[English] [Innspill FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter]

Utkast:

Innspill til Alternativ rapport til FN-komiteen

St. Olavs Hospital (StOH) ref. 13/7155
Direktør
Postboks 3250 Sluppen
7006 Trondheim

Klinisk etikkomité (KEK) (sendt 28.3.16)
St. Olavs hospital
Postboks 3250 Sluppen
7006 Trondheim

Fylkeslege Jan Vaage (sendt 10.4.16)
Fylkesmann Sør-Trøndelag
Postboks 4710, Sluppen
7468 Trondheim

«Klinisk etikkomité ved St. Olavs hospital skal bidra til å sikre kvalitet i arbeidet med etiske spørsmål». Har KEK lykkes med å sikre etikken sett fra et pasient-og menneskerettsperspektiv? KEKs behandling vil bli innrapportert til FN.

I legejournalen i sak ref. 2013/9107 av St. Olavs hospital fremstår en terminal sedering som tvangsmedisinering («var nødt til») Både St. Olavs hospital og Fylkeslegen anseer nødvendig vedtak som unødvendig byråkrati. I lys av Norges folkerettlige forpliktelser som anseer tvangsmedisinering (selv med vedtak av lege) som tortur er mangelen av vedtak relevant. Ifølge «Veileder for fylkesmannens behandling av klagesaker etter psykisk helsevernloven § 4-4» «er det viktig å påse at praktiseringen av regelverket også er i overenstemmelse med menneskerettighetene». Det er naturlig at somatikken stiller ikke dårligere. Fylkeslegens mangelfulle behanding vil bli innrapportert til FN.

Skyggerapport til FNs CRPD komite: Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig, grusom behandling og tortur?

Dette er en skisse til skyggerapport angående FNs KONVENSJON OM RETTIGHETENE TIL MENNESKER MED NEDSATT FUNKSJONSEVNE (CRPD). Her fokuseres hovedsaklig på psykososiale funksjonsnedsettelser dvs. psykiske problemer og artiklene 12 (Likhet for loven) 14 (Frihet og personlig sikkerhet) og 15 (Frihet fra tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff) av CRPD. Tilsidesettelsen av selvbestemmelsen av mennesker med psykososial funksjonsnedsettelse har også virkninger på manglende respekt av pasientautonomi i hele helsevesnet.

Vennligst ta kontaktwake@online.no for kommentarer.

Jeg er netizen og aktivist angående informasjonsfrihet, menneskerettigheter og pasientrettigheter.

Denne skissen forsøker å støtte argumentasjonen og forslagene til LDO, WSO (til FN) og Stopp Diskriminering for skyggerapport i regi av FFO. Men den går lengre i både i form og innhold. Jeg har sans for LDOs klare språk «Norge bryter menneskerettigheter», «Stopp diskriminering Høie» og «Rydd opp nå Høie». Videre skal en internasjonal menneskerettsperspektiv inntas. Således settes begrensningene et homogent konsensussamfunn legger på ytringsfriheten til side til fordel for hvordan andre lands pasientorganisasjoner argumenterer. Pressen har i mange år informert om at Norge har den høyeste bruk av tvang i Europa. Et annet land med større rettssikkerhet skal undersøkes og hvordan pasientorganisasjonene argumenter der.

Først en sammenfatning med forslagene, så tilbakemeldingene fra FN, Norges rapport, sammenlikning med Tyskland og en analyse av tilstanden i Norge med vekt på holdningene til legenes definisjonsmakt. Hvordan forholder Stortinget, Regjeringen, St. Olavs hospital, Fylkeslege, Helsetilsyn, Klinisk etikkomité (KEK), Helsedirektoratet, NPE, Kontrollkommisjoner, Domstoler og Sivilombudsmann til legenes definisjonsmakt å sette selvbestemmelse til side?

Norsk rett og praksis må være innenfor rammene av rettslig bindende konvensjoner for Norge. Dersom Norge ikke gjennomfører rettighetene, foreligger det et folkerettsbrudd. (NOU 2016: 17. På lik linje. Kapitel 12-7)

Forslagene til FN komite

CRPD konvensjonen markerer et paradigmeskifte og skal motvirke og hindre diskriminering på grunn av nedsatt psykososial funksjonsevne. Norge ratifiserte CRPD som 130. stat men opprettholder å bruke mest tvang i Europa med å henvise til konvensjonsstridige reservasjoner. Bare 12 stater i verden og noen få av de 47 stater i Europarådet har kommet slike reservasjoner. 92 stater har ratifisert individuell klageordning (2017), ikke Norge. 59 stater støtter et paradigmeskifte men Norge er ikke blant disse.

Da det er et svikt i alle ledd dvs. fagfolk, helsevesenet, regjering («lytt til FN og slutt med menneskerettsbruddene tvangsmedisinering, beltelegging og tvungen elektrosjokk»), Storting og domstolene når det gjelder respekt av pasientrettighetene skrives denne skyggerapport til FN.

For å sikre respekt for de gjeldende sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene til mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne foreslås:

Jeg håper at flest mulig kan brukes av andre shareholders, men ønsker å oversette til engelsk og sende til FN det som ikke kommer med hos andre.

Hvordan forholder Stortinget, Regjeringen, St. Olavs hospital, Fylkeslege, Helsetilsyn, Klinisk etikkomité (KEK), Helsedirektoratet, NPE, Kontrollkommisjoner, Domstoler og Sivilombudsmann seg til legenes definisjonsmakt?





Innholdsliste

Skisse av skyggerapport til FNs CRPD komite: Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig, grusom behandling og tortur? 1

Forslagene til FN komite 1

FNs tilbakemeldinger til Norge 3

Norges rapport 5

Tyskland 6

Legenes definisjonsmakt 7

Evidens og forskningsbaserte fakta 7

Stortinget 11

Regjeringen 11

St. Olavs hospital 13

Tilsyn: Fylkeslege, Helsetilsyn 13

Klinisk etikkomité (KEK) St Olavs Hospital 15

Helsedirektoratet 15

NPE 16

Kontrollkommisjoner 16

Domstoler 16

Sivilombudsmann 17

Oppsummering 18

Avslutning 19

FNs tilbakemeldinger til Norge

Norge har undertegnet folkerettslig forpliktende konvensjoner for å sikre borgernes menneskerettigheter.

Norge rapporterer til FN om hvordan myndighetene jobber for å sikre innbyggernes menneskerettigheter. FN gir tilbakemelding om forpliktelsene er innfridd.

At tvang i psykiatrien er i et spenningsforhold til menneskerettighetene er kjent i mer enn 15 år. Årsrapport om norsk innsats for menneskerettighetene (2000) ordlegger seg slik: «Målet er å redusere bruken av tvang (i psykiatrien i Norge)». Norge var den 130. stat som ratifiserte FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) som hindrer diskriminerende unødvendig tvangsbruk.

5 FN komiteer er nå involvert: FNs menneskerettighetskomité , FNs komité mot tortur , FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og Universal Periodic Review.

Konvensjon

Årstall

Krav

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP)

2011

Norge må stanse unødvendig bruk av tvang i psykiatrien (1).

FNs Torturkonvensjon (TK)

2012

Norge bør sikre at tvang i psykiatrien kun blir brukt i ekstraordinære tilfeller. FN mener Norge burde publisere statistikk om bruk av tvang, inkludert elektrosjokkbehandling (1).

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)

2013

FN mener nivået av tvang i det psykiske helsevesenet er for høyt, og anbefaler at Norge reviderer Lov om psykisk helsevern slik at mennesker med psykiske lidelser har bedre juridisk beskyttelse mot bruk av tvang (1). Komiteen «anbefaler også at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som nevroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov» (2).

Universal Periodic Review

07.07.2014

27. New Zealand encouraged Norway to move to full implementation of CRPD, particularly regarding the use of coercion in mental health care

131.167 Ensure that criteria for compulsory treatment and detention in legislation and in practice are non-discriminatory and focused on safety, and remove any criteria referring to disability or “serious mental disorder”

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), follow-up fra 2011 (3)

01.12.2014

The Committee requires (“information not yet provided”): «(a) the impact of the national strategy to end the unjustified use of coercive force and restrain of psychiatric patients»

Oppfølging 6.8.2015:The Committee regrets that the State party has not implemented the Committee's recommendation to end the unjustified use of coercive force and restraint of psychiatric patients.”

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)

02.07.2015 CRPD/C/NOR/1

Norges rapport til FN er ikke behandlet ennå men den var på høring. «Helsedepartementets 9-årige kamp mot menneskerettigheter for personer med nedsatt psykososial funksjonsevne: Menneskerettsbrudd tvangsmedisinering, tvungen elektrosjokk og beltelegging må forbys med lov»

Komité mot tortur og andre former for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, List of issues CAT/C/NOR/QPR/8

Due 2016

Please indicate:

(a) “Whether the use of restraints and the enforced administration of intrusive and irreversible treatments such as neuroleptic drugs and electroconvulsive therapy has been abolished in law...

(b) Ensuring that every competent patient, whether voluntary or involuntary, is fully informed about the treatment to be prescribed and given the opportunity to refuse treatment or any other medical intervention...

(c) Whether the Mental Health Act has been amended to introduce stricter procedural requirements to ensure adequate legal protection against the use of coercion for persons with psycho-social disabilities and whether there has been a decrease in the use of restraints and other coercive methods in psychiatric institutions during the period under consideration.”

I General Comment 1 premiss 42 har FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne uttalt:

As has been stated by the Committee in several concluding observations, forced treatment by psychiatric and other health and medical professionals is a violation of the right to equal recognition before the law and an infringement of the rights to personal integrity (art. 17); freedom from torture (art. 15); and freedom from violence, exploitation and abuse (art. 16).”

2013 oppfordret Mental Disability Advocacy Center Norge å trekke konvensjonstridige reservasjoner og LDO slo fast at Norge bryter menneskerettigheter (2).
Norge har altså med sin ignoranse klart å bli beryktet i hele 5 FN menneskerettskomiteer og torturkomiteen spør: Er menneskerettsbrudd tvangsmedisinering avskaffet? I tillegg refset Europarådet sin kommissær for menneskerettigheter Norge for for mye tvang i psykiatrien og krevde en drastisk redusering (4). Diskrimineringsombudet, helsedirektoratet, FFOs skyggerapport og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støtter redusering og fjerning av tvang og krever handling.
«Det foregår omfattende brudd på menneskerettighetene i tvangspsykiatrien, for øvrig også gjennom psykisk helsevernloven. For eksempel er gjeldende praksis ved tvangsmedisinering ulovlig og menneskerettsstridig, sier Ketil Lund».

Denne informasjon har blitt formidlet til Helse- og omsorgsdepartementet (saksnr. 2014/4257), Helsedirektoratet (saksnr. 2012/9562), Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (saksnr. 2015/2134, saksnr. 2013/4343), SMK (saksnr. 2015/815), Utenriksdepartement (saksnr. 11/05400) og Stortingspresident uten at det nyttet med andre ord uten resultat. Bare Utenriksdepartementet (saksnr. 2014/6998) hadde litt interesse. Derfor skrives denne skyggerapport.

Menneskerettskommissæren, Europarådet og Mental Disability Advocacy Center ble informert om at det er nytteløst og bortkastet tid å minne norske myndigheter og staten om sine folkerettslige forpliktelser.

PS: The UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on the Rights of Persons with Disabilities and the Special Rapporteur on the right to Health have made 30. January 2017 public an Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization (8).
Brevet er veldig sterkt på den øyeblikkelige plikten til å "avbryte disse praksisene" pga. konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), og er basert på den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP), konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og konvensjonen mot tortur (TK), i tillegg til CRPD selv. Det er viktig som en utvikling mot effektive rettsmidler, samt at det styrker tolkningen av SP, ØSK og TK i tråd med CRPD.

Norges rapport

Selv om staten ble oppfordret «lytt til FN:: Menneskerettsbrudd tvangsmedisinering, tvungen elektrosjokk og beltelegging må forbys med lov» brukes reservasjonene mot CRPD til å påstå at forpliktelsene er oppfylt.

Utdrag for Norges rapport til FN datert 2.7.2015:

Para. «113. While agreeing that mental health services should as far as possible be based on voluntary consent, and that it should be a goal for the national health care services to minimize the use of compulsory care and treatment to the extent which is absolutely necessary, Norway is of the opinion that the Convention allows for legal provisions that enable compulsory care or treatment of mentally ill persons, given that these provisions meet a number of strict criteria.»

«Para. 114. (...)The decision to submit a person to compulsory care or treatment should be subject to strict legal safeguards, and the patient should have access to review of the decision by an impartial body.»

«Para. 116. Regarding compulsory treatment itself, the Act prescribes, among other things, that it must be "clearly in accordance with professionally recognized psychiatric methods and sound clinical practice." The Act also prescribes that treatment measures may only be initiated and implemented "when there is a great likelihood of their leading to the cure or significant improvement of the patient’s condition, or of the patient avoiding a significant deterioration of the illness."»

«Para. 120. (...) With reservations for errors and omissions in the source data, this statistic indicates a slight decrease in the number of compulsory admissions from around 8,100 in 2011 to 7,700 in 2013. At the same time, the average duration of compulsory admissions increased between 2011 and 2013» i. e. less then 5 % reduction.

I 2001 var det 5701 tvangsinnleggelser, dvs. 2013 var det en tredjedel mer.

Det henvises også flere steder til andre stater («broad understanding among the States Parties»). Men faktum er at 129 stater ratifiserte CRPD før Norge. Norge opprettholder å bruke mest tvang i Europa og bare Australia og Canada synes å ha kommet med en slik reservasjon. NOU 11:9 nevner at Tyskland, Sverige, Australia mener «tvangsbestemmelsene ikke er i strid med konvensjonen». Riktig nok har flere stater ikke blitt ferdig med gjennomføringen av dette paradigmeskifte, men alle i Europa har kommet lengre enn Norge. Ikke nok at Norge er verstingen i Europa og verdensledene i bruk av tvang, men påstår at det er i «broad understanding among the States Parties» uten hold i virkeligheten.

I Helsedirektoratets rapport «Internasjonalt perspektiv på psykisk helse og helsetjenester til mennesker med psykiske lidelser» datert 28.05.2015 framgår det at Norge er en av de få land i Europa der det er en klinisk vurdering av legene om tvang skal anvendes. I mange land er det en juridisk avgjørelse av f. eks. domstoler. Videre mangler andre stater behandlingskriteriet som står for ca. 75 % av tvangsinnleggelsene. Mange land har forandret sine lover om tvang siden 2005.

Et eksempel med ambisiøse mål er Finland: «Although the use of coercive measures in Finland has decreased over the past five years, they are nonetheless more commonly used than in any other Nordic country except Norway, where legislation on involuntary care is much looser (Keski-Valkama, 2010). Hence, one of the objectives of the national plan for mental health and substance abuse work (MIELI) is to decrease the use of involuntary care (includingcoercive measures) by 40% by 2015.» (OECD Working Paper No. 72. MENTAL HEALTH ANALYSIS PROFILES (MhAPs). Finland. Pauliina Patana. 07 July 2014)

Påstandene om «strict legal safeguards» er ikke tilfelle som vist nedenfor. Fylkeslegen behandler klager på tvangsmedisinering men er ingen «impartial body» men et organ av staten. Beskytter «professionally recognized psychiatric methods and sound clinical practice» mot unødvendig tvang? Dette vil nærmere undersøkes på basis av praksisen.

Selvbestemmelse i Tyskland

I Tyskland gjelder følgende:

  1. 2011 og 2013 ble lovene om tvangspsykiatri opphevet som grunnlovsstridig ( 2 BvR 633/11 og  2 BvR 882/09 , 2 BvR 228/12)

  2. skriftlig dokumentasjon av informert samtykket ved større inngrep gjennom pasientens underskrift

  3. tvangsvedtak gjøres av dommere ikke leger

  4. ingen behandlingkriteriet (som står for 3/4 del av tvangen i Norge)

  5. forhåndserklæringer om behandling f. eks. reservasjon mot tvangsbehandling

Det er fristende å legge merke til at mindretallet i NOU 2011: 9 som besto av et av 14 medlemmer der disse forslagene (forslag 1. i den form å fjerne diskrimineringen av pasienter med psykiske lidelser ihht. CRPD ved lovgivning) ble møtt med å bli "marginalisert, nullet ut, latterliggjort og tiet i hjel".

Flertallets replikk «å dele visjonene» til mindretallet viser problemet: Selvbestemmelse blir en visjon, noe man skriver og snakker om men ikke foreslått virkeliggjort.

Tyske leger trenger enten (skriftlig) samtykke med større inngrep (f. eks. operasjoner) eller en rettsavgjørelse ved tvang, ellers blir leger straffet.

Jeg har med en skriftlig fullmakt greit å hindre neddoping f. eks. med antipsykotika av min demente mor. Pasienten (eller den som har fullmakt) har makten til å bestemme. Hvordan ser det ut i Norge?

Allikevel rapporterer pasientorganisasjoner Tyskland til FN (organisert bl. a. i «Forbund mot tortur i psykiatrien») som kriminell stat pga. at tvang i psykiatrien og tvangsmedisinering er fremdeles mulig (The Bundesverband Psychiatrie-BPE-Germany 19.2.2015: «Please condemn Germany as a human rights criminal.»). Hvordan må da Norge betegnes, med mye lettere tilgang til tvang og mindre rettssikkerhet? Hvis det var lov å si sin mening måtte det være at Norge er superkriminell, mest kriminell i Europa med mest grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling dvs. tortur.

I flere land kan man reservere seg mot tvang.

UN CRPD Committee gave concluding observations about the Federal Republic of Germany. Quotes from the States Report of the UN CRPD Committee on 17/04/2015:

«30. The Committee recommends that the State party take all the immediate necessary legislative, administrative and judicial measures to:

(a) Amend legislation to prohibit involuntary placement and promote alternative measures that are in keeping with articles 14, 19 and 22 of the Convention;»

33. The Committee is deeply concerned that the State party does not recognize the use
of physical and chemical restraints, solitary confinement and other harmful practices as acts
of torture.”

Den norske regjeringens saksbehandlingen av FN komiteenes tilbakemeldinger gir grunn til bekymring om den velmenende formynderstat legitimerer umenneskelig behandling og tortur.

Legenes definisjonsmakt

Hvordan forholder psykiatrien seg til evidens og forskningsresultater? Hvordan forholder Stortinget, Regjeringen, St. Olavs hospital, Fylkeslege, Helsetilsyn, Klinisk etikkomité (KEK), Helsedirektoratet, NPE, Kontrollkommisjoner, Domstoler og Sivilombudsmann til legenes definisjonsmakt å sette selvbestemmelse til side?

Evidens og forskningsbaserte fakta

Bygger psykiatrisk behandlingen på evidens og forskning?

Pressen har i mange år skrevet at Norge har den høyeste bruk av tvang i Europa. «Compared with other European countries, Norway ranks the highest when it comes to the use of compulsory” treatment according to Mental Health Act» (Compulsory Mental Health Care in Norway: A Study of the Interface between the Law and Psychiatry. Rigmor Randi Diseth cand.jur. (2013)). «The truth is that Norway has a long tradition of extensive use of compulsory admissions and has been a world leader in use of this kind of force in ‘psychiatry’» (Arnulf Kolstad, Haldis Hjort, Einar Kringlen. Letters to the Editor on Norwegian psychiatry. History of Psychiatry, SAGE Publications (UK and US), 2005, 16 (2), pp.247-256. <10.1177/0957154X05054860>. <hal-00570827>). Allikevel fortsetter tvangen å stige.

TREKKING AV TENNER, malariainfisert blod, sterilisering, kastrering, narkose i ukevis, insulinsjokk, elektrosjokk og lobotomi er noe av det leger har forsøkt i behandlingen av psykisk syke i Norge. Hvor er psykiatriens oppgjør med egen grusom historie?

Psykiatriens vitenskapelige forankring er ikke overbevisende. Som Rosenhans eksperiment «On being sane in insane places» overbevisende dokumenterer kan klinisk praksis ikke skille mellom friske og sinnssyke pasienter. Det er interessant at medpasienter gjennomskuet eksperimentet, men ikke psykiaterne. Diagnosene er ikke pålitelig (”reliable”) og valid.

Det er aldri blitt vitenskapelig dokumentert at tvangsmedisinering og tvang i et lengre tidsperspektiv bedrer pasienters helse. Med nyere evidens basert psykiatri (Council of Evidence-based Psychiatry) blir det gjort et forsøk å stille psykiatri på et bedre vitenskapelig fundert grunnlag. Finland Open Dialogue (Jaakko Seikkula) anvender disse funnene (Five-year experience of first-episode nonaffective psychosis in open-dialogue approach: Treatment principles, follow-up outcomes, and two case studies, by Jaakko Seikkula, Jukka Aaltonen, Birgittu Alakare, Kauko Haarakangas, Jyrki Kera¨Nen, & Klaus Lehtinen, Psychotherapy Research, March 2006; 16(2): 214/228.)

Det er nå kjent at den biokjemiske forklaring av sinnslidelse (psykose, schizofreni) er en myte. Videre viste Martin Harrows langtidsstudie 1975 til 1983 at schizofrene underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50% ble vesentlig bedre («recovery rate») etter 15 år sammenlignet med 5% som er langtidsmedisinert (se intervju med Robert Whitaker i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 52, nummer 2, 2015, side 126-131). «(T)ilbakevending av symptomer etter seponering er en effekt av seponeringen, ikke en effekt av lidelsen.» Wunderinks bekreftet resultatene. Her ble en gruppe medikamentfri etter 6 måneder som førte etter 7 år til en «recovery rate» av 40,4% sammenliknet med 17,6% for pasienter som ble medisinert hele tiden. «Open dialogue» terapi metode bruker minimal medisinering og har ca 80% bedring. Psykofarmaka kan på kort sikt virke symptomdempende men på lang sikt er negative virkninger dominerende. Når det gjelder "antipsykotisk" psykofarmaka så er kjente bivirkninger sløvhet, skjelving, overvekt og redusert levealder. Langvarig psykisk syke dør ca. 20 tidligere. Anerkjente kritikere som Professor Peter C. Gøtzsche, Robert Whitaker og Clare Parish (2011 «Antipsychotic deflates the brain»se også Andersen et al 2011) har gjort at forutsetningen om «generally acknowledged medical standards» ikke kan gjøres gjeldende for å rettferdiggjøre tvang. Reduksjonen av hjernevolum pga. langvarig bruk av "antipsykotisk" psykofarmaka reduserer kognitive evner (PLOS Medicine:Antipsychotic Maintenance Treatment: Time to Rethink? Joanna Moncrieff. Published: August 4, 2015).

I 'Dødelig psykiatri og organiseret benægtelse' (2015) skriver P. Gøtzsche: Psykiatrien «nægter at se de skader, de forvolder, selv når beviserne er overvældende. Endvidere har de forenet sig omkring en række myter og misforståelser, som de hårdnakket forsvarer, men som er meget skadelige for patienterne. Nogle af de værste, som jeg skal aflive i denne bog, er:

Jeg mener, vi kan reducere vort nuværende forbrug af psykofarmaka med 98 % og samtidig forbedre folks mentale sundhed og overlevelse.»

Dessverre blir disse vitenskapelig underbyggende anbefalingene av nyere evidens basert psykiatri (Council of Evidence-based Psychiatry) satt til side av den kliniske praksis og skader dermed helsen til psykiatriske pasientene.

Under ingen omstendigheter har psykiatrien legitimitet å sette menneskerettigheter til side. For å unngå at vel menende formyndere blir grusomme og umenneskelige behandlere må tvangsmedisinering forbys med lovgivning. Ikke bare FN men også vitenskapsmenn selv krever at tvang forbys (Politikken: PETER C. GØTZSCHE, professor, dr.med., Rigshospitalet: KRONIKEN 5. AUG. 2015. Tvang i psykiatrien bør forbydes): « (S)amlet set er psykofarmaka den tredjehyppigste dødsårsag i vestlige lande, efter hjerte-kar-sygdomme og kræft».

At «Nyere forskning viser at langtidsmedisinering med antipsykotika er skadelig» ble videreformidlet til Statens Legemiddelverk (bivirkninger@legemiddelverket.no) med kopi til Felleskatalogen, Pasientsikkerhetsprogrammet, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet uten at det kom et svar.

Helsedirektoratet ble oppfordret å slutte å legitimere umenneskelig, grusom og nedverdigende behandling, som skader pasientene.

Blir pasientene informert om disse vitenskapelig dokumenterte bivirkningene? I praksis har pasienter 3 valg:

2010 har helsedepartement oppfordret helseforetakene å bygge opp medisinfrie behandlingstilbud. 14. oktober 2014 var situasjonen følgende: «Oppdragsdokumentet fra Helse- og omsorgsdepartementet har ikke vært fulgt opp om legemiddelfrie behandlingstilbud. Det er nedslående, sier helseminister Bent Høie til Erfaringskompetanse.»

Det er altså ikke nok at det er godt ment og derfor naturlig at FNs spesialrapportør i torturspørsmål er opptatt av psykiatriens metoder. På basis av menneskerettsperspektivet og de dokumenterte skadene på pasientene er det eneste forsvarlige at tvangsmedisinering forbys.

Det er derfor et skritt i riktig retning at det er en bred forståelse blant statene at bare domstolene (ikke psykiaterne) tar beslutninger om tvang og at behandlings- eller bedringskriteiet faller bort.

Etter lov om psykisk helsevern § 4-4 kan pasienter under tvungent psykisk helsevern uten eget samtykke gis undersøkelse og behandling på nærmere angitte vilkår. Slik behandling omfatter legemiddelbehandling uten samtykke, som inntas som tabletter eller gis i form av en intramuskulær sprøyte. Undersøkelse og behandling uten eget samtykke skal i følge loven bare kunne skje når det er forsøkt å oppnå samtykke fra pasienten, eller det er åpenbart at samtykke ikke kan eller vil bli gitt. Videre stilles det etter § 4-4 strenge krav til legemidlers effektivitet:

«Legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med legemidler som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger.»

Beviskravet for at behandlingen vil ha effekt for den enkelte pasienten skal også tolkes strengt. Ifølge lov om psykisk helsevern kan tvungne behandlingstiltak «bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen». I forarbeidene til lov om psykisk helsevern berørte det daværende Helse- og sosialdepartementet forholdet mellom behandlingstiltak uten eget samtykke og den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 3. Departementet var av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3 (Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6.).

Tvangsmedisinering innebærer et meget alvorlig inngrep i den enkeltes personlige integritet og selvbestemmelsen over egen kropp, tanker og følelser. Kunnskapsgrunnlaget for at tvungen behandling med antipsykotiske legemidler har en positiv effekt i behandlingen av alvorlige psykiske lidelser, fremstår som uklart og omstridt, spesielt når det gjelder langtidseffekt («vedlikeholdsbehandling»). Kritikk mot kvaliteten av forskningsstudier reises i økende grad i medisinske fagmiljøer.

Senter for medisinsk etikk har uttalt at (Senter for medisinsk etikks høringsuttalelse til Paulsrud-utvalgets utredning NOU 2011: 9):

«Vi har ikke forskningsmessig belegg for å si at tvangsbehandling har positiv effekt, og vi vet at skadevirkningene ved bruk av tvang i psykiske helsetjenester er påtakelige.»

Legeforeningen har også uttalt at det kan være behov for å utrede nærmere behovet for tvangsmedisinering, særlig for unge personer, blant annet sett hen til alternative behandlingsformer og de alvorlige konsekvenser tvangsmedisinering kunne gi.

Psykiatrisk praksis setter disse høye sannsynlighetskrav til side og tvangsmedisinerer uten å være sikker at det hjelper. Men kan forsette pga. sviktende tilsyn av kontrollkommisjonene, Fylkeslegen og domstolene.

Hvordan forholder seg tilsynet (Fylkeslegen, kontrollkommisjoner), regjeringen, Stortinget, domstolene og Sivilombudsmannen til resultatet av legenes og psykiaternes definisjonsmakt?

Stortinget

Pressen har i mange år informert offentligheten og dermed stortingsrepresentantene om at Norge har den høyeste bruk av tvang i Europa.

Det synes å ha vert tverrpolitisk eninghet om å redusere tvang i psykiatrien i mer enn 15 år. Siste gang dette var opp er er Inst. 175 Stortinget (2009-2010) basert på Dokument nr. 8:29 S (2009-2010) om å redusere bruken av tvang i det psykiske helsevernet:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem en stortingsmelding om bruk av tvang i det psykiske helsevernet, som skal bidra til å redusere tvangsbehandling og tvangsmedisinering og som vurderer å fjerne bedringskriteriet (kalt behandlingskriteriet).» som fikk full støtte av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti (50 mot 48 stemmer ikke bifalt).

Stortingets flertall fulgte helsestatsråden som ga seg optimistisk: "Tvangsbruken skal ned, og min vurdering av det er at det er et klart potensial for å kunne lykkes med det."

Om nytten av tvangsbehandling sier et vedlegg til innstillingen «det ikke finnes vitenskapelige holdepunkter for at tvang kan begrunnes med at behandlingsresultatet blir bedre»:

" Når det gjelder konsekvenser av bruk av tvang, viser
departementet til rapporten fra Bernt-utvalget (omtalt
foran). Rapporten (kap.7, s. 37-38) viser til at det i
samtlige oversiktsartikler utvalget har funnet om
behandlingseffekt av tvungent psykisk helsevern,
konkluderes med at det er store metodologiske svakheter
og kvalitetsproblemer knyttet til de publiserte
studiene, hvilket gjør konklusjonene usikre. Utvalget
konkluderer med at det ikke finnes vitenskapelige
holdepunkter for at tvang kan begrunnes med at
behandlingsresultatet blir bedre enn om det ikke brukes
tvang. Et tydelig funn er at den viktigste faktoren
som bidrar til pasientenes opplevelse av tvang, er i
hvilken grad pasientene opplever at de er tatt med i
beslutningsprosessen. "

15 år med bare prat om menneskerettigheter og reduksjon av tvang endte med oppgang av en tredjedel uten at Stortinget engang behandlet dette. En oppfordring å gjøre noe med det ble ubesvart. Dette dokumenterer total fravær av handlekraft.

Stortinget ble informert om at «Staten legitimerer umenneskelig, grusom og nedverdigende behandling» uten at det skjedde noe. Fra å utøve «all makt i denne salen» i det på 1800 tallet har Stortinget demonstrert total avmakt.

Dessuten tilslører formuleringen «samtykkekompetanse» i pasientrettighetsloven (pbrl. § 4-3) retten til å nekte behandling som er forsvarlig.

Utvalg

Paulsrud utvalget NOU 2011:9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet flertall foreslår bl. a. fritt rettsråd, rett å nekte tvang ved samtykkekompetanse og evaluering av tvang i etterkant.

I forarbeidene til lov om psykisk helsevernberørte det daværende Helse-og sosialdepartementet forholdet mellom behandlingstiltak uten eget samtykke ogden europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)artikkel 3. Departementet var av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet»for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3. (Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6.). Utvalget utvannet sannsynlighetskravet og mente at gjeldende lovgivings krav om «stor sannsynlighet» for vesentlige positive behandlingseffekter (sikre vesentlig bedring eller hindre vesentlig helseskade el. forverring), kap 14.2.6. er urealistisk strengt. Regjeringsadvokaten påpeker i sin høringsuttalelse det kaoset av krav til sannsynlighet som oppstår. Dermed blir den nåværende praksis som tilsidesetter krav til «stor sannsynlighet» legalisert. Framfår å styke rettssikkerhet blir den svekket.

Bare mindretallet i Paulsrud-utvalget tok de mennekerettslige folkerettslige forpliktelsene på alvor, bl .a hva det betyr at Norge skulle ratifisere (som 130. stat i 2013) KONVENSJON OM RETTIGHETENE TIL MENNESKER MED NEDSATT FUNKSJONSEVNE (CRPD) som forbyr diskriminering av mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne.

Paulsrud utvalget skuffet da det fortsatt bygger på en diskriminerende modell: «Det er ikke foreslått noen grunnleggende endringer som vil forhindre overgrep, rokke ved maktfordelingen i det psykiske helsevernet, stramme inn vide og skjønnsmessige tvangshjemler eller som reelt sett vil øke pasientenes selvbestemmelse. Lovforslaget gir fortsatt stor og nærmest eneveldig makt til fagfolk, og gjør oss fortsatt avhengig av «gode intensjoner og godt klinisk skjønn... Psykisk helsevernloven vil også etter endringsforslagene være en lov som diskriminerer mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser. En flikking på en lov som i sitt grunnlag er dypt diskriminerende, og med fortsatte skjønnsmessige og vide tvangshjemler vil hverken føre til nedgang i bruk av tvang eller ivaretagelse av våre grunnleggende menneskerettigheter.» (WSO sin høringsuttalelse). Selvbestemmelsesretten begrenses bl. a. ved at det er legen som vurderer om samtykkekompetanse foreligger og forhåndserklæringer er ikke bindende, men skal bare nedtegnes i tvangsvedtaket (ny plvl. § 4-4 a. nr. 8).

Regjeringen

At tvang i psykiatrien er i et spenningsforhold til menneskerettighetene er kjent i mer enn 15 år. Like gammel er planene om reduksjon av tvang. Årsrapport om norsk innsats for menneskerettighetene (2000) ordlegger seg slik: «Målet er å redusere bruken av tvang (i psykiatrien i Norge)».

Men hva har skjedd i mellomtiden?

Norge har klart å bli beryktet i hele 5 FN menneskerettskomiteer og torturkomiteen spør: Er menneskerettsbrudd tvangsmedisinering avskaffet? I tillegg refset Europarådet sin kommissær for menneskerettigheter Norge for for mye tvang i psykiatrien og krevde en drastisk redusering.

I 15 år har staten forsøkt å redusere tvang, men resultatet var en økning med en tredjedel. Hjelper det å skrive til Helseminister, Statsminister Erna Solberg? Eller trengs det en internasjonal underskriftskampanje?

Dessverre er det nytteløst å informere regjeringen om sine folkerettslige forpliktelser.

Helsedirektoratet har i juli 2015 foreslått en revisjon av lovene som «bør omfatte både regler knyttet til etablering og gjennomføring av tvungent vern, og spesielt se nærmere på adgangen til tvungen medikamentell vedlikeholdsbehandling». Nå ligger ballen å gjennomføre tilpasningen av lovverket hos helseministeren. Allikevel synes Helsedepartementet 4.9.15 ikke å indikere å foreta seg noe, men henviser til brevet 20.4.15. HOD prøvde å unnta denne anbefalingen offentligheten og underslo Helsedirektoratets råd i statsbudsjettet 2016 og utnyttet Stortingets handlingslammelse over 15 år når det gjelder tvang i psykiatrien.

Norges folkerettslige forpliktelser har blitt satt til side i flere år. Det kan derfor spørres om den vel menende formynderstat er umenneskelig, grusom og legitimerer nedverdigende behandling mot mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne som gir grunn til bekymring.

Staten legitimerer umenneskelig, grusom og nedverdigende behandling når det gjelder tvang i psykiatrien

Regjeringens saksbehandlingen av FN komiteenes tilbakemeldinger gir grunn til bekymring om den velmenende formynderstat legitimerer umenneskelig behandling og tortur.

Ifølge Helsedirektoratet, IS-9/2012 Rundskriv, Psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften med kommentarer, side 136 kan det «unnlate(s) informasjon overfor pasienter som på grunn av «langt fremskreden sløvhet» ikke er i stand til å forstå omstendighetene knyttet til bruken av legemidlene».
Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse har nå besøkt 3 døgnenheter i psykiatrien1. En av mange kritikkpunktene var at det ble gjennomført rutinemessig ransaking i strid med regelverket. Helsedirektoratet opplyser om utstrakt bruk av rutinemessig ransaking. Framfor å tilpasse praksis til regelverket, blir her regelverket forandret.

Her blir de altså foreslått at et utstrakt regelbrudd blir legalisert.

WSOs erklæring til «27th Human Rights Council 18 September 2014» er dessverre like aktuelt et år senere: «We note with concern that the Norwegian Government has no plans to make changes in legislation with regard to mental health detention and forced treatment» (source: http://www.upr-info.org/sites/default/files/document/norway/session_19_-_april_2014/wnusp_oral_statement_norway_2014.pdf )

Samlet støtter 5 FN komiteer (D), Europarådet sin kommissær, Mental Disability Advocacy Center (MDAC), diskrimineringsombudet (A), helsedirektoratet, FFOs skyggerapport og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) revidering av tvangslovgivning og krever handling. Allikevel stritter Helsedepartementet imot og nekter å handle.

St. Olavs hospital

Sederingen (ref. 13/7155) var ikke indisert, da forutsetning ”utålelig (hovedsakelig fysisk) lidelse” mangler. Selv om indiseringen skulle antas er sederingen uten tvil mer inngripende enn nødvendig (”overkant tungt”"preventiv"), grunnen (fare for blodtap pga uro agitasjon) er ikke dokumentert og meget tvilsom, dokumentasjonen i journalen to dager senere er ufullstendig og til dels fraværende. At anestesilegene ikke overvåket gjennomføringen av sederingen var grovt uaktsomt. Videre har avdelingen ingen kompetanse på sedering. Derfor er det grovt uaktsomt ikke å rådføre seg med anestesilegene, spesielt når forløpet er så annerledes enn anestesilegene antok. Det er derfor ikke forsvarlig legevirksomhet. Videre ble informasjonsrettigheter jfr. pasientrettighetsloven (prl.) § 3-4, medvirkningsrettigheter prl. § 3-1 og helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke (prl. § 4-1) ikke fulgt. Kumulativ foreligger straffeansvar ifølge straffelovens § 229 og Hpl § 67 da samtykket mangler og det er ikke forsvarlig legevirksomhet. I sum er dette kumulativ grovt uaktsomt. Jeg kan ikke se at momenter som taler mot strafferettslig ansvar er å finne i journalen. Anestesilegens oppfatning, at hans subjektive vurdering hva som er best for pasienten og pårørende står over retningslinjene for lindrende sedering til døende og objektive lovbestemte krav kan ikke føre fram.

Melding av uønskede hendelser:

  1. Sedering uten indikasjon og uten samtykket. Pårørende, som har et slags vetorett i tilfelle samtykketkompetanse bestrides, var ikke informert på forhånd.

  2. Sederingen ble startet opp 18.9.13 men først journalført 20.9.13 etter at jeg spurte anestesilegen om grunnen og hva dem holder på med.

  3. Anestesilegen som startet opp sederingen hadde ingen kontakt med avdelingen (som har ingen kompetanse på sedering) om gjennomføringen

  4. Pasient ble nektet vaktlege 16.9., da "vaktlegen sover". Måtte ringe 113. En meget diplomatisk formulert tilførsel til legejournalen ble nektet tilføyet journalen.

  5. Innsyn i hele pasientjournal ble nektet i mer enn en måned, selv om det 30.9.2013 ble gjort oppmerksom at Svilombudsmann sier at hovedregelen er 1 til 3 dager.

Da forslaget datert 15.11.13 å løfte pasientintegritet og pasientautonomi fra honnørord til virkelighet dvs. anvende lovverket ble totalt avvist, reserverer jeg meg mot all behandling i St. Olavs Hospital (avvisningen inkluderer øyeblikkelig hjelp og tvangsbehandling) og behandling sedering i Norge.

Tilsyn: Fylkeslege, Helsetilsyn

Sivilombudsmann sakene 2006/147 og 2014/3236 viser at Fylkeslegene fører ikke tilsyn etter lovverket.

Sak 2006/147 gjelder feilmedisinering av demente med "antipsykotisk" psykofarmaka. Selv om legemiddelverket anviser at midlet ikke er godkjent for demente, mener Fylkeslegen at forskrifningsfriheten tillater det. Feilmedisering av demente er utbredt: «Det er særlig bruken av antipsykotika ved atferdsmessige symptomer som er kontroversiell. Et trekk ser ut til å være at behandling med slike legemidler i stor grad blir iverksatt i strid med gjeldende retningslinjer, med andre ord på ikke godkjente indikasjoner.» (NOU 2011:9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. 14.8 Særlig om mennesker med aldersdemens). Mens leger i f. eks. USA kan forpliktes å følge påbudene er det mot “den norske tradisjon” å gjøre det i Norge.

Pårørendes informasjons- og medvirkningsrettigheter blir tilsidesatt med at tilsidensettelsen til synvende og sist er uten konsekvenser: «Dersom det skulle oppstå uenighet mellom pårørende og hrelsepersonellet, er det helsepersonnellet som må treffe den endelige beslutningen (om medisineringen).» (Fylkelegen 23.6.2005)

Ifølge NRK 16.10.2014 ga færre legemidler eldre et bedre liv.

Sak 2014/3236 gjelder en smertefri pasient som kritiserte legen pga. livsnødvendig operasjon å stoppe dødelige blødninger ble nektet. Pasienten ble så brakt til taushet med uhjemlet tvangsbruk med anestesimidlet midazolam i strid med RETNINGSLINJER FOR LINDRENDE SEDERING TIL DØENDE (Den norske lægeforening og Rådet for legeetikk – 2001) dvs. uten dokumentert indikasjon, samtykke og tilstrekkelig informasjon. Pasientens totale avvisning av beroligende er dokumentert i journalen. En helt unødvendig umenneskelig grusom død både for pasienten og pårørende, som ødela et siste farvel.

I legejournalen fremstår denne «terminal sedering» som tvangsbehandling («var nødt til»). Fratagelsen av bevisstheten er i et spenningsforhold til straffeloven § 229. Tvangsmedisinering er ansett som grusom og umenneskelig av FN. At Fylkeslegen antar stilltiende samtykke passer allerede ikke og blir absurd når den dokumenterte motstanden (totalt avvisning av beroligende, «ville ringe politiet og 113») tas i betraktning.

Fylkeslegens manglende tilsyn og nivåløse vedtak krenker pasientselvbestemmelse og menneskerettigheter.

RAPPORT FRA HELSETILSYNET 6/2006. MAI 2006 at både samtykke, dokumentasjon og ansvar for lindrende sedering er i praksis mangelfulle. «Bare 15 (av 110) avdelinger svarte i klartekst at pasientens samtykke er nødvendig før lindrende sedering ved livets slutt kan gies». En skandaløst tilstand, på bakgrunn av at sedering er i et spenningsforhold til straffeloven § 229. Ut fra et jantelovens perspektiv kan dette forsvares som den velmenende formynders (legejournalen “i pasientens beste”) verk. Framfor å tilpasse praksis til lovkravene ble Retningslinjer for lindrende sedering i livets sluttfase i 2014 tilpassent den ulovlig praksis dvs. både henvisning til pasientautonomi, selvbestemmelse og straffeloven § 229 ble fjernet. Det åpnes for sedering som symptombehandling: «Retningslinjene omfatter ikke symptomatisk behandling som er del av ordinær praksis, slik som behandling av angst og uro, dyspné og smerter, der sedasjon er en del av behandlingen.» Dermed blir tilsidesettelsen av uttalt uttrykkelig samtykke legitimert.

NRK 05.03.2014: Nytteløst å klage: «Odd Arne Tjersland, professor i psykologi ved UiO mener at ungdommene opplever resignasjon og oppgivelse i møte med tilsynsmyndighetene. At ungdommene sier at det ikke er noen vits å si ifra fordi ingen som hører på dem, er en alvorlig kritikk av tilsynsorganet. Har de blitt selektivt døve for det ungdommene forteller og vendt seg til bruken av tvang, spør Tjersland.

Fylkeslegens har ikke krav på et svar fra legene. Nekter legen å svare må Fylkeslegen få hjelp av et overordnet organ for å få svar. Dette kan forårsake at Fylkeslegen er for snill mot legene og svikter pasientinteressene for ikke å unngå legenes motstand å svare.

Dessverre synes tilsynet av Fylkeslegen, Helsetilsynet og Sivilombudsmannen fraværende og i et spenningsforhold til ”(d)et normative utgangspunktet for helselovgivningen (…) at mennesket er autonomt og verdig. Dette er stadfestet gjennom internasjonale menneskerettighetsdokumenter, og er i nasjonal rett kommet til uttrykk først og fremst gjennom pasientrettighetsloven.” (vedlegg B: NOU 2011: 9. Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. Del 1. Bakgrunnskunnskap 4.1 Pasientrettighetslovens samtykkebestemmelser).

Manglende tilsyn viser at legenes definisjonsmakt her står i realiteten over pasientrettighetene (f. eks. uttrykkelig samtykke nødvendig for terminal sedering), logikken og  virkeligheten. Sykehuset framstår som rettsfri sone. Både menneskerettigheter, pasientrettigheter og fakta blir satt til side av legenes definisjonsmakt.

Juridiske undersøkelser bekrefter de juridiske svakhetene og uttrykker forundring at det klages så lite. Dette er ikke forunderlig, når utsiktene til suksess er så lite, da det er liten vits å klage.

Klinisk etikkomité (KEK) St Olavs Hospital

Klinisk etikkomité ved St. Olavs Hospital skal bidra til å sikre kvalitet i arbeidet med etiske spørsmål. Kliniske etikk-komiteer (KEK) er opprettet ved alle helseforetakene i Norge. Komitéen skal bidra med kvalitetssikring i etiske spørsmål.

Mandatet er tilpasset felles nasjonalt mandat for Kliniske etikk-komitéer:

Bidra til økt etisk bevissthet og kompetanse om verdispørsmål knyttet til pasientbehandling

Bidra til bevissthet om og implementering av St. Olavs kjerneverdier

Bidra til at pasienter og pårørende blir godt ivaretatt i møte med spesialisthelsetjenesten

En smertefri pasient som kritiserte legen pga. livsnødvendig operasjon å stoppe dødelige blødninger ble nektet ble brakt til taushet med anestesimidlet midazolam i strid med RETNINGSLINJER FOR LINDRENDE SEDERING TIL DØENDE (Den norske lægeforening og Rådet for legeetikk – 2001) dvs. uten dokumentert indikasjon, samtykke og tilstrekkelig informasjon. Pasientens totale avvisning av beroligende er dokumentert i journalen. En helt unødvendig umenneskelig grusom død både for pasienten og pårørende, som ødela et siste farvel.

Saken reiser spørsmål om bl. a. pasientautonomi, pasientintegritet og selvbestemmelse og ble derfor brakt inn til KEK. Først kom svaret at komiteen vil «se på saken». KEK nektet innsyn i behandlingen i 5 måneder. Så kom det for dagen at saken ble ikke behandlet der fordi komiteen feilaktig gikk ut ifra at klagen bare ble sendt som kopi.

Fratagelsen av bevisstheten «preventivt» 18.9.13 ca. kl. 14.30 med en bolusdose av anestesimiddel Midazolam er i et spenningsforhold til straffeloven § 229. I legejournalen (skrevet 20.9.13 «var nødt til») fremstår denne «terminale sedering» som tvangsmedisinering. Den angitte indikasjonen «urolig, agitert og forvirret» kan ikke rettferdiggjøre sederingen til bevisstløshet. Tvangsmedisinering er ansett som grusom, umenneskelig og tortur av FN, selv om det skulle foreligge et legevedtak. Jeg har lært av mine foreldre at pasienten bestemmer og har det siste ordet. I lys av internasjonale menneskerettigheten er det derfor svært kritikkverdig at et vedtak om tvangsmedisinering mangler.

12.12.2016 avslutter KEK saken med følgende merkelige svar: «Vi oppfatter saken som en klage på pasientbehandling, og klager kan ikke vurderes av Klinisk etikkomite.»

Klinisk etikkomité (KEK) St Olavs Hospital bidrar ikke med kvalitetssikring i etiske spørsmål.

Helsedirektoratet

Helsedirektoratet skriver i: «Veileder for fylkesmannens behandling av klagesaker etter psykisk helsevernloven § 4-4» Utgitt: 05/2015. Bestillingsnummer: IS-2229. ISBN-nr: 978-82-8081-333-6 følgende:

«Tvangsbestemmelsene i psykisk helsevernloven, herunder reglene om behandling uten eget samtykke, anses som utgangspunkt å være i overenstemmelse med Norges menneskerettighetsforpliktelser. Dette gjelder både de materielle vilkår for tvangsbehandling, regler om gjennomføring av behandlingen, saksbehandlingsregler og klageregler.»

Dermed blir de menneskerettslige forpliktelsene som FN komiteene meddeler Norge krenket.

Helsedirektoratet ble derfor oppfordret å slutte å legitimere umenneskelig, grusom og nedverdigende behandling, som skader pasientene.

Helsedirektoratet utøver sammen med legemiddelverket tilsyn med medikamentbeskrivelsene og lager veiledere hvordan medisin brukes, f. eks. "Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser". Derfor ble det gjort oppmerksom på at «Nyere forskning viser at langtidsmedisinering med antipsykotika er skadelig».

NPE

Norsk Pasientskadeerstatning skal gi erstatning ved «svikt i helsehjelp» ihht. pasientskadeloven. Ansvarsgrunnlag «svikt i helsehjelp» i pasientskadeloven omfatter omfatter informert samtykke. Tilleggsspørsmålet «Hvorfor blir mennenskerettighetene (f. eks. pasientautonomi/selvbestemmelse: (SP artikkel 1) prl. § 4-1: behandling bare etter samtykke dvs. retten å nekte helsehjelp), pasientrettigheter (f. eks. prl. § 3-1 medvirkning, prl. § 3-2 informasjon) (...) satt til side» ble besvart slik: "hvorvidt etablert praksis strider mot pasientrettighetene/menneskerettighetene må nesten vurderes og behandles på et høyere nivå enn det NPE har retningslinjer for." Innsyn i retningslinjene avslører at det finnes ikke slike retningslinjer, NPE sender pasientskadeloven.

Slike tilsidesetninger av pasientrettigheter fremstiller sykehusene som rettsfrie rom.

Kontrollkommisjoner

Var medlem i en kontrollkommisjon og forstod det slik at bevisregelen var at rimelig tvil skulle komme pasienten til gode (måtte være "godtgjort"). Kunne derfor egentlig i nesten alle tilfeller dissentere og stemme for utskrivning, da psykiatriens natur er slik at det finnes alltid nok tvil. Da jeg en gang dissenterte ble dissensen ikke meddelt klageren og trakk meg derfor. Presset på den enkelte av en homogent konsenssamfunn er stor.

Framfor å skrive ut 90% som usikkerheten tilsier blir i ca. 90% tvangsbehandlingen opprettholdt.

Framfor å legge de strenge sannsynlighetskrav som Helse- og sosialdepartementet la til grunn i vurderingen av forholdet til EMK, skjemmes kontrollkommisjones vedtak av blind tro til psykiatriens påstander.

Kontrollkommisjoner fungerer ikke etter hensikten se Rigmor Randi Diseth (5)

Mange andre bl. a. en FN komite har satt spørsmålstegn ved hvordan kontrollkommisjoner fungerer.

Domstoler

Her skjer det samme som i kontrollkommisjonene. Mens kriminelle går fri hvis det er rimelig tvil får ikke psykiatriske pasienter dette gode når det gjelder deres frihet. Dessuten er psykiatrien veldig skjønnspreget og retten støtter seg ukritisk på regjeringsadvikatens psykiaterne, selv om deres utsagn er usikker.

Framfor å legge de strenge sannsynlighetskrav som Helse- og sosialdepartementet la til grunn i vurderingen av forholdet til EMK, skjemmes domstolsbehandlingen av blind tro til psykiatriens påstander.

Norske domstoler tar ikke hensyn til CRPD (f. eks. Borgarting lagmannsretts dom 20. januar 2014 (sak LB-2013-91092) og Borgarting lagmannsretts dom 23. mars 2015 (sak LB-2015-13924).

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (2013) sier i §5: «Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt». Allikevel blir dette ignorert for mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne (f. eks. Gulating lagmannsrett - Dom 18 juni 2015. Saks nr. 15-046654ASD – GULA/AVD1)

Rt. 2008 s. 513 (Dar-saken) gjaldt en anmodning fra FNs torturkomité om midlertidig beskyttelse. I saken var det enighet mellom partene om at dersom anbefalinger fra torturkomiteen ble ansett som rettslig bindende, ville slike anbefalinger kunne påberopes etter utlendingsloven § 3. 220 Høyesterett uttalte imidlertid videre at torturkomiteen er «et overvåkningsorgan som avgir ikke-bindende uttalelser i individklagesaker».

Dommere er oppnevnt av regjeringen, innstilt av et utvalg oppnevnt av regjeringen og under tilsyn av et utvalg oppnevnt av regjeringen. Dermed er uavhengigheten ikke sikret. Det viser seg at disse dommere følger regjeringsadvokatens påstand. At rimelig tvil skal komme pasientens frihet til gode blir tilsidesatt. Domsavgjørelser viser ukritisk tro på de psykiatriske sakkyndiges påstander.

Utdrag Rt. 2011 s. 1666:

(36)...Et helseforetak er ikke pliktsubjekt etter EMK, og ut fra hensynet bak regelen er det ingen grunn til å gjøre unntak for deres del. Også rettstekniske hensyn kan tale for at helseforetakene ikke stilles i noen særstilling sammenlignet med andre saksøkte ved denne typen søksmål.
(37) Jeg legger videre vekt på at en dom for konvensjonsstrid i sak mot helseforetaket ikke vil være rettskraftig i forhold til staten. Helseforetaket er, som nevnt, et eget rettssubjekt etter helseforetaksloven § 6, og en dom mot helseforetaket vil ikke stenge for en ny sak mot staten om samme rettsforhold. Også dette taler for at staten må gjøres til saksøkt i disse sakene.
(38) Endelig nevner jeg at en dom for konvensjonsstrid kan føre til at det må vurderes om det er nødvendig å gjøre endringer i lover, forskrifter eller sentrale rundskriv, og at også dette tilsier at staten må gjøres til saksøkt. Det gjelder selv om staten i noen tilfelle – når saken står for Høyesterett – skal varsles når slike spørsmål kommer opp, jf. Tvisteloven § 30-13.
(39) Min konklusjon er etter dette at staten v/Helse- og omsorgsdepartementet må saksøkes dersom saksøker skal ha rettslig interesse i å få dom for at et helseforetak har brutt en inkorporert menneskerettskonvensjon.
(40) Når saken reises mot feil rettssubjekt, er hovedregelen at saksøkte skal frifinnes.

«Høyesterett har påpekt at et brudd på menneskerettighetene uansett ikke kan antas å ha innvirkning på dommen (når det gjelder reglene i tvl. kap. 36 med utgangspunkt i phvl. § 7-1) og det virker som de her inkluderer alle former for konvensjonsbrudd (Rt. 2004 s. 583, Premiss nr. 29 og Rt. 2011 s. 1666)» (UiO Domstolsprøving av tvangsvedtak innen psykisk helsevern. En fremstilling av reglene i tvl. kap. 36 med utgangspunkt i phvl. § 7-1.Kandidatnummer: 764. Leveringsfrist: 25. april 2015, kl. 12:00). Det vil si at domstolsprøving av tvangsvedtak innen psykisk helsevern omfatter ikke konvensjonsbrudd. (HR-2011-02325-A, (sak nr. 2011/1002) ).

For det tredje har A gjort gjeldende at tvangsmedisinering av psykisk syke på grunn av selve sykdommen er diskriminerende og i strid med FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.

I HR-2016-1286-A, «Helserett. Tvungent psykisk helsevern. Forverringsalternativet.» uttaler Høyesterett:

(27) Jeg nevner at denne konvensjonen (FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne) er fra 13. desember 2006. Den trådte i kraft for Norge 3. juli 2013. Etterlevelsen overvåkes av CRPD-komiteen, i første rekke med utgangspunkt i statsrapporter. Etter artikkel 1 andre ledd omfatter konvensjonen «those who have long-term physical, mental, intellectual or sensory impairments». Formålet med konvensjonen er «to promote, protect and ensure the full an equal enjoyment of all human rights and fundamental freedoms to all persons with disabilities, and to promote respect for their inherent dignity», jf. artikkel 1 første ledd.
(29) Det materialet som er fremlagt for Høyesterett med hensyn til hvilke føringer og begrensninger konvensjonen om personer med nedsatt funksjonsevne gir for tvangsinnleggelse og tvangsbehandling av psykisk syke, er fragmentarisk, flertydig og i noen grad også motstridende. Ikke minst er rekkevidden av den sentrale bestemmelsen i artikkel 14 nr. 1 b usikker, når den sier at «the existence of a disability shall in no case justify deprivation of liberty», jf. nærmere Syse, Psykisk helsevernloven med kommentarer (2016) side 460-469.

Disse menneskerettsfiendtlige avgjørelser betyr at mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne er uten menneskerettsbeskyttelse i rettssystemet og utsatt konvensjonsstridige lover. At kandidaten likevel konkluderer «at pasientene har en forholdsvis god og rettferdig mulighet» til rettslig prøving viser hvor menneskerettsfiendtlig juridisk litteratur kan være med kritikkløs å akseptere domstoler.

Sivilombudsmann

Sivilombudsmannlovens § 3: Sivilombudsmannen skal "bidra til at offentlig forvaltning respekterer og sikrer menneskerettighetene" blir ikke fulgt når det gjelder Fylkesmannen tilsyn med leger. Dessuten er Sivilombudsmannen «nasjonal forebyggende mekanisme mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff».

Her skal case sak 2006/147 (medisinering av dement pasient) og ref. 2014/3236 (sedering av pasient) undersøkes. Det viser seg at Sivilombudsmannen ikke engang undersøker spørsmål om informert samtykke når det gjelder helsevesenets virksomhet. Sivilombudsmannen angir i tillegg at «medisinskfaglige vurderinger kan jeg vanskelig overprøve».

Sivilombudsmann ble derfor oppfordret å slutte å svikte plikten å bidra til respekt av menneskerettighetene.

Det er veldig positivt at BESØKSRAPPORTen av Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur tar opp menneskerettigheter i psykiatrien, dvs. FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), FNs underkomité for forebygging av tortur (SPT), Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og FNs spesialrapportør for tortur.

Skaper et brev til psykiatrene uklarhet av den internasjonale rettstilstnanden? For å klargjøre den internasjonale rettstilstand skal både FNs menneskerettighetskomité  og FNs komité mot tortur tilføyes og spesialrapportørs innspill presiseres med sitater. Videre suppleres med nasjonale aktører for å klargjøre hvem sier hva. Resultatet er at rettstilstanden er klar og at det er bare Helsedepartementet som er imot redusering av tvang med revidering av lovene.

Norge krenker sine folkerettslige forpliktelser å fjerne tvang i psykiatrien. Sivilombudsmanenns forebyggingsenhet mot tortur tar FN komiteenes tilbakemeldinger på alvor og henviser til FN komiteene. I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det:: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur»” som er i tråd med hva ØSK og FN torturkomiteen forteller Norske myndigheter.

Det finnes mange beretninger av overlevende av psykiatrien som beskriver lidelsene. Et eksempel er fra Anne Grethe Teien: Å få god psykisk helsehjelp. Søndag 13. mars 2016. - We are not violating the human rights. - Yes, you are!

The medication took away my vitality, my sensitivity. My emotions were numbed. My personality faded away.

Oppsummering

Det kan oppsummeres at det er et svikt i alle ledd dvs. fagfolk, helsevesenet, regjeringen, St. Olavs hospital, Fylkeslegen, Helsetilsynet, KEK, NPE, Storting og domstolene når det gjelder anvendelse av reglene til fordel for legenes definisjonsmakt som trumfer lovene og pasientenes selvbestemmelse. Ikke bare svikter tilsynet sine oppgaver i tillegg avvises en havarikommisjon. Hverken Helsedirektoratet, Helsetilsynet, helseforetakene eller fylkesmennene støtter Bent Høies forslag om en havarikommisjon for helse-Norge.

Legene argumenterer å handle til beste for pasientene. Staten håndhever ikke engang sine egne løfter og forpliktelser om et paradigmeskifte fra paternalistisk til rettighetsbasert tenkemåte i tilsynet og styringen av helsevesenet. Feilmedisinering etterlater ca. 1000 døde per år og behandlingsfeil mellom 2000 til 4700 (Dagens medisin) uten at mulig forbedringspotensiale å halvere antallet tas i bruk. Tvangspsykiatrien er den veldig synlige del av isfjellet. Psykiatrene tar verken hensyn til pasienetens helse eller menneskerettigheter. Mange, til og med brukerorganisasjoner er så oppgitt at lovreguleringer ansees ikke å hjelpe, og man derfor må forandre legenes holdninger. Imidlertid krever FN komiteene f. eks. lovforbud av tvangsmedisinering som ansees som tortur.

Norges folkerettslige forpliktelser har blitt satt til side i flere år. Det kan derfor spørres om den vel menende formynderstat er umenneskelig, grusom og legitimerer nedverdigende behandling mot mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne.

Klager mot tvang ifølge tvl. kap. 36 kan ikke ta opp menneskerettsbrudd (Rt. 2011 s. 1666) og erstatning. Staten kan når som helst avslutte saken med å utskrive pasienten. Pasienten møter av regjeringen oppnevnte dommere innstilt av et utvalg oppnevnt av regjeringen og under tilsyn av et utvalg oppnevnt av regjeringen som følger som regel regjeringsadvokatens påstand som støtter seg på en psykiater med vrangforestillingen at tvang er nødvendig. Pasienter som klager med vanlig søksmål (ikke tvl. kap. 36) mot staten vil i tilfelle tap påføres astronomiske kostnader. Derfor er rettssikkerheten i realiteten fraværende for pasienter som ble krenket. Helsetjenesten kan fortsette sine overgrep.

Her foreslåes det en radikal styrking av pasientenes rettigheter, som er nedfelt i forslagene i begynnelsen. Krenkelser av menneskerettigheten er som regel uten følger for legene. Derfor er situasjonen så alvorlig at det foreslåes i tillegg straffebeskyttelse av pasientenes selvbestemmelse og menneskerettigheter.

Avslutning

Da mitt råd til fagfolk, helsevesenet, regjering, Storting og domstolene: «Respekter pasientrettighetene, lytt til FN og slutt med menneskerettsbruddene, tvangsmedisinering, beltelegging og tvungen elektrosjokk» ble ubesvart skrives denne rapport til FN.

Hverken regjering, Storting og domstolene, Fylkeslegen, NPE, Helsetilsynet, KEK og Sivilombudsmann gjør sin jobb når det gjelder å begrense legenes definisjonsmakt. Legenes definisjonamakt trumfer alt og alle.

Her er Norge ingen demokrati (dvs. folk hersker, folkestyre) men i helsevesenet et «legestyre» dvs. legene hersker og pasientenes selvbestemmelse og autonomi er honnørord ikke realitet.

Pressen synes stort sett ikke å informere tilstrekkelig om at tvangspsykiatri strider mot menneskerettigheten og ingen av mine leserbrev er blitt publisert. At 5 FN komiteer har kritisert Norge blir helt underslått. Derfor kan politikerne svikte menneskerettighetene, fordi det er ikke noe velgerstemmer å vinne, da offentligheten er uinformert.

Kjetil Lund har foreslått å bringe psykiatrien på den riktige siden av loven med å lytte til FN og fjerne hjemmel for tvangsmedisinering. Erfaringene fra andre land (Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience) viser at det er mulig å forby tvangsbehandling med at hjemmel for det fjernes. Etter «forbudstiden» ble bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før. I Norge utgjør tvangsmedisinerte ca. 10 prosent av personene som ble behandlet i det psykiske helsevernet (SINTEF 2012). Det betyr at det blir ca. 20 ganger så mye tvangsmedisinering i Norge av innlagte sammenliknet med Tyskland.

Er det et selvbedrag når staten Norge feirer seg selv som foregangsland, når det gjelder menneskerettigheter?

Da den velmenende formynderstaten ikke sikrer mine nærmeste og min selvbestemmelse og autonomi har jeg også reservert meg mot behandling i St. Olavs torturhospital, sedering og tvang. Som min advokat har jeg satt opp Dr. David Schneider, som er medforfatter av reservasjonen mot tvang, støtter «folter-abschaffen.de» (avskaff tortur), har kjempet fram at tvangsbehandling ble forbudt av forfatningsdomstolen og politianmeldt ministere som foreslo nye tvangspsykiatrilover og parlamentariere som stemte for disse lovene. I tillegg rapporteres Norge inn til FN komiteene for CRPD, CCPR og Tortur.

Demokrati er flertallstyret som respekterer (individuelle) menneskerettighetene. Her er det et flertallstyret uten respekt for individuelle menneskerettighetene av mennesker med psykososial funksjonsnedsettelse. Vil Sivilombudsmannen bidra at det nåværende flertallsdiktatur av de friske over de psykisk syke vil utvikles til et demokrati med respekt for mindretallets menneskerettigheter? (dvs. et positivt svar til forslaget: «Tvangsmedisineringstortur: Sivilombudsmannen kan bidra å forbedre statens ruinerte anseelse angående etterlevelse av nasjonal regelverk i lys av menneskerettsrettslige folkerettslige forpliktelser.»)

Rindal, 28. mars 2016

Kopi: Stortingsgruppene, LDO, Den norske Helsingforskomitee, Norsk senter for menneskerettigheter (Årbok 2012), FFO, Norsk Pasientforening ombud, We Shall Overcome, Stopp diskrimineringen, Amnesty Norge, Menneskerettsalliansen

Referanser:
  1. FN-sambandet. NORGE OG MENNESKERETTIGHETENE: http://www.fn.no/print/topic/27070
  2. LDO 19. des 2013: Norge bryter menneskerettighetene:  http://www.ldo.no/no/ombudet/Aktuelt/Nyheter/Arkiv/Featured-news/Norge-bryter-menneskerettighetene/
  3. Reporting status for Norway for all Conventions: http://tbinternet.ohchr.org/_layouts/TreatyBodyExternal/Countries.aspx?CountryCode=NOR&Lang=EN
  4. NORWAY MUST FULLY RESPECT RIGHTS OF PEOPLE WITH DISABILITIES, SAYS the Council of Europe Commissioner for Human Rights, Nils Muižnieks: http://www.mdac.info/en/news/norway-must-fully-respect-rights-people-disabilities-says-muiznieks
  5. Compulsory Mental Health Care in Norway: A Study of the Interface between the Law and Psychiatry. Rigmor Randi Diseth cand.jur. (2013) https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/35828/dravhandling-diseth.pdf
  6. Dokumentasjon at det er nytteløst å informere staten om sine folkerettslige forpliktelser: http://home.broadpark.no/~wkeim/files/FN_tvang.html
  7. FN konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) blir ignoriert: http://home.broadpark.no/~wkeim/files/CRPD.html
  8. 30.1.17: UN Working Group on Arbitrary Detention, Special Rapporteur on Rights of Persons with Disabilities, Special Rapporteur on Health issue Urgent Appeal to Norway on forced treatment/hospitalization (ref. UA Norway 1/2017): https://spcommreports.ohchr.org/TMResultsBase/DownLoadPublicCommunicationFile?gId=22955



[Pasientrettigheter er menneskerettigheter] [CRPD]



1Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse: https://www.sivilombudsmannen.no/rapporter/category2966.html