[Wikipedia artikkel]  [Ytringsfrihet]  [Styring og ledelse]  [NILF forsker får refs pga. leserbrev]  [Hva brukes økt makt til i HiST?] 

Hvis kritikk mot fagmiljøet blir stående som et kriterium for avskjedigelse, er man farlig
nær å ramme ytringsfriheten.
Arnved Nedkvitne vil saksøke Universitetet i Oslo på bakgrunn av hans avskjedigelse tidligere i år. (Universitas)

Nedkvitne dommen og presseartikler

Den avsatte professoren Arnved Nedkvitne krevde avskjedsvedtaket kjent ugyldig når han gikk til sak mot staten ved Universitetet i Oslo. Universitetet mente på sin side at den tidligere professoren i middelalderhistorie har brutt tjenestemannslovens § 15 og dermed ”krenket sine tjenesteplikter”, og har opprettholdt avskjedigelsen.

Saken ble brakt inn for Oslo tingrett og forhandlet fra 11. januar 2010 til 18.1.2010. Dom med saksnr. 09-043651TVI-OTIR/05 ble avsagt 29.1.10 (pdf). Avskjedigelsen ble oppretthold. Ankesaken ble behandlet fra 18.1. til 26.1.2011 i Borgating lagmannsrett, der forsvaret fokuserte på akademisk frihet og ytringsfrihet som den framgår av Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 10. Borgarting lagmansrett ga 11.3.2011 ikke medhold i dom med saksnr. 10-069877ASD-BORG/01. I juni 2011 avslo Høyesteretts ankeutvalg (Saknr. 2011-888) å behandle Nedkvitnes anke, slik at dommen er rettskraftig fra samme tidspunkt.

Kritikk av dommen

I dommen ble først avgjørelser i den europeiske menneskerettsdomstolen gjennomgått: Retten vurdere forholdet til EMK og konkluderer i hovedsak med at et avskjedsvedtak som baserer seg på andre forhold enn ytringer ikke kan defineres som en sanksjon i strid med artikkel 10. Så blir avskjeden hovedsaklig begrunnet med uteblivelsen fra møter: "Slik lagmannsretten ser det, fremstår unnlatelsen av å komme i møter som bærende for avskjedsvedtaket". Dommen slår fast at saken ikke dreier seg om ytringsfrihet for akademisk ansatte. «Det er ikke ytringene i seg selv, men de konsekvenser de over tid har hatt for arbeidsmiljøet for en del kollegaer, herunder kollegaer i ledelsen ved instituttet, og Nedkvitnes unnlatelse av å gå i reell dialog om disse forholdene, som i hovedsak bærer Avskjedsvedtaket» heter det i dommen. Å skille ytringene fra konsekvensene strider mot grunnlovfesting av ytringsfriheten se St.meld. nr. 26 (2003-2004) 2.1.3 Grunnlaget for regulering av ytringsfriheten: "Det må (...) være rom for ytringer som både sjokkerer, fornærmer og forstyrrer («shock, offend or disturb»)". I dommen blir ytringene gjenngitt men hvor er bevisene for virkningen skade på arbeidsmiljøet? Ledelsen ønsket å oppnå i møtene at professoren moderer seg, men det synes  ifølge dommen ikke at ytringens konsekvensene for arbeidsmiljøet kunne vært en tvingende  "bærende" avskjedsgrunn. Det er altså uteblivelsen fra møter som ikke hadde noe reell betydning som er begrunnelsen for avskjedigelsen. Indirekte blir således ytringsfrihetens sterke stilling bekreftet (man kan si hva man vil, hvis man møter), men uteblivelsen av møter uten reell betydning er uforholdsmessig og en utilstrekkelig grunn for noe så alvorlig som en avskjed: Et svikt i logikken og evnen å resonnere. Lagmannsrettens dom presenterer vitnene på en partisk måte. Mange gode vitner til fordel for avskjedigete som ble referert i pressen, men som er fullstendig neglisjert i dommen. Derimot er UiOs vitner referert. Et eksempel er at Haakon Benestad, som var prorektor i perioden då Nedkvitne vart oppsagd, hadde forsøkt å finne alternative forslag til løysning på konflikten. "Eg sendte e-post til rektor Geir Ellingsrud, og føreslo å gjere noko mindre drastisk enn å seie opp Nedkvitne. Det vakte ein enorm reaksjon som eg enno ikkje forstår. Eg vart kalla inn på teppet, og fekk skriftleg åtvaring om at dette kunne få følgjer for meg og mi rolle som prorektor, forklarte Benestad i si rettsforklaring." Hvordan skal da en dialog være mulig?

Både rettsreglene on det grunnlovfeste menneskerett ytringsfrihet, logikken i resonnenmentene og fakta som ikke passer sammen med resultatet blir skadelidende. En konflikt om prioriteringer av organisasjonen blir av ledelsen omdefinert til en personalsak og lagmannsretten slutter seg til dette syn uten å vurdere sakens innhold.

Ytringsfrihet er et grunnlovfestet menneskerett «skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.» (§ 3 menneskerettsloven). Derfor  må det bevises at ytringene "på vesentlig grad (har) skadet arbeidsmiljøet som kan være et relevant hensyn ved vurderingen av om ytringene ikke er i strid med lojalitetsplikten" (Sivilombudsmannen 10.3.09). Ombudsmannen har tidligere, bl. a. i sak inntatt i årsmeldingen for 2007 side 107 (somb-2007-31) lagt til grunn at en arbeidsgiver ikke har adgang til å reagerer på en ansatts ytringer, med mindre det "foreligger en åpenbar risiko for skade på arbeidsgiverens legitime og saklige interesser".  "Den arbeidsrettslige lojalitetsplikten er en plikt til å opptre lojalt i forhold til den virksomhet man arbeider i. Dette betyr at det er virksomheten som sådan arbeidstaker skal være lojal mot." (Ot.prp. nr. 84 (2005-2006) Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven (varsling) 4.2.3 Hvem lojalitetsplikten retter seg mot). Det er i utgangspunktet altså ikke ledelsen eller personer. Lagmannsretten har ikke i det hele tatt vurdert om innholdet i engasjementet f. eks. innsatsen for middelalderhistorie, grunnforskning, arbeidsmiljøundersøkelse, varsling og åpenhet er i virksomhetens interesse. Det blir i dommen ikke ført bevis på at arbeidsmiljøet er skadet i vesentlig grad. Lojalitet gjelder organisasjonen ikke ledelsen. Sammenhengen ytringenen ble uttalt i og ledelsens dårlige behandling av Nedkvitne er utelatt. En helhetsvurdering av om ytringene i strid med lojalitetsplikten har skadet arbeidsmiljøet på vesentlig grad mangler. Dermed kan ledelsen avskjære en diskussioner om f. eks. faglige prioriteringer med å omdefinere saken til å være en personalsak.

Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) fra 1999 bestemmer i § 3 at «Bestemmelsene i (menneskeretts-)konvensjoner og protokoller (...) skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.». Den Europeiske mennekerettskonvensjonen (EMK) og avgjørelser i den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) går foran den ulovfestete lojalitetsplikt. Men lagmannsretten uttaler: "Etter det lagmannsretten har lagt til grunn ovenfor, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til Nedkvitnes anførsler knyttet til ytringsfriheten og EMK artikkel 10." St.meld. nr. 26 (2003-2004) styrket ytringsfriheten ytterlige 30. september 2004 med grunnlovsfesting av ytringsfriheten utover den før gjeldende rett og blir av lagmannsretten ignorert til fordel for avgjørelser fra 2002 og før. Om forholdet mellom ytringene og virkningene står der i 2.1.3 Grunnlaget for regulering av ytringsfriheten: "Det må – som Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har uttalt i en rekke saker – være rom for ytringer som både sjokkerer, fornærmer og forstyrrer («shock, offend or disturb»)". At Grunnloven går foran menneskerettsloven er således ikke tatt hensyn til. Arbeidsmiljøloven har i § 4-2 bestemmelser om medvirkning og "å gi arbeidstaker mulighet til selvbestemmelse, innflytelse og faglig ansvar" som ikke er vurdert.

Hvordan står det til med arbeidsmiljøet? Arbeidsmiljøunmdersøkelser viser at bare halvparten av statsansatte er fornøyd med nærmeste leder. Statlige ledere holder ikke mål. En av to slakter sjefen. Riksrevisjonen kritiserte NAV, psykiatrien, barnevernet, Jernbaneverket, Veivesenet, Oljefondet, sykehusene, Norsk Tipping, Innovasjon NorgeSkatteetaten, Landbruksdepartementet. NAV som forvalter en tredjedel av statens utgifter fikk knusende kritikk: Regnskapet ble ikke godkjent. Allikelvel er ”i praksis imidlertid den øredøvende taushet å være kanskje det mest karakteristiske når det gjelder arbeidstakeres uttalelser" (Henning Jakhelln: "Ytringsfrihet i arbeidsforhold") på tross av det grunnlovfestete menneskerett ytringsfrihet. Mange ledere synes ikke å tåle kritikk og er derfor omgitt av løgner. Hvordan skal man finne ut hvorfor halvparten av ansatte er misfornøyd med sjefen, når ingen sier ifra?

Ordlyden "illojal, personlig belastende, unødig støtende eller krenkende" ble brukt allerede 1997 (Ytringsfridom og lojalitetsplikt for kommunalt tilsette, Ingunn Elise Myklebust, 1997) og er gjengitt i St.meld. nr. 26 (2003-2004) pkt 4.11.2 som gjeldende rett (sml. Sivilombudsmannens årsmelding 1995 s. 43 (på s. 49)) som "gjeldende rett". I dommen står pkt. 4.11 som ikke opplyser at det er gammel ikke ny rett. 

Noen momenter i rettsutviklingen siden 1995 er:

Kritikk av dommen i Oslo tingrett

I dommen er denne rettsutvikling etter 1995 bare referert som: "Utgangspunktet etter Grunnloven § 100 og EMK art 10 er at arbeidstaker fritt kan ytre seg på egne vegne."

Tingretten avviste å høre professor Jan Fridthjof Bernt av lederen av Bernt-utvalget, NOU 1993: 24 Lov og rett i Norgesnett som forelso felles lov for universiteter, statlige og vitenskapelige høgskoler om de rettslige sidene spesielt akademisk frihet.

På bakgrunn av den rettslige utviklingen siden 1995 er det feil at dommen fastslår: "Det er ikke grunn til å gå nærmere inn på grensen mot ytringsfriheten og den akademiske frihet, fordi saken ikke reiser slike grensespørsmål. Tvisten gjelder ikke spørsmålet om hans frihet til å ta opp de temaene han har ytret seg om, men derimot om hans ytringsform innebærer en krenkelse etter bestemmelsen." 

Her mangler en helhetsvurdering og avveiing (proporsjonalitetsprinsipp) mellom den måten Nedkvitne ble behandlet på, innholdet av kritikken og den form som ble valgt for motmæle. For ansettelsesforhold gjelder et generelt prinsipp om gjensidig lojalitetsplikt, jf. Rt. 1990 s. 607 s. 614. Akademisk frihet er særlig viktig for universitetene.

Det grunnlovfestete menneskerett ytringsfrihet blir parkert og dommen fastslår: "Derimot setter den (lojalitetsplikten) grenser for hva arbeidstaker uberettiget kan ytre seg om til skade for virksomhets interesser, jf Ot.prp.nr.84 (2005-2006) pkt 4.2.1, og hvordan han ytrer seg. En ytringsform som er ”illojal, personlig belastende, unødig støtende eller krenkende” vernes ikke, jf Inst.S.nr.270 (2003-2004) pkt 4.11. Sagt på en annen måte kreves det at arbeidstaker opptrer innenfor allment aksepterte normer for adferd." "Retten er kommet til at vilkårene for avskjed etter tjenestemannsloven § 15 første ledd bokstav a) første og annet alternativ oppfylt er oppfylt. Nedkvitne har grovt og gjentatt, trass irettesettelser, krenket sine tjenesteplikter ved uttalelser om enkeltpersoner og ved å ha unnlatt å stille i møter med ledelsen."

Den siterte Ot.prp.nr.84 (2005-2006) om varsling presiserer i pkt 4.2.4.8 "En må imidlertid være varsom med å tillegge uttrykksform og språkbruk for stor vekt." Derimot har 4.2.1 ingenting om formen som Tingretten feilaktig påstår.

Avskjedigelsen skjedde etter ca. 10 år med konflikt bare 2 måneder før mulighet å gå av med AFP og er derfor unødvendig hard finansiell belastende. Et forlik ble avvist av UiO.

Stipendiat ved Det juridiske fakultet, Anine Kierulf yttrykker det slik: "Dommen baserer seg på en misrepresentasjon av Grunnlovens forarbeider, og viser med tydelighet dommerens mangel på grunnleggende forståelse av ytringsfrihet".

Forhistorie

Universitetsstyret ved Universitetet i Oslo (UiO) bestemte februar 2009 at professor Arnved Nedkvitne skal fjernes fra sin stilling, etter at han har kommet med skriftlig kritikk mot kolleger og ledere, via e-post og innlegg i media.

Selv ser Nedkvitne saken sin som en del av en universitetspolitisk debatt som har endt opp med å bli en personalsak. Han ville berre UiO sitt beste. Hensikten med de mange e-postene og leserbrevene som andre har opplevd trakasserende har ifølge ham vært å påpeke viktige problemstillinger ved instituttet. "Jeg oppfatter dette som en del av styringsproblemene etter langvarige konflikter både ved Det humanistiske fakultet og ved IAKH. Først og fremst handler dette om fordeling av ressurser og nedbyggingen av faglige fora. Det har jeg vært sterkt kritisk til. For meg handler det om å vise lojalitet til faget og til universitetet", sa Nedkvitne den gang.

Før rettssaken:

Her er noen leserbrev og presseartikler som belyser forhistorien i kronologisk orden:





[Styring og ledelse]  [Hva brukes økt makt til i HiST?]  [Ytringsfrihet]