeg også med meg. Ikke det at jeg er så opptatt av tortur, men enkeltes ondskap er ganske fascinerende, tanken på at de får adrenalinkick av å skade andre, at de rett og slett nyter det, det forundrer meg, det gjør at jeg setter et spørsmålstegn ved mennesket.

Jeg slentret etter resten av gruppen, sjokkert av alle gjenstandene som fant seg i huset. Håret gjorde størst inntrykk på meg. Lange vakre fletter, små jentelugger, grå hårtuster, brune manker, noen med hårstrikk i, andre med spenner. Alle sammen most sammen i en stor haug; og dette var sikkert bare en brøkdel av alt håret de hadde barbert av hodene til fangene før de ble sendt i gasskammeret. Håret var simpelthen ille å se på, for å si det sånn, jeg griner sjelden, men ondskapen som lå i luften i dette huset fikk meg faktisk til å felle noen tårer. I tillegg til alt håret krasjet handikaputstyret, koffertene med jødenes navn på og barneklærne inn i hjernen på meg. Hvordan kunne noen være så flinke til å lyve og skape håp at de fikk jødene til å tro at de skulle få en ny mulighet til å starte livet i øst? Hvordan kunne mennesker være så skjødesløse at de sendte små barn som ikke engang hadde lært å snakke inn i gasskamre, for så å stjele de peneste klærne og gi dem til sine egne barn? Det var ubeskrivelig sjokkerende. At noen kunne takle å plukke opp mennesker og kaste dem i massegraver uten å felle en eneste tåre, uten å få en smule dårlig samvittighet, kun fast bestemt på at dette var det rette, så sinnsykt hjernevasket.