Pasientrettighetsloven, i lys av menneskerettighetene, innebærer at rettighetstenkningen er gitt forrang fremfor den tradisjonelle paternalisme som har preget helsepersonells holdning til pasientene i helsevesenet.

NOU 2005: 1. God forskning – bedre helse. Kapitel 11 Menneskerettighetene


Walter Keim

Almbergskleiva 64

6657 Rindal, 21.11.2014 (oppdatert)


Til
Sivilombudsmannen (SOM)
Postboks 3, Sentrum
0101 OSLO



Sammenfatning av klagen om pliktbrudd, uforsvarlig legevirksomhet (Hpl §4) og Hpl § 67 (ref. 2014/3236) angående manglende informert samtykke, dvs. selvbestemmelse


Kopi: Pasient- og brukerombudet Sør-Trøndelag, adv. Leif Strøm, Norsk Pasientforening



En smertefri pasient som kritiserte legen pga. livsnødvendig operasjon å stoppe dødelige blødninger ble nektet ble brakt til taushet med uhjemlet tvangsbehandling med anestesimidlet midazolam i strid med RETNINGSLINJER FOR LINDRENDE SEDERING TIL DØENDE (Den norske lægeforening og Rådet for legeetikk – 2001) dvs. uten dokumentert indikasjon, samtykke og tilstrekkelig informasjon. Pasientens totale avvisning av beroligende er dokumentert i journalen. En helt unødvendig grusom død både for pasienten og pårørende.

Det refereres til Sivilombudsmannloven § 3: Sivilombudsmannen skal "bidra til at offentlig forvaltning respekterer og sikrer menneskerettighetene." Helsetilsynets tilbakesending til Fylkeslegen og Fylkelegens endelige vedtak bringes inn til Sivilombudsmannen, bl. a. fordi samtykke ikke er behandlet adekvat: Vedtaket er i spenningsforhold til ”(d)et normative utgangspunktet for helselovgivningen (…) at mennesket er autonomt og verdig. Dette er stadfestet gjennom internasjonale menneskerettighetsdokumenter, og er i nasjonal rett kommet til uttrykk først og fremst gjennom pasientrettighetsloven.” (vedlegg B: NOU 2011: 9. Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. 4.1 Pasientrettighetslovens samtykkebestemmelser). Det klages over: Fylkeslegens endelige svar på klage på avgjørelse i tilsynssak (ref. 2013/9107-736.2) datert 20.5.2014, Fylkeslegens brev 27.8.2014 (ref. 2013/8191) som alle ender "kan ikke påklages" og Fylkeslegens brev 19.2.2014 (ref. 2013/8191) med ordene "denne saken er avsluttet" uten at pliktbrudd er vurdert. Både menneskerettigheter, pasientrettigheter og fakta blir satt til side.


Det synes at de godt underbyggende argumenter i vedleggene I, II og III er ignorert uten at jeg kan se direkte imøtegåelse eller begrunnelsene for det. Her vil en liten del av argumentene gjentas angående menneskerettigheter, pasientrettigheter, journal og fakta forøvrig som referer til de ignorerte vedleggene. En del nye referanser underbygger gamle argumenter ytterligere.


Fylkeslegen i Sør-Trøndelag konkluderer 5.3.14 med at behandlingen ”har vært faglig forsvarlig”, med ”gyldig indikasjon for sederende medikamenter”, ”stilltiende samtykke jfr. prl § 4.2” (side 8) og således ”ikke brudd på Spesialisthelsetjenestens § 2-2 eller prl. §§ 4.1 og 4.2” (side 9). Avgjørelsen angis å være endelig og ”kan ikke påklages”.

Et eksempel av helsevesenets manglende forståelse for pasientrettigheter og menneskerettigheter er at Folloklinikken med henvisning til «retningslinjer» uttaler «Vi gjorde alt riktig» etter å ha blitt dømt for menneskerettighetsbrudd i Oslo Tingrett Oslo tingrett TOSLO-2006-143112 (ref: J). Her blir det alminnelige prinsipp at menneskerettighetene er grunnlovsfestet og har forrang foran norske lover ifølge menneskerettsloven krenket.

Samtykke gjelder også f. eks. for symptomlindring. "Sykepleien 2010 98(02):70-73 DOI:. 10.4220/sykepleiens.2010.0008: Palliativ behandling spesielt rettet mot eldre mennesker er et økende behov" der symptomlindring er sentral, ordlegger seg slik "Pasientens (informerte) samtykke er en sentral del av forberedelsene til livets slutt."

Journalen nevner ikke samtykke.

At kravene til samtykkes kvalitet stiger med hvor stor inngrepet er blir utførlig undersøkt i brevet datert 30.3.2014. Her foreligger bevissthetstap som er i et spenningsforhold til straffeloven § 229 (se ref 2: Retningslinjene for sedering). Ignorering av spørsmål om samtykke krenker pasientens autonomi (se også ref 2: Retningslinjene for sedering) og er i spenningsforhold til ”(d)et normative utgangspunktet for helselovgivningen (…) at mennesket er autonomt og verdig. Dette er stadfestet gjennom internasjonale menneskerettighetsdokumenter, og er i nasjonal rett kommet til uttrykk først og fremst gjennom pasientrettighetsloven.” (ref. A: NOU 2011: 9. Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet.). ”Statens helsetilsyn har lagt til grunn at enhver behandling som gis uten slik tillatelse (samtykke …), anses som gitt i strid med forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4. 2” (Statens helsetilsyns vedtak 04.03.2010 – advarsel til lege, helsehjelp uten samtykke, antipsykotika. ref. A: NOU 2011: 9, kapitel 4.1 Pasientrettighetslovens samtykkebestemmelser).


Anestesilegen som initierte sederingen betegnet initieringen og gjennomføringen som «terminal sedering» i journalen (18.10. og 20.9.13). Da indisering «uutholdelige smerter» mangler ble det etterpå påstått at det var symptombehandling.

Retningslinjene for sedering (kapitel 8.2) definerer sedering slik: «Med lindrende sedering til døende menes medikamentell reduksjon av bevissthetsnivået for å lindre lidelse som ikke kan avhjelpes på annen måte.» Ordlyden inkluderer til å med forandringer innenfor lett sedering dvs. forandringer av bevissthet i våken sedering. Men i «Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121:1085 – 8: Lindrende sedering til døende i Norge» tolkes det innskrenkende slik: "Pasienten gis medikamenter for å senke bevissthetsnivået slik at lidelsen ikke lenger oppleves bevisst (11 – 13), fra ”slumresøvn” til dyp bevisstløshet." Så det er ikke formålet med behandlingen (symptomlindring) men resultatet (bevisstløshet) som teller. Da det i denne saken inntraff bevisstløshet («ikke kontaktbar») gjelder Retningslinjene for sedering.


"I et ressurssterkt norsk helsevesen er lindrende sedering lite brukt og sjelden indisert (S. Kaasa, personlig meddelelse)" (se ref. E: Tidsskr Nor Lægeforen 2006; 126:467 – 70. Den døende pasient).

"Når det gjelder antall behandlinger med lindrende sedering til døende, fant

Helsetilsynet at det benyttes svært sjeldent. (Helsetilsynet (2006) s.9)" (se ref. F: LINDRENDE SEDERING TIL DØENDE).

" Lindrende sedering til døende brukes trolig sjelden i Norge, og ikke for å fremskynde døden. I de få registrerte tilfellene er slik behandling gitt til pasienter med svært store

plager."(se ref. G: Lindrende sedering til døende. Reidun Førde. Tidsskr Nor Lægeforen nr. 4, 2006; 126: 471–4).

Det er altså dokumentert at lindrende sedering til døende anvendes veldig sjeldent bare for pasienter med «svært store plager» og må derfor sees strengere enn alminnelig praksis.

Her foreligger sedering av an døende pasient og det påstås at indikasjonen er symptomlindring. I legejournalen ble det 18.9. og 20.9.13 betegnet som «terminal sedering». Allikevel blir det ikke redegjort for hvorfor «Retningslinjer for lindrende sedering til døende» (ref. 2, her Retningslinjene for sedering) ikke skal gjelde. Her påstås indikasjon for “våken sedering” som antageligvis antas så «harmløs» at den ikke faller under Retningslinjene for sedering. Men faktisk inntraff bevisstløshet («ikke kontaktbar» i legejournalen 19.9.13) og derfor må Retningslinjene for sedering legges til grunn. Fravik trenger en begrunnelse som ikke er gitt.

Advarselen i Bærum saken stiller krav til journalføring (dokumentasjonsplikt), tilstedeværelse av anestesilege og førte til advarsel selv om samtykke forelå. Denne saken her er enda alvorligere. På tidspunktet av Bærum saken fantes ikke Retningslinjene for sedering ennå.


Påstanden at journalnotater underbygger vurderingene f. eks. tilstrekkelig informasjon til pasienten og pårørende har ikke støtte i journalen. Rettferdiggjør vurderingen en praksis å omgå Retningslinjene for sedering? Helsetilsynet påviser i rapporten «Kartlegging av bruk av lindrende sedering til døende. RAPPORT FRA HELSETILSYNET 6/2006. MAI 2006 (ref. H) at både samtykke, dokumentasjon og ansvar for lindrende sedering er i praksis mangelfulle. «Bare 15 (av 110) avdelinger svarte i klartekst at pasientens samtykke er nødvendig før lindrende sedering ved livets slutt kan gies». Ut fra et jantelovens perspektiv kan dette forsvares som den velmenende formynders (legejournalen “i pasientens beste”) verk. Men i et internasjonalt menneskerettsperspektiv er “psykiatrisk tvangsbehandling er menneskerettslig illegitimt og i strid med CRPD” (ref O: NOU 2011: 9. Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet)

Norge ble av menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og politiske rettigheter 2012 oppfordret om å slutte med tvangsinngrep og bygge opp helsetjenester basert på fritt og informert samtykke (ref. N). Dette tilsier at informert samtykke styrkes vesentlig i praksis også for psykisk friske.(Her foreligger det uhjemlet tvang.)


I «Introduksjon til menneskerettigheter innen psykisk helsefeltet» av Gro Hillestad Thune, Siri Blesvik, erfaringskompetanse.no 2010:4 (ref. C). På side 14 står det: "Oslo tingrett avsa våren 2007 en dom hvor Folloklinikken og Aker Universitetssyskehus ble dømt for brudd på artikkel 5 (retten til personlig frihet) og artikkel 8 (retten til respekt for privat- og familielivet) i EMK. Saksøkeren var en ung kvinne som ble tvunget til å komme til klinikken ved trussel om å bli hentet av politiet. Hun ble så sendt videre til tvungen observasjon på Blakstad sykehus før hun ble sendt hjem etter et døgn. " (se "Fastsettelsesdom for brudd på EMK artikkel 5 og 8", Oslo tingrett TOSLO-2006-143112)

Både fylkeslegen, Helsetilsynet og Sivilombudsmannen hadde før hadd ingen innvendinger. At pasienten tok ingen antipsykotisk medisin pga. bivirkningene synes å ble brukt å rettferdiggjøre menneskerettsbruddene.

«Pasientrettighetsloven, i lys av menneskerettighetene, innebærer at rettighetstenkningen er gitt forrang fremfor den tradisjonelle paternalisme som har preget helsepersonells holdning til pasientene i helsevesenet. Nå handler det i langt større grad om individenes rett til å bestemme over seg selv i møtet med helsevesenet.» (4). Her vises altså at selvbestemmelsen, dvs. retten å nekte helsehjelp og behandling bare etter samtykke krenkes.

Skyggerapporter i regi av FFO (ref. M) og WSO (Vi Shall Overcome) (ref. N) til UN får fram denne informasjon som korrigerer myndighetenes skjønnmaling. Likestillingsombudet oppfordret Helseministeren 10.10.14 i Dagbladet til handling.

Under viktige menneskerettsprinsipper i «Introduksjon til menneskerettigheter innen psykisk helsefeltet» blir «Den minste inngreps prinsipp- Kravet til proporsjonalitet» nevnt. I legejournalen betegnes bolusdosen 14.30 og fordobling av iv dose kl. 15.00 den 18.9.13 (ikke 19.9 som vurderingen legger til grunn) som preventiv (legejournalen 14.10.13) som ikke følger dette prinsippet, som er også med i Retningslinjene (andre tiltak må vurderes og prøves).

Her i denne saken finnes det et vedtak av Fylkeslegen som setter pasientrettigheter og fakta til side. Juridiske undersøkelser (ref. 3 og 4) tilsier at det er et generelt problem at pasientklager avvises på basis av legens påstander som gjør at praksis å krenke pasientrettigheter ikke blir fulgt opp av tilsynet. Så det kan hente at vurderingen støtter seg til det som har utviklet seg som praksis pga, av få klager og manglende tilsyn.


Midazolam betegnes som indisert pga. «akutt lindring av disse symtomene (uro, forvirring og angst), men er ifølge Norsk legemidelhåndboket anestesimedikament som i tillegg har «kortvarig antikonvulsiv effek» dvs. muskelavsalapning. Pasienten lå i sengen uten å kunne røre på seg og trengte ingen muskelavslapning. Beroligende er i legemidelhåndboken, felleskatalogen og legemiddelsiden.no ikke nevnt som indikasjon. At det forelå «gyldig indikasjonen» har ingen støtte i beskrivelsene av legemidlet men brukes allikevel. Dosene må være individuelt tilpasset da reaksjonen er svært forskellig og må finnes med prøving (tiltring) for å ta hensyn til den individuelle tilstanden dvs. her, alder, blødninger, respirasjonsproblemer, hjernemetastaser osv.

Når et anestesimidlet brukes med mål «sederingen med opprettholdelse av bevissthet» må man passe på at den ikke blir for stor men «tilstrekkelig» for å oppnå formålet. Når resultatet var bevisstløshet (legejournal 19.9.13 «ikke kontaktbar») i 2 døgn er påstanden at pasienten fikk tilstrekkelig dose i strid med fakta og absurd.

Pårørende var de eneste som var tilstede i den siste halvtimen får pasienten døde (sykepleiernotatene: «kom selv og varslet personalet»). Journalen beskriver riktig «Gradvis nedsatt respirasjon». Pasienten sluttet å puste regelmessig en halv time før døden og snappet fortvilet etter luft etterpå. Tårene trillet over kinnet. Alle som kjente henne vet at hun ofte sa: «Livet er kjært» og hadde en jernvilje å leve. Men legetabben å tilsidesette kontraindikasjon respirasjonsproblemer (som ble brukt å nekte henne operasjon) forkortet livet hennes mot hennes vilje.


Fylkeslegen ignorerer helt å behandle at lindrende sedering hos døende forkorter livet (ref. F), der det også er fra et juridisk synsvinkel redegjort for begrunnelsen av svært strenge krav nær det gjelder samtykke og dokumentasjon. Denne saken inneholder også respirasjonsproblemer, som er nevnt under kontraindikasjon og bivirkninger og som er utenom det generelle.

At leger kan sette til side leggemiddelverkets påbud er en følge av den særnorske «tradisjonelle frihet for forskrivning» for leger. I Sivilombudsmannens sak ref. 2006/147 « medisinering av dement pasient» anla kommer dette fram. «NOU 2011:9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. 14.8 Særlig om mennesker med aldersdemens» ordlegger det slik:

«Det er særlig bruken av antipsykotika ved atferdsmessige symptomer som er kontroversiell. Et trekk ser ut til å være at behandling med slike legemidler i stor grad blir iverksatt i strid med gjeldende retningslinjer, med andre ord på ikke godkjente indikasjoner.»

I USA er det ordnet slik:

«Med hjemmel i loven er det utarbeidet offisielle retningslinjer der man blant annet har stilt spesifikke krav til bruken av antipsykotika. En slik rettslig regulering av medisinskfaglige spørsmål, vil imidlertid kunne oppfattes som i strid med den norske tradisjonen.

I Norge svikter Fylkeslegen sin oppgave å sørge for at utbredt tilsidesettelse av legemiddelverkets retningslinjer opphører: «I Norge har leger fri forskrivningsrett» (Fylkelegen i Sivilombudsmannens sak 2006/147). Til å med “er ikke godkjent for” settes til side. Sivilombudsmannen kommenterer godkjenning av feilmedisinering slik: «medisinskfaglige vurderinger som jeg vanskelig kan overprøve». Men Sivilombudsmannen svikter sin oppgave å undersøke selvbestemmelsesrett pårørendes veto dvs. retten å nekte helsehjelp, dvs. helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke (SP artikkel 1).


I legejournalen er sedering til bevisstløs søvn i 45 minutter fra kl. 11. beskrevet slik: «pasienten svært agitert med begrenset effekt av stesolid i.v.» dvs. indikasjon mangler, da den grunnlovsfestete ytringsfrihet tillater å være uenig med legene og si sin mening. Å si sin mening er ingen lidelse men en befrielse. At legene innbilder seg at det er en lidelse å si sin mening og få ut frustrasjoner er ingen gyldig indikasjon å gi beroligende som pasienten er totalt imot. Det er i alle fall umenneskelig å «berolige» en smertefri pasient til taushet under påskudd av «symptomlindring».

Hverken informasjon til pasienten (prl. § 3-2, helsepersonelloven §10) eller pårørende er dokumentert. Pårørende «informeres om dyster prognose dersom blødning ikke stopper med transfusjon» Sykepleiernotatene 18.9.13: Pårørende «er informert om pasientens tilstand». Fylkelegens vurdering at pårørende ble informert har verken støtte i journalen eller det sykehuset påsto i etterkant. På dette punktet er vurderingen et god-dag-mann-økseskaft svar til klagen om manglende informasjon til pårørende om sederingen til bevisstløshet. I sykepleienotatene står det: »Ble informert til (pasienten) at hun skulle star(t)e med midazolam før oppstart. Dette for å finne litt ro.» Det er påfallende at reaksjonen av pasienten som avviser beroligende totalt mangler. Det er et motsetningsforhold når Fylkelegen påstår at det ble informert om sederende behandling når det under indikasjon og dosering påstås at det er “våken sedering”. I ettertid blir sedering til bevisstløshet i legejournlen 20.9.13 beskrevet som tvangsbehandling: «Pga. Agitasjon og uro ser vi oss nødt til å sedere ytterlige med bolusdose (1) mg x 2 samt at infusjonen økes til 2 mg/time da 1 mg/time har hatt utilfredstillende effekt.» både dokumentasjon av informasjon til og samtykke av pasienten mangler.


Når vi pårørende ble feilinformert 18.9.13 å kunne fortsette å snakke med pasienten og at hun er ved bevissthet i noen timer før hun dør samme natt (se vedlegg I) er det merkelig å påstå at pårørende ble informert.


Pasienten har klart å få dokumentert sitt ønske om bare å være i sykehuset for å få behandling å bli frisk (sykepleiernotatene 17.9.13) og ellers «komme hjem». I tillegg er total avvisning av beroligende (legejournal, sykepleiernotatene 16.9.13) dokumentert. Allikevel ble hun «beroliget» til taushet og bevisstløshet og frarøvet muligheten å snakke med 4 pårørende som stilte opp for henne: En grusom død for henne og pårørende (ref. 5 og K, legejournal 20.9.13: «traumatisk»). Det eneste ord hun fikk sagt var et fortvilet rop «JA» da vi spurte om hun har det vondt. Dette ble formidlet til sykepleierne som senere spurte om hun har smerter. Der var svaret nei (sykepleiernotatene 18.9.13), som er kontraindikasjon til sedering. Allikevel fortsatte sederingen. Den 19.9.13 krevde pårørende at hun vekkes, noe retningslinjene pålegger sykehuset å gjøre. Forsøket ble avbrudd pga. «uro» som er ingen indikasjon for sedering ifølge retningslinjene for sedering. Fratagelsen av bevisstheten var unødvendig, da det eneste som var nødvendig å oppnå ro var at anestesilegen holder seg bort fra hennes synsfelt: Han hadde nektet operasjon å stoppe blødningen (og heller lot henne blø til døde) uten nødvendig vedtak, overføring til Øya helsehus og var ansvarlig å ha sedert henne (kl. 11., 13. 0g 14.30, den 18.9.13).

Kirurgi ble nektet, da det var antatt at pasienten hadde bare en natt å leve og ville ikke våkne fra narkosen. «Pasienten har metastaser til lunger som gjør at hun ikke kan få narkose» (Svar til forespørsel 18.9.13 fra Overlege Elisabeth Helgadottir) Faktum er at hun levde i 2 døgn og overlevde sedering til bevisstløshet i 2 døgn viser at hun hadde rett og det var feil å nekte å prøve å stoppe blødningene til fordel for en sikker død. Dessuten er hun holdt i sykehuset mot hennes vilje. Det er dokumentert at pasienten var positiv til overføring til Øya helsehus (legejournal 16.9.13).


Informasjon (prl. § 3-2, helsepersonelloven § 10) og samtykke (prl. § 4-1) må oppfylle visse krav: ”Derimot vil det kunne ligge an til erstatning der det ikke er gitt informasjon om reelle skaderisikoer( Lødrup Peter: Lærebok i erstatningsrett. 6. utg. Oslo 2009 s.275), eller mulige risikoelementer er nedtonet på en måte som gjør at samtykket til helsehjelpen ikke anerkjennes som rettmessig.(72)” (ref. Q: UiO: Pasientskadelovens rettslige og rettspolitiske virkninger. Kapitel 4.2.4 Ansvarsgrunnlagene). Det finnes også rettspraksis.

Her foreligger dokumentasjon av nektelse av beroligende. Derfor kommer medvirkningsaspekt inn. Helsedirektoratets brev av 20.01.2011 – sak 11/201: Lovtolkning - Pasientrettighetsloven §3-1 - Pasientens medvirkningsrett (ref. P) oppsummerer: «Det skal nedtegnes i pasientjournalen hvilken informasjon som er gitt om temaet, hvilken dialog helsepersonellet har hatt med pasienten og om pasienten har gitt sitt samtykke før behandlingsmetoden ble anvendt, jf. journalforskriftens § 8 litra j.»


Det er oppsiktsvekkende at Fylkeslegens vurdering av så lav kvalitet og som polemiserer mot klageren. Faglig autoritet blir missbrukt å sette til side menneskerettigheter, pasientrettigheter, journal og fakta. Vurderingene har ingen støtte i journalen og mangler intellektuell redelighet. Tør aktørene i helsevesenet synke så lavt pga, at offentligheten og pressen stilltiende aksepterer 2000 pasienter dør hvert år pga. sykehusfeil (ref. L: Prof.Peter Hjort, 2007: Uheldige hendelser i helsetjenesten)?


Fylkeslegen påstår stilltiende samtykke. Imidlertid må «pasientens handlemåte og omstendigheten for øvrig» (prl. § 4-2) tas hensyn til:


Alle disse omstendighetene svekker antagelsen av stilltiende samtykke. Samlet er det en sannsynlighetsovervekt som når opp mot godtgjort at stilltiende samtykke ikke foreligger. Det er meget forunderlig at Fylkeslegen «ikke har funnet noen holdepunkter at det ble gjennomført behandlinger mot hennes vilje».


Fylkeslegen har ikke behandlet følgende forhold (20.5.14: «ikke så hensikt (...) med å gå inn i alle argumenter»):


Det er i helsepersonelloven § 55 tredje ledd fastslått at Helsetilsynet «skal vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen» noe vedtaket av Fylkeslegen ikke gjør.

Sykehusets svar til klageren dokumenterer at informert samtykke, saksbehandling for innsynskrav hovedregel 1 til 3 dager og begrunnet avslag av tilføyelser til journalen ikke blir nevnd i svaret. I møte falt forslaget det «er nødvendig å anvende lovverket i St. Olavs for at pasientintegritet og pasientautonomi løftes fra honnørord til realisering i pasientenes hverdag» på steingrunn. Svaret var: Vi avventer Fylkeslegens vedtak. Sykehuset oppfatter sin virksomhet som medisinsk og overlater til Fylkeslegen å bortforklare pasientrettigheten (se vedtak 20.5.2014, 27.8.14 om journal og 19.2.2014 om innsyn/tilsyn). Den 3.1.14 ble Fylkeslegen oppfordret å føre tilsyn iht. lovverket som ble avvist 19.2.14. Ombudsmannens sak 2014/3013 viser at Sivilombudsmannen fører tilsyn iht. lovverket når det gjelder innsyn. Dermed framstår St. Olavs hospital som et rettsfritt rom.


Fra et jantelovens perspektiv kan det framstå utilbørlig å forstyrre dette samspillet med en klage. Fra et internasjonalt menneskerettsperspektiv er forholdene skandaløse.


For et rettighetbevisst autonom mennesket er det sjokkerende hvordan det å stå på rettighetene blir møtt («forvirret», «agitert») og derfor nærliggende å reservere seg mot å havne selv i et rettsfritt rom. Det er betegnende at St. Olavs hospital prøvde å skjule reservasjonen (vedlegg IV).


Det er Sivilombudsmannens oppgave å bidra til at menneskeretten selvbestemmelse som er del av pasientrettigheten (retten til informasjon, retten å nekte behandling, behandling bare etter samtykke) blir respektert. Dette er særlig viktig da det er dokumentert en utbredt praksis å krenke selvbestemmelsen. At det klages så lite kan ikke være et argument her, men taler tvert imot for å være tydelig.


Pasienten sa lenge på forhånd å død med 70 og hadde rett. Diagnosen kreft med spredning ble oppfattet som dødsdom. At operasjon å forsøke å stoppe dødelige blødninger skulle vært gjort i det minste for å unngå en grusom død, fikk hun i etterklokskapens lys også rett i. Hvem bortsett fra helsevesenet forstår ikke at hennes skarpe kritikk av anestesilegen var på sin plass. Det siste pasienten greidde å si til meg, før sykehus brakte henne til taushet, var at det må komme en pressekampanje lik den som tvang helsedirektøren Alvik til avgang i Bærum-saken. Beholder hun med det også rett dvs. at både Fylkeslegen og Sivilombudsmannen ikke utfører sine lovpålagte plikter?



Mvh

Walter Keim


[Pasientrettigheter er menneskerettigheter] [Sammenfatning]


SOM svarer til Fylkesmannen 4.12.14 (ref. 2014/3236): "For at ombudsmannen skal kunne ta stilling til om saken(e) gir grunnlag for nærmere undersøkelser, bes det om kopi av saksdokumentene i de to sakene (innen 19.12.14)".
SOM 03.02.15: Behandling avsluttes: "Medisinfaglige vurderinger kan ombudsmannen ikke overprøve... Fylkesmannen synes å ha tatt riktig rettslig utgangspunkt... (derfor er) det ikke tilstrekkelig grunn til å iverksette ytterlige undersøkelser".

14.12.2015: Sivilombudsmann oppfordres å slutte å svikte plikten å bidra til respekt av menneskerettighetene

(PS: Retten til frivillig behandling basert på gyldig informert samtykke kan leses ut av ordlyden i EMK artikkel 8 (f.eks. EMDs dom Pretty mot Storbritannia av 29. april 2002).
FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 1 manifesterer selvbestemmelse som en grunnleggende menneskerettighet, og pålegger staten en plikt til å respektere denne retten. Slik samtykkekravet er nedfelt i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-1 og 4-2 samsvarer det med denne retten til selvbestemmelse.)

Vedleggene som synes ignorert:

0. Legejournal, sykepleiernotatene, forespørsel 18.9.13

  1. Oversikt datert 2.10.2014 av klagen til St. Olavs hospital, Fylkeslegen og Helsetilsynet med vedlegg

  2. Sammenfatning datert 20.8.2014 av klagen til Fylkeslegen om retting av journalen med vedlegg

  3. Manglende vurdering av pliktbrudd angående innsyn se brev 3.1.14 og 16.11.13

  4. Reservasjon mot sedering, behandlere og St. Olavs hospital datert 2.10.2014



Gjentagelse av referanser som er ignorert:

1. Avgjørelse i Bærum-saken. Pressemelding 5/2002 fra Helsetilsynet 5. april 2002: http://www.helsetilsynet.no/no/Toppmeny/Presse/Pressemeldinger/Pressemeldingar-2002/Avgjorelse-Barum-saken/


2. Den norske lægeforening. Rådet for legeetikk, 2001: Retningslinjer for lindrende sedering til døende: http://web.archive.org/web/20131014104347/http://legeforeningen.no/spesial/norsk-forening-for-palliativ-medisin/veiledere/retningslinjer-for-lindrende-sedering-til-doende/ (her kalt Retningslinjene for sedering)


3. Klager etter pasientrettighetsloven: Fungerer klagereglene? Rønneberg, Birgitta, Master thesis. Dato: 2003: https://www.duo.uio.no/handle/10852/19937


  1. NOU 2005: 1. God forskning – bedre helse. Kapitel 11 Menneskerettighetene: http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/2005/nou-2005-01/12.html

  2. http://no.wikipedia.org/wiki/Terminal_sedering Heike Faller: Wie man in Deutschland stirbt In: DZ Nr. 16/2004 S. 62 http://www.zeit.de/2004/16/Deutschland_2fSterben/seite-7 : «En lege som selv fikk slike beroligelsesmidler, kunne fortelle om forskrekkelige mareritt og sverget på aldri å foreskrive dem for noen pasient»

Nye referanser:

A) NOU 2011: 9. Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet.

4.1 Pasientrettighetslovens samtykkebestemmelser: http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/2011/nou-2011-9/5/1.html

B) Fylkesmannens saksbehandling av klager etter pasient- og brukerrettighetsloven

Kveen, Miriam. Master thesis. Dato: 2012. lenke: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-32341

C) Introduksjon til menneskerettigheter innen psykisk helsefeltet

Gro Hillestad Thune, Siri Blesvik, erfaringskompetanse.no 2010:4

lenke: http://www.erfaringskompetanse.no/bibliotek/publikasjoner/introduksjon-til-menneskerettigheter-innen-psykisk-helsefeltet

  1. NOU 2011:9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. 14.8 Særlig om mennesker med aldersdemens. lenke: http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/2011/nou-2011-9/15.html

E) Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121:1085 – 8. Lindrende sedering til døende i Norge

http://tidsskriftet.no/article/301669

F) LINDRENDE SEDERING TIL DØENDE, Kandidatnummer: 736

Leveringsfrist: 25.4.2008

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/21583/72914.pdf?sequence=1

G) Lindrende sedering til døende

Reidun Førde, Tidsskr Nor Lægeforen nr. 4, 2006; 126: 471–4

http://folk.uio.no/ulfk/LindrendeSedering_Forde.pdf

H) Kartlegging av bruk av lindrende sedering til døende

RAPPORT FRA HELSETILSYNET 6/2006. MAI 2006 https://www.helsetilsynet.no/upload/Publikasjoner/rapporter2006/helsetilsynetrapport6_2006.pdf

I) Tidsskr Nor Lægeforen 2006; 126:643 – 4: RETT OG URETT.

Forsvarlighetskravet i helsepersonelloven

http://tidsskriftet.no/article/1349874

J) Oslo tingrett TOSLO-2006-143112. Sigruns blogg: Folloklinikken og hjelp etter traumer: http://stomm-blog.blogspot.no/2009/08/folloklinikken-og-hjelp-etter-traumer.html

K) Palliative sedation: it's not a panacea.

DOI:10.1080/15265161.2011.577513

Alexander A. Kon

http://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/15265161.2011.577513#.VCg4Lfl_v1c

L) Prof.Peter Hjort, 2007: Uheldige hendelser i helsetjenesten:

http://tidsskriftet.no/article/1604273/

M) Skyggerapporter av FFO til FN: http://ffo.no/Aktuelt/alternativ-rapport-til-fn-komiteen/


N) Skyggerapport av WSO (We Shall Overcome) til FN: http://wso.no/?s=1&id=103


O) NOU 2011: 9. Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. Dissens av Hege Orefellen: Selvbestemmelse og frihet på lik linje med andre http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/2011/nou-2011-9/22.html


P) Helsedirektoratets brev av 20.01.2011 – sak 11/201: Lovtolkning - Pasientrettighetsloven §3-1 - Pasientens medvirkningsrett: http://www.helsedirektoratet.no/lover-regler/pasient-og-brukerrettighetsloven/Documents/3-1%20pasientrettighetsloven%20medvirkning.pdf


Q) UiO, Det juridiske fakultet, 23. 04. 2013: Pasientskadelovens rettslige og rettspolitiske virkninger. Kapitel 4.2.4 Ansvarsgrunnlagene: https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/36355/178580.pdf?sequence=4